Den hellige Archangelus Tadini (1846-1912)

Den hellige Archangelus Tadini (it: Arcangelo) ble født den 12. oktober 1846 i Verolanuova i bispedømmet og provinsen Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hans foreldre var Pietro Tadini og Antonia Gadola og familien tilhørte adelen og nedstammet fra familien Tadini i Crema. Faren hadde først vært gift med Julia Gadola, men hun døde 28 år gammel etter å ha født ham syv barn. Ni år senere giftet han seg med den første hustruens søster Antonia, og med henne fikk han fire barn, hvorav Archangelus var den yngste.

Antonia hadde alltid vært sykelig, men etter å ha født Archangelus frisknet hun til, og deretter levde hun lenge med god helse. Archangelus hadde derimot alltid en svært skjør helse, og da han var to år gammel, var foreldrene redde for at han skulle dø. Men han ble frisk og fikk sin første utdannelse i Verolanuova. I 1855-56 flyttet han over til det biskoppelige gymnaset i Lovere, hvor hans søsken også gikk. Tre av brødrene begynte på seminaret etter å ha fullført gymnaset i Lovere. Foruten Archangelus var det Alexander, den eldste, som ble utvist fra seminaret, muligens av politiske grunner. En annen bror, Don Giulio, døde i 1909 som prest i Oriano.

Archangelus' far Pietro Tadini var en patriot, og i den italienske uavhengighetskrigen gjorde han sitt beste for å hjelpe fedrelandet. I 1848 pleide Antonia de sårede i den gamle kirken i Verolanuova, noe hun senere fikk en sølvmedalje for. Pietro døde den 1. januar 1860, 70 år gammel. Antonia døde den 23. desember 1880, 64 år gammel.

Archangelus' prestekall viste seg allerede på grunnskolen, og det vokste bare i tiden på gymnaset. Dette til tross for at antiklerikalismen blomstret på den tiden, særlig i de velstående klasser som familien Tadini tilhørte. Archangelus begynte som attenåring i 1864 på seminaret i Brescia, hvor en av hans brødre allerede gikk. Om tiden i seminaret vet vi nesten ingen ting, bortsett fra at han fullførte studiene til fastsatt tid og var kjent for sin eksemplariske lydighet. Etter et fall ble foten ikke satt ordentlig sammen, og det førte til at han alltid senere i livet haltet og var tvunget til å gå med stokk.

Han fullførte teologistudiene i juni 1870. Biskop Verzeri av Brescia var ikke til stede, så Archangelus ble presteviet den 19. juni 1870, enten alene eller sammen med andre, av Benedetto Riccabona De Reichelfels, fyrstebiskop av Trento (Trient). Han feiret sin første messe i Verolanuova den 26. juli, festdagen for den hellige Vigilius.

Fra juni 1870 til juni 1871 bodde han hjemme på grunn av sykdom, men så ble han sendt som kapellan til fjellbyen Lodrino i Valtrompia, hvor han var til mai 1873. Da ble han overført til helligdommen for Santa Maria della Noce nær Brescia, som da var en del av San Nazzaro, hvor han ble den første fastboende presten. Her skjedde det samme som senere skulle bli et mønster der han tjenestegjorde: Kirken ble utvidet to ganger, han bygde en døpefont og tiltrakk seg store folkemengder ved sine nærende prekener. Etter at en flom gjorde mange av sognebarna hjemløse, organiserte han i menighetshuset et suppekjøkken som serverte 300 måltider om dagen.

I 1885 ble Archangelus flyttet til Botticino Sera som kapellan for den syke sognepresten don Cortesi. I 1886 døde don Cortesi, og i 1887 ble don Tadini utnevnt til sogneprest og erkeprest av Botticino, hvor han tilbrakte de siste 25 årene av sitt liv. Han var den fødte taler, og hans prekener gjorde et voldsomt inntrykk. For barna organiserte han festen ved den første kommunion, som for oss er noe vanlig, men som på den tiden var noe helt nytt.

Han reorganiserte «St. Angela Mericis døtre» for kvinner og «Marias døtre » for jenter. For kvinner og menn grunnla han «Kongregasjonen av det aller helligste Sakrament», og for voksne som ønsket å leve et fromt liv, grunnla han en fransiskansk tredjeorden. Han organiserte flere fester i løpet av året, som festen for Madonna Addolorata for mødrene, Palmefesten, festen for San Luigi og prosesjonen til kirkegården på vigilien for allehelgensdag. For disse festene sørget han for nye liturgiske klær og dekorasjoner i kirken, og i 1893 restaurerte han orgelet. Han innførte også den gregorianske sang, som da ble sett ned på. I 1893 restaurerte han kirkens fasade. Hans styrke kom av bønn, mye av den foran Det hellige sakrament.

Med spredningen av den industrielle revolusjon grunnla han en arbeiderforening for gjensidig hjelp (syketrygd) for å hjelpe arbeidere som slet med sykdom, ulykker, uførhet eller høy alder. For å hindre at de unge kvinnene forlot byen på jakt etter arbeid, brukte han i 1898 sin arv til å etablere et spinneri. Han utstyrte det med det nyeste utstyret som fantes, og senere brukte han fortjenesten til å bygge boliger for arbeiderkvinnene ved siden av spinneriet. Don Tadini ble svært oppglødd av pave Leo XIIIs (1878-1903) berømte sosialencyklika Rerum Novarum, og gradvis begynte han å tenke på en kongregasjon for «arbeidersøstre».

Hans største verk var grunnleