Den hellige Ailred av Rievaulx (1110-1167)

Den hellige Ailred (Aelred, Ælred, Æthelred, Ethelred; lat: Aelredus) ble født i 1110 i Hexham i Northumbria i England og kom fra en adelig familie. Han var sønn og sønnesønn av sogneprester i Hexham, og hans far Eilaf var den siste «arvelige» sogneprest der. Ailred fikk sin utdannelse i Durham og ble preget av tidens nye humanisme. Som 20-åring kom han rundt 1130 i tjeneste hos den hellige kong David av Skottland (1124-53), som var sønn av den hellige Margrete av Skottland.

Han ble en slags pasje og senere sénéchal (overhoffmester) ved hoffet, fordi David likte ham så godt for hans fromhet, vennlighet, ydmykhet og spiritualitet. Ailred har gitt oss et (overdrevent) rosende portrett av David, som til tross for sin fromhet betraktet sverdet og riddervesenet som sikrere garantier for sitt kongerike, hvor distriktene og grenseområdene lå i kontinuerlige disputter. Ailred ble en nær venn av Davids sønn Henrik, og selv var han også godt likt ved hoffet.

Etter en kraftig indre kamp gikk den 24-årige Ailred i 1134 inn i klosteret Rievaulx i Yorkshire, som var grunnlagt i 1132 som det første klosteret for cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist) i England, og hvor den hellige Bernhard av Clairvaux hadde utnevnt sin sekretær William abbed for munkene fra Clairvaux som utgjorde kommuniteten. Grunnleggelsen var gjort i forståelse med kong Henrik I (1100-35) og med den lokale baronen som donerte land, Walter Espec (de l'Espeque), som hadde sitt slott i nærliggende Helmsley. Cistercienserordenen hadde vokst enormt på begynnelsen av 1100-tallet. Fra grunnleggelsen av Cîteaux i 1097 hadde antallet klostre steget til 80 da den hellige abbed Stefan Harding døde i 1134 og til 350 da Bernhard døde i 1153.

Til tross for en svakelig helse fulgte Ailred det strenge regimet og ble så høyt verdsatt i kommuniteten at han ble valgt som utsending til Roma i 1142 for på vegne av Bernhard protesterte mot det omstridte valget av den hellige Vilhelm av York som erkebiskop av York. Vilhelm ble støttet av kannikene i York og av kongen, mens Bernhard og cistercienserne i Yorkshire anklaget ham for simoni og ukyskhet. Vilhelm ble avsatt, men senere gjeninnsatt i triumf. Like etter ble Ailred novisemester, men så måtte han bytte kloster for å unngå å bli utnevnt til biskop. Men han hadde knapt flyttet før han i 1143 mye mot sin vilje ble utnevnt til abbed for et nytt datterkloster for Rievaulx som jarl William av Lincoln bygde på sin eiendom i Revesby i Lincolnshire. Dit reiste han sammen med tolv munker. Hans biografer skriver at hans nye stilling ikke hindret ham i å leve et liv i den strengeste askese.

I 1147 vendte han tilbake til Rievaulx, der han etterfulgte Maurice som abbed. Under hans 20 år lange styre blomstret huset og munker strømmet til, tiltrukket av hans vennlige, humane natur. Klosteret vokste i størrelse til 150 kormunker og 500 legbrødre og tjenere – det største i England. Legbrødre var essensielle for økonomien i klostrene, som med hensikt var lagt til avsidesliggende områder, hvor cistercienserne ble store pionerer innen jordbruksteknikk. Rievaulx, som de andre store klostrene i Nord-England, spesialiserte seg i sauehold, som var bedre egnet enn å dyrke jorden på grunn av klimaet. De dyrket også lin og hadde til og med et garveri og et jernstøperi.

Rievaulx ekspanderte og foretok fem andre grunnleggelser i England og Skottland. Som abbed av Rievaulx var han også overhode for alle de cisterciensiske abbedene i landet. I tillegg til å se etter sine egne munker, måtte han hvert år besøke de andre grunnleggelsene i England og Skottland, og han måtte til og med reise så langt av sted som til cisterciensernes sentre i Cîteaux og Clairvaux. En slik reise brakte ham til Skottland i 1153, hvor han møtte kong David for siste gang. Da han kom tilbake til Rievaulx, fikk han kort etter melding om kongens død, og han skrev en kort, sympatisk biografi om den avdøde kongens karakter. På vei til sin skotske grunnleggelse pleide han å besøke sin venn, den hellige Godric av Finchale. Hans siste reiser til Skottland var i 1159 og 1165.

