Den hellige Arsenius den Store (~354-~449)

Den hellige Arsenius ble født rundt 354, øyensynlig i Roma, og det blir sagt at han først var diakon der. Begge disse opplysningene er riktignok tvilsomme, men likevel kalles han ofte Arsenius Romeren eller Arsenius Diakonen. Han skal ha kommet fra en senatorfamilie og var i alle fall velutdannet.

Rundt 383 ble han kalt til Konstantinopel av keiser Theodosios I den Store (379-95) som lærer for hans to sønner og senere keisere Arcadius (395-408) og Honorius (395-423). Legenden sier at det skjedde etter anbefaling av den hellige pave Damasus I (366-84), som visste at Arsenius var lærd og hellig. Han ble belønnet med penger og tjenere, heder og eiendeler, men etter rundt ti år i luksus hørte han stadig Guds stemme som sa at bare ved å gi avkall på alt sammen, kunne han bli frelst. Derfor kom han i en dyp åndelig krise som endte med at han sa fra seg det prestisjefylte embetet.

Det er historisk bevist at han rundt 393 sluttet seg til ørkenmunkene i Egypt, først ved Alexandria. Etter keiser Theodosios' død i 395 dro han til Wadi Natrun (Sketis), hvor han lærte om eremittlivet av den hellige Johannes Dvergen (Kolobos). Johannes var først skeptisk til Arsenius' kall, så han testet hans ydmykhet ved å kaste brødet hans på gulvet. Da Arsenius spiste det uten å mukke, ble Johannes overbevist om hans hengivenhet. Etter læretiden hos Johannes levde Arsenius et strengt asketisk liv som var karakteristisk for ørkenfedrene, men i hans tilfelle var det likevel bemerkelsesverdig, siden han for å kunne leve slik, hadde gitt avkall på en betydelig arv som var etterlatt ham av en slektning som var senator. Han sa bare: «Jeg døde før han gjorde det», og rev testamentet i stykker.

De utsagnene og gjerningene som fortelles om Arsenius, er karakteristiske for ørkenfedrene, preget av streng selvdisiplin og klokskap om menneskenaturen. Han hadde lært det i en hard skole og forventet av andre å gjøre det samme, og han synes å ha vært mer enn vanlig motvillig til selskap av medmennesker. Men han manglet ikke medfølelse, og noen ganger modifiserte han sin bryskhet. Et utsagn av ham som stadig er gjentatt siden, er: «Jeg har ofte beklaget at jeg har snakket, men aldri at jeg har holdt munn». Han følte at lærdom var uviktig og til og med kunne bli et hinder for forholdet til Gud. Gamle skribenter legger vekt på at Arsenius hadde «tårenes nådegave» i en overraskende grad – hans lommetørkle (sudarium) var alltid for hånden, og hans selvmisbilligelse synes noen ganger usedvanlig stor. Det ble sagt at han gråt over sine tidligere elever keiserne; over Arcadius' ynkelighet og Honorius' tåpelighet.

Barbarenes angrep på Sketis rundt 434 tvang Arsenius til å forlate sin eneboerhytte, og han flyttet først til klippen Troë (i dag Turah) nær Memphis, rundt femten kilometer sørøst for Kairo. Deretter flyttet han til øya Kanopos (Canopus) to mil øst for Alexandria nær dagens landsby Abu Qir. Men han fant at dette var for nært Alexandria, så til slutt flyttet han tilbake til Troë. Der døde han rundt 449 i høy alder, og på en inntagende likefrem måte bekjente han sin egen frykt for døden til sine munker før han til slutt døde stille og tillitsfullt. Han etterlot alt sitt jordiske gods til en medbror: en skinnkappe, palmeblader flettet til sandaler og en skjorte av geiteskinn. Blant hans disipler var Alexander, Zoilus og Daniel.

Arsenius' biografi ble skrevet av den hellige Theodor Studitten (av Studion), men dette var for lang tid etter hans død til at den er særlig troverdig. 44 skrevne maksimer (leveregler) og moralske anekdoter tilskrives Arsenius. Hans minnedag er 19. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han navn nevnes i den armenske messens Kanon (eukaristisk bønn), han æres høyt i den koptiske kirken og også av grekerne. Østkirken minnes ham den 8. mai.