Den hellige Aloisius Scrosoppi (1804-1884)

Den hellige Aloisius Scrosoppi (it: Luigi) ble født den 4. august 1804 i den lille byen Udine i regionen Friuli i Nord-Italia. Han ble døpt dagen etter i kirken Den hellige Forløser. Han var den yngste av barna til Domenico Scrosoppi og hans hustru Antonia Lazzarini. Hans far var en gullsmed som med sitt arbeid var i stand til å ta godt vare på familien. Aloisius hadde to eldre brødre: Carlo Filaferro, som var fra morens første ekteskap og atten år eldre enn ham, og Giovanni Battista, som var født i 1803.

I 1806 trådte Aloisius' halvbror Carlo, som ennå ikke var tyve år gammel, inn i den hellige Filip Neris kongregasjon Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii - CO). I 1809 ble han presteviet. Men året etter ble Oratorianernes kongregasjon i Udine oppløst etter dekret fra Napoleon, som med sin hær hadde okkupert distriktet Friuli. Dermed ble Carlo tvunget til å vende tilbake til familien. Giovanni Battista og Aloisius var så heldige å vokse opp i en familie full av varme og kjærlighet og med en rik tro. Foreldrene og storbroren lærte dem gjennom ord og eksempel å kjenne og elske Gud og å bry seg om de fattige.

Friuli er hovedsakelig et jordbruksdistrikt, og i årene 1814 og 1815 opplevde området alvorlig tørke og svært dårlige avlinger. I 1816 ble tørken imidlertid fulgt av alt for mye regn, slik at avlingene ikke ble modne. Mange familier mistet sine livdyr og mange mennesker flyttet fra høydene i Friuli og ned i byen i jakt etter mat. I tillegg til hungersnøden ble de også rammet av epidemier av tyfus og kopper, og bare i 1817 døde 2.000 av Udines 17.000 innbyggere. Mange familier ble ruinert og mengdevis av barn vandret rundt i byen. Derfor åpnet kirken i Udine dørene til det gamle seminaret for å huse foreldreløse gutter og et annet institutt for å ta seg av foreldreløse jenter.

Aloisius var bare 12 år gammel i 1816, men skjebnen til så mange fattige mennesker som led av sult, sykdom og til og med døden, og den fryktelige situasjonen så mange av hans jevnaldrende gutter og jenter befant seg i, gjorde et dypt inntrykk på ham og ble næring for refleksjon. Hans mor var travelt opptatt med å hjelpe de fattige, og hennes eksempel ble en slags appell for ham. Han følte at han var kalt av Herren til å bli prest, og han tenkte å begynne på seminaret der den et år eldre broren allerede gikk. Han fortalte foreldrene om sine planer, og i november skrev han seg inn som dagstudent og begynte på seminarskolen.

Blant lærerne var det svært gode prester som ikke bare tok seg av den intellektuelle, men også den åndelige dannelsen til seminaristene. Aloisius gikk fast i kirken Santa Maddalena hvor broren Carlo og andre prester fra Oratorianernes kongregasjon gjorde tjeneste. Han følte seg hjemme der og begynte å bli tiltrukket av Filip Neri.

Blant prestene der var det en viss p. Cajetan Salomoni, som i 1816 hadde åpnet et tilfluktssted i Borgo Ronchi i Udine for foreldreløse jenter for å holde dem unna gatene, ta vare på dem og også gi dem en kristen oppdragelse. I 1819 var det rundt et dusin jenter der. P. Salomoni ble støttet av lokalbefolkningens nestekjærlighet og Guds forsyn. Jentenes lærere var Santa Marpillero og Margherita Gaspardis - sistnevnte skulle vie hele sitt liv til jenter i vanskeligheter og ble medlem av den kongregasjonen Aloisius skulle grunnlegge.

I 1822 var p. Cajetan blitt en gammel mann og forlot Udine, og Carlo overtok det lille barnehjemmet Casa delle Derelitte («De forlattes hus») etter å ha hjulpet p. Cajetan med administrasjonen av huset. Seminaristen Aloisius hadde allerede fra 1819 hjulpet med å passe de unge jentene, og dette fortsatte han med ved siden av prestestudiene. I 1826 ble Aloisius diakonviet og den 27. mars 1827 ble han presteviet i katedralen i Udine av byens biskop, Emmanuele Lodi. Dagen etter, pasjonssøndag, feiret han sin første messe i kirken Santa Maddalena, hvor også broren Carlo virket. Både han og broren Giovanni Battista, som var presteviet året før, sto ved hans side, og foreldrene var naturlig nok svært stolte over sine tre prestesønner.

Årene som fulgte, ble svært travle for den unge presten. Samtidig reflekterte han over sitt liv og følte trangen til å vie seg mer fullstendig til Herren. Han var fascinert av den hellige Frans av Assisi og hans kjærlighet til fattigdom og ydmykhet. I Udine hadde fransiskanernes reformgren kapusinerne et kloster, og p. Aloisius lurte på om han skulle slutte seg til dem. Men skulle han for å følge sine idealer forlate de foreldreløse jentene? Etter lang tids refleksjon valgte han til slutt å vie seg helt og fullt til fordel for forlatte barn, de fattigste av de fattige. Likevel forble han alltid hengiven til Frans av Assisi, ble medlem av fransiskanernes tredjeorden og etterlignet Frans, spesielt hans fattigdom, men ble ikke kapusiner. I stedet skulle livet føre ham i Filip Neris fotspor.

I begynnelsen av 1829 mistet Carlo sin assistent, så han ba broren Aloisius om å bli sin stedfortreder i ledelsen av barnehjemmet. På det tidspunktet gjennomgikk barnehjemmet en vanskelig periode. Mens antallet foreldreløse hele tiden økte, var de økonomiske ressursene hele tiden for små. P. Aloisius klarte ikke å se på at barna sultet, så han påtok seg en oppgave som var uvanlig for en prest fra en velstående familie: Som en fattig mann gikk han ut på gaten og ba om almisser. Folk ga sjenerøse bidrag, og snart hadde de foreldreløse nok mat - noen ganger kunne de til og med unne seg den luksus å spise kjøtt. Da de så hans eksempel, kom flere velgjørere for å hjelpe ham og støtte hans initiativ. Aloisius pleide å si: «De fattige og de syke er våre eiere, og de representerer personen Jesus Kristus selv».

Men det var ikke lenger mulig å huse alle barna som fortsatte å banke på barnehjemmets dør. Huset var fullt og alt for lite. Så brødrene Carlo og Aloisius bestemte seg for å kjøpe huset som de inntil da hadde leid, med intensjon om å utvide det. Selv om de hadde lite eller ingen penger, hadde de tro på det guddommelige Forsyn, og deres tro var sterk. Etter å ha skaffet penger for å kjøpe huset, visste p. Aloisius akkurat hva han deretter skulle gjøre. Han kjørte rundt i en vogn trukket av et esel og begynte å reise rundt til landsbygda i Friuli og ba om byggematerialer og hjelp fra kroppsarbeidere. Det var harde tider, og han måtte lære seg å motta avslag og til og med fornærmelser. En dag var det en mann som beskyldte ham for å være en arbeidssky tigger og ga ham et hardt slag i ansiktet. P. Aloisius vendte seg vennlig mot ham og sa: «Dette var til meg, men vil du ikke gi meg noe til mine foreldreløse også?» Først ble angriperen opprørt over disse ordene, men så tilbød han ham ydmykt sin hjelp.

Restaureringsarbeidene på bygningen startet i januar 1834, og p. Aloisius var den ledende ånd bak arbeidene. Hans blotte tilstedeværelse var en stimulans for arbeiderne. Han var selv alltid villig til å bidra på alle måter han kunne, og han kunne ofte ses mens han bar materialer opp og ned på stillasene. Etter to år var bygget ferdig i 1836, og alt som sto igjen, var å møblere det. Folket i Udine var forbløffet og mente det var et mirakel. Huset hadde nå plass til 95 kostelever, og ga i tillegg undervisning til enda 230 elever.

I 1836 ble Europa igjen rammet av et nytt utbrudd av kolera, og regionen Friuli ble hardt rammet av epidemien som raste. Som vanlig var de første ofrene de fattige og de foreldreløse. Guttene ble huset i et barnehjem drevet av p. Francesco Tomadini, mens jentene ble gitt tilflukt i det utvidede Casa. I februar 1837 var det klart til å motta utallige foreldreløse.

Siden 1834 hadde brødrene Carlo og Aloisius vært på utkikk etter en kongregasjon som ville være villig til å overta ledelsen av barnehjemmet. Men deres anstrengelser ga ikke det ønskede resultat. Om kvelden den 1. februar 1837 viet ni unge kvinner sine liv til oppdragelse og undervisning av foreldreløse jenter under Aloisius' veiledning. Blant dem var Felicita Calligaris, Rosa Molinis, Caterina Bros, Orsola Baldasso, Cristina og Amalia Borghese. De ble ledet av en kvinne med betydelige evner og organisatoriske evner, sr. Lucia der Giorgio, assistert av en lokal grevinne, Franca di Colloredo. Julen 1845 mottok 15 søstre «av Forsynet» drakten, og de dannet et fellesskap etter forbilde av Antonio Rosmini fra Piemonte. Fellesskapet ble bare anerkjent privat av bispedømmet, siden de habsburgerske herskerne ikke tillot nyetableringer. Aloisius regnet seg ikke som søstrenes herre, snarere deres tjener.

I mars 1848 brøt det ut revolusjon mot habsburgerne, og østerrikerne ble tvunget til å forlate byen. Det var stor glede over alt, og til og med p. Aloisius og andre prester bar rosetter med de italienske fargene. Men i april vendte østerrikerne tilbake med en svært sterk hær og Udine ble bombardert. Barnehjemmet sto i fare, for det var et av østerrikernes mål, men p. Aloisius flyttet barna til steder som var mindre utsatt og sendte søstrene ut i byen for å hjelpe til der. Med fare for sitt eget liv hjalp søstrene de sårede og fraktet dem til sykehus.

Mot slutten av 1848 ønsket søstrene å konsolidere sitt institutt og også gi det legal status. Den 23. desember undertegnet de en kontrakt i nærvær av notar Andra Bassi som konstituerte dem som en juridisk størrelse med rettigheter og forpliktelser. I dokumentet ble de kalt «Søstre av St. Cajetan» etter at p. Aloisius hadde satt kongregasjonen under den hellige Cajetan av Thienes vern. Deres offisielle navn har siden vært «Søstre av Forsynet av St. Cajetan av Thiene» (Suore della Provvidenza di San Gaetano da Thiene - SdP).

I 1846 hadde Aloisius trådt inn i Oratorianernes kongregasjon, og samme år fikk oratorianerne kirken Santa Maddalena tilbake. Carlo ble valgt til superior og ledet oratoriet til sin død i januar 1854. Tre dager senere møtte seks prester og en legbror og valgte den eldste av dem, p. Pietro Benedetti, til ny superior. Men to måneder senere meldte p. Pietro fra om at han følte seg for gammel til å påta seg alle forpliktelsene, så p. Aloisius ble valgt til ny leder. I 1855 solgte Aloisius sammen med broren Giovanni Battista barndomshjemmet for å finansiere en renovering av oratorianernes hus. Den 9. november 1856 ble p. Ferdinando Bettini valgt til ny superior, og biskopen av Udine stadfestet dette valget og utnevnte p. Aloisius til rektor for kirken Santa Maddalena.

I 1844 hadde Carlo og Aloisius kjøpt et hus og et stykke jord i Orzano, en jordbrukslandsby i utkanten av Udine, for å skaffe mat til de foreldreløse i Casa. Noen av barna pleide å komme dit for noen dager for å friskne til. I 1853 åpnet søstrene en liten grunnskole for jenter fra området rundt Orzano, og Aloisius var der så ofte han kunne. Han bestemte også at han ville bli gravlagt der.

De fleste jentene eller «døtrene» i Casa fikk etter utdannelsen arbeid som tjenestejenter hos familier i nærheten, men til tider var det noen av dem som ikke fikk arbeid. De pleide å vende tilbake til Casa, hvor de alltid var velkomne. Men siden deres behov var andre enn de yngre barna, ble man enige om å åpne et nytt sted. I 1853 hadde Carlo og Aloisius kjøpt et hus, og det ble innviet den 4. oktober 1854 og kalt «Forsynets hus» for de jentene som hadde vært tidligere elever og som var uten arbeid.

Sommeren 1855 ble Friuli og andre deler av Nord-Italia igjen rammet av en koleraepidemi. P. Aloisius ga søstrene litt opplæring, og så snart epidemien begynte å spre seg. var de klare til å dra to og to til de fattigste områdene i Friuli, hvor folk døde på grunn av mangel på medisinsk pleie, hygiene og kjærlighet. Koleraen sparte heller ikke barnehjemmet, og to søstre og noen jenter døde.

P. Aloisius realiserte også et tredje prosjekt som han hadde planlagt sammen med broren Carlo, nemlig en skole for døve og stumme. Dette arbeidet, viet til Jomfru Maria, ble åpnet den 7. mars 1857 i anledning besøket av Elizabeth Eugenia, keiserinne av Østerrike. Med denne gesten håpet p. Aloisius å få noe konkret hjelp fra keiseren til prosjektet, men her ble han skuffet. Dessverre eksisterte skolen bare til slutten av 1872, da p. Aloisius med stor smerte var nødt til å stenge den på grunn av mangel på midler.

I 1862 kom den pavelige godkjennelse av kongregasjonen fra den salige pave Pius IX (1846-78). Den 7. august 1862, på festen for Cajetan av Thiene, avla søstrene i Udine sine høytidelige løfter offentlig.

På denne tiden skjedde Italias samling, og region etter region sluttet seg til den forente kongeriket Italia. Men dessverre var denne prosessen preget av antiklerikalisme. I 1866 erobret kongeriket Italias hær Udine og deler av regionen Friuli. Det nye regimet utstedte et dekret som nedla Casa og konfiskerte kongregasjonenes eiendommer og inntekter. Dermed begynte en periode med hard kamp for p. Aloisius. Han klarte å unngå stengningen av huset, men måtte finne seg i at det ble omdannet til en veldedig institusjon under offentlig kontroll.

Kongregasjonen ble reddet fordi generalatet var blitt flyttet til Cormons før den italienske hæren kom, og Cormons var fortsatt østerriksk territorium. Uheldigvis delte den nye grensen kongregasjonenes institusjoner i to deler, og ordensgeneralen bodde atskilt fra flertallet av søstrene og fra grunnleggeren. Men ingenting kunne hindre nedleggelsen av oratorianerne og konfiskeringen av kirken Maddalena. Selv de hellige kar, messeklær og møbler ble solgt på auksjon, men p. Aloisius kjøpte tilbake så mye han klarte.

Aloisius arvet en stor sum, og de brukte han på de fattige og til å redde et klarissekloster fra ruin. Men noen av pengene brukte han på et helt annerledes prosjekt, for i 1877 var han blant initiativtakerne til den katolske dagsavisen Il Cittadino Italiano som motvekt mot de liberale og antiklerikale avisene. Samme år feiret han sitt 50-årsjubileum som prest. Mot slutten av 1883 ble han tvunget til å gi opp all aktivitet ettersom hans fysiske styrke svant hen og han fikk kronisk høy feber. Han var også rammet av en smertefull hudsykdom som dekket kroppen med sår. Sykdommen utviklet seg fort og ødela kroppen hans som spedalskhet.

Om kvelden torsdag den 3. april 1884 døde han i Udine. Dagen etter, som var langfredag, ble hans legeme lagt i kirken San Gaetano, og en kontinuerlig strøm av mennesker kom for å vise ham den siste respekt. Etter begravelsen ble hans legeme fraktet til Orzano og gravlagt der, i henhold til hans eget ønske. Han etterlot seg tolv hus, som han hadde forutsagt: «Jeg skal åpne tolv hus før jeg dør».

Allerede samme år som han døde ble det meldt om det første miraklet. I 1891 godkjente paven konstitusjonene for Forsynets søstre. I 1952 ble Aloisius' legeme flyttet til søstrenes moderhus i Udine. Han ble saligkåret den 4. oktober 1981 av pave Johannes Paul II.

Det miraklet som førte til hans helligkåring, skjedde i 1996. Det dreide seg om en ung kateket i Zambia, et land hvor aids har blitt en av de viktigste dødsårsakene. Den unge mannen gikk på oratorianernes skole, men lå nå selv for døden av aids, og legene på sykehuset i Oudtshoorn i Sør-Afrika kunne ikke gjøre mer for ham. Da begynte alle i oratoriet og i hans hjemmemenighet i Oudtshoorn å be til Aloisius, fordi han var den unge mannens favorittskikkelse og fordi det var hans spiritualitet kateketen identifiserte seg mest med.

Om kvelden den 9. oktober 1996 gikk kateketen til sengs og drømte om den salige. Da han våknet opp morgenen etter, følte han seg helt frisk. Peter de Toit, en av legene som har avlagt vitnesbyrd i saken, sier: «Jeg sendte ham hjem fordi han var døende, og han vendte tilbake breddfull av sunnhet». To ikke-katolske leger bekreftet helbredelsen, som ikke kunne forklares medisinsk. Den 1. juli 2000 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på Aloisius Scrosoppis forbønn.

Han ble helligkåret den 10. juni 2001 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 3. april. Ved helligkåringen av Aloisius Scrosoppi var den helbredede kateketen seminarist og forberedte seg på å bli prest i Oratorianernes kongregasjon. Han var til stede under helligkåringen. I dag finnes det 800 søstre fra hans kongregasjon over hele verden, i Europa, Sør-Amerika, Afrika og Asia.