Disse reisene, sammen med hans skrifter, gjorde mye for å utvide hans innflytelse, og han er blitt kalt «St. Bernhard i nord». Han ble kjent over hele England for sin klokskap og hellighet, og han fikk tilgang til rådene til de høyeste dignitærene i landet. Han ble hele tiden tilkalt for å løse disputter. Kong Henrik II av England (1154-89) var hans venn, og under paveskismaet i 1160 klarte han å influere kongen til fordel for den rettmessige paven, Alexander III (1159-81). Han overtalte også kongen til å møte paven i Touci i 1162 sammen med kong Ludvig VII av Frankrike (1137-80).

I hele sitt travle liv utmerket Ailred seg for sin energi, vidd, intelligens og sympatiske vennlighet. Hans biograf Walter Daniel skrev om ham: «Jeg levde under hans styre i 17 år, og i denne tiden avviste han ingen fra klosteret». Ailreds navn er virkelig knyttet til vennskap, menneskelig og guddommelig, og et av de to mest kjente av hans skrifter er den lille boken De spiritali amicitia, «Om åndelig vennskap», som primært er basert på Cicero, men han støtter seg til den kristne tradisjon fra de hellige Augustin av Hippo, evangelisten Johannes og Bernard av Clairvaux.

Boken søker å illustrere hvor sentral Kristus er i sant vennskap. Den andre er Speculum Caritatis, «Nestekjærlighetens speil», en avhandling om kristen perfeksjonering som ble skrevet i 1142-43 etter Bernhards forslag. Som hans beste arbeid regnes en preken om Jesaja. Innflytelsen fra Augustin er tydelig i De anima, en avhandling om menneskesjelen som inkorporerer psykologi, filosofi og teologi, men dette verket etterlot han ufullført. Hans skrifter og prekener er karakterisert av en stadig påberopelse av Bibelen og en kjærlighet til Kristus som en venn og frelser, som var drivkraften i hans liv.

Ailred var i stand til å menneskeliggjøre uforsonligheten i det cisterciensiske klostervesenet, inspirert av skriftene til de hellige Johannes Krysostomos og Augustin og hjulpet av sin egen vennlige hellighet og naturlige nestekjærlighet. Han trakk til seg menn av lignende karakter, og gjennom sine mange venner og sine skrifter ble han en skikkelse av nasjonal betydning. Han ble valgt til å preke i Westminster da den hellige erkebiskop Thomas Becket høytidelig skrinla relikviene av den hellige kong Edvard Bekjenneren den 13. oktober 1163. Dette fikk ham til å skrive en biografi om Edvard etter at han allerede hadde skrevet om den hellige Ninian og helgenene fra Hexham, blant dem den hellige Acca. I 1164 reiste Ailred som misjonær til de barbariske piktiske stammene i Galway (Galloway) i Irland, og deres høvding skal ha blitt så dypt grepet av hans formaninger at han ble munk. Året etter vendte han tilbake.

Ailreds mange reiser må ha vært en stor prøvelse, for i sine siste år led han av flere svært smertefulle sykdommer som reumatisme, podagra og nyrestein. Disse tvang ham de siste årene av sitt liv til å leve i et skur i tilknytning til sykeavdelingen i klosteret, og der samlet munkene seg rundt døren for å motta hans instrukser. Det siste året av sitt liv kunne han ikke reise lenger, og på slutten skal han praktisk talt ha vært i en tilstand av fysisk kollaps, og han ble beskrevet som «mer lik et spøkelse enn et menneske».

Ailred døde den 12. januar 1167 i sitt kloster Rievaulx, 57 år gammel. Han ble gravlagt i kapittelhuset, men senere (1191?) ble hans relikvier overført til kirken og lagt i et praktfullt skrin av gull og sølv bak høyalteret. En kilde nevner en helligkåring i 1191, det kan være snakk om denne translasjonen. Han ble regnet som helgen allerede mens han levde, men til tross for det levende og overbevisende portrettet som hans venn og disippel Walter Daniel ga av ham, ble Ailred aldri formelt kanonisert. Det var imidlertid en lokal kult i England, som ble godkjent av cisterciensernes generalkapittel i Cîteaux i 1476, som også kunngjorde hans fest. Hans minnedager er dødsdagen 12. januar, som også står i det nye Martyrologium Romanum (2001), mens han feires den 3. mars i bispedømmene Hexham, Liverpool og Middlesbrough. Cistercienserne feirer ham den 3. februar.