Den hellige Andreas (pl: Andrzej; ung: András; sk: Andrej) ble født som Zorard (Zoërard; lat: Zoërardus; sk: Svorad; cz: Sverad; pl: Świerad, Żurawek, Żórawek, Świrad, Wszechrad; ung: Zoerard, Szórád, Zoárd, Zoerárd) rundt 980 i Opatowice (ty: Opatowitz) ved elven Wisla i Polen. Han levde som tyveåring fra rundt år 1000 som eneboer og misjonær ved Ohlau i Schlesien (i dag Oława i Dolnośląskie i Polen). Tradisjonen i den polske landsbyen Tropie ved Dunajec i distriktet Nowy Sącz i Małopolskie, ikke langt fra grensen til Slovakia, sier at Zorard levde der som munk i sine unge år, og kirken i landsbyen er viet til ham.
På et tidspunkt dro han til det nordlige Ungarn (dagens Slovakia), men kildene er uenige om når det skjedde. Noen sier rundt 1007, andre i 1002/1003 og andre igjen sier 1022. Det heter at det brøt ut uro i Polen da hertug Boleslas I den modige (pl: Bolesław I Chrobry) (992-1025; konge fra 1025 i et par uker før sin død) grep inn overfor dem som holdt seg til den gammelslaviske liturgien. Mange som ikke ville oppgi liturgien, forlot landet og dro enten til Kiev-riket, Bøhmen eller til dagens Slovakia. Zorard trådte inn hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble munk i den hellige Hippolyts benediktinerkloster på fjellet Zabor (Zubor) ved Trenčín i bispedømmet Nitra (ty: Neutra; ung: Nyitra) i Ungarn (i dagens Slovakia). Der tok han klosternavnet Andreas.
Med tillatelse fra abbed Filip trakk Andreas seg etter en tid tilbake som eneboer, først like ved klosteret og deretter i en hule overfor elven Váh (ty: Waag; ung: Vág/Wágh) ved Skalka (ung: Szkalka; ty: Kleinfels) i bispedømmet Nitra. Dagens kommune Skalka nad Váhom oppsto i 1974 ved sammenslåingen av de til da selvstendige stedene Skala (ung: Vágsziklás), Skalská Nová Ves (til 1927 sk: Skala Nová Ves eller Skala Novejsa; ung: Nemesújfalu) og Újazd (til 1946 sk: Újezd - til 1927 Ujezdov; ung: Vágutas). Hulen har siden vært kalt Svoradova.
Der levde han et strengt botsliv som besto av å felle trær, våkenetter på en tornete trestamme, faste og kjettinger rundt kroppen som vokste inn i kjøttet. Sammen med ham var en disippel, den hellige Benedikt av Skalka, som han trente opp under klosterets innflytelse. Det er en viss uoverensstemmelse i opplysningene om når Andreas og Benedikt døde. En versjon sier at Andreas døde rundt 1010 i Skalka, en annen i 1009, en tredje i 1030 og en fjerde rundt 1034. Alle kildene er imidlertid enige om at Benedikt fortsatte å bo i hulen i Skalka i tre år, hvor han også levde et strengt asketisk liv, før han ble myrdet av røvere.
En kult for de to hellige munkene spredte seg raskt i hele Sentral-Europa fra Slovakia til kongerikene Polen, Bøhmen, Kroatia og Ungarn. Så tidlig som 1064 tok hertug Géza av Nitra de første skrittene for å få de to eremittene anerkjent som helgener. Den 10. juli 1083 utropte den hellige pave Gregor VII (1073-85) dem til helgener i Kirken. Deres levninger ble båret i høytidelig prosesjon til katedralen St Emmeram i Nitra (nå: Katedrála svätého Emeráma), vigslet til den hellige Emmeram av Regensburg (ca 600-52). Kong Géza I (1074-77) utropte Andreas til en skytshelgen for Ungarn.
Andreas’ og Benedikts relikvier ble i 1083 overført til en ny grav i katedralen St Emmeram i Nitra Translasjonen var innenfor rammene av en nasjonal ungarsk kampanje fra den hellige kong Ladislas I av Ungarn (1077-95). Der hviler deres relikvier fortsatt. De ble helligkåret i 1085. Deres kult er fortsatt levende i Schlesien, Polen og Ungarn.
I en notis fra en kanonisk visitasjon i 1608 står det at det lenge hadde vært en tradisjon mellom byene Nitra og Tropie. Siden de hadde samme skytshelgen (Andreas/Zorard) sendte superioren for klosteret Zobor hvert år til sognepresten i Tropie en hestevogn med åtte vinfat fra et vinberg som ble anlagt av Andreas.
Deres biografi ble skrevet rundt 1064 av den hellige biskop Maurus av Pécs OSB (ca 1000-ca 1070). Selv om den ble skrevet ikke lenge etter deres død, har den mer form av en helgenlegende enn en biografi i moderne forstand. Maurus vier størstedelen av legenden til Andreas og hans usedvanlige botsøvelser. I den førti dager lange fastetiden pleide eneboeren å nøye seg med å spise førti nøtter. Både i denne tiden og ellers delte han livet mellom å be og å ta øksen i hånden og gå ut i skogen og arbeide. En gang da han drev med tømmerhogging i skogen, bla han så utslitt at han besvimte. Da kom det til ham en skjønn yngling som så ut som en engel, la ham på en liten vogn og brakte ham til hans hule. Da eneboeren våknet av ekstasen, fortalte han disippelen Benedikt om hva som hadde skjedd. Men han forpliktet ham til å avlegge ed på å ikke fortelle noen om historien før etter at han selv var død.
Kort før sin død trakk Andreas seg tilbake til klosteret på Zobor. I sine siste øyeblikk ba han de tilstedeværende munkene om ikke å ta munkekutten av hans døde legeme før abbed Filip var kommet. Og først da kom hans selvpålagte martyrium for en dag. På den utslitte kroppen fant man en jernlenke som var vokst dypt inn i kjøttet. Da man ville fjernet lenken, kunne man høre lyden av ribbena som knakk.
I legenden fortelles det også om mirakler som skal ha skjedd etter de to helgenenes død. En gang kom røvere som nå bodde i eneboerhyttene på i fjellet, i slagsmål slik at en av dem ble hardt skadet. Etter at de andre hadde fastslått at han ikke lenger pustet, kastet de ham inn i hulen hvor Andreas hadde bodd og ville gravlegge ham der. Men da kom han plutselig til seg selv og ville reise seg. De andre ble vettskremte om flyktet, men røveren kalte dem tilbake og sa at det var helgenen Andreas som hadde vekket ham tilbake til livet. Deretter forlot han aldri hulen, men levde der som eneboer.
Et annet under skjedde i Nitra. Der ble en forbryter hengt, men ble på underfullt vis berget. Deretter dro han til abbed Filip for å fortelle hva som hadde skjedd: Etter at han var blitt dømt, påkalte han eneboeren Andreas’ navn, og da han ble heist opp i galgen, ble han holdt oppe av Andreas’ hender. Etter at alle tilskuerne dro hjem i den tro at han var død, løsnet Andreas tauet og satte ham fri.
«Jeg er dypt beveget når jeg ser opp på Zabor. Der ble på 1000-tallet klosteret til den hellige Hippolyt bygd, hvor min hellige landsmann Andreas Svorad og hans disippel Benedikt, de himmelske beskyttere av deres by og bispedømme, mottok sin opplæring. Disse og så mange mindre kjente av troens helter – jeg tenker for eksempel på den hellige biskop Bystrik – er lik såkorn som har falt i Nitras fruktbare jord, en jord av budbringere og fryktløse apostler for Kristus» (den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) til ungdom i Slovakia 30. juni 1995)
Andreas’ minnedag var 21. juli i de gamle liturgiske kalenderne, men er nå 17. juli i Slovakia og 13. juni i Polen. Andreas og Benedikt minnes sammen i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) den 17. juli:
Nitrávæ ad Vagum flumen apud montes Carpátes, sanctórum Zoerárdi seu Andréæ et Benedícti, eremitárum, qui e Polónia, rogánte sancto Stéphano rege, in Hungáriam venérunt et in erémo montis Zobor vitam egérunt aspérrimam.
I Nitra ved elven Váh nær Karpatene, de hellige Andreas eller Zorard og Benedikt, eremitter, som kom fra Polen til Ungarn på forespørsel fra den hellige kong Stefan, og i sin eremittbolig på fjellet Zobor levde de et liv av ekstrem nøysomhet.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, sk.wikipedia.org, nominis.cef.fr, standrewabbey.org, trencin.sk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. september 1998 - Oppdatert: 26. mars 2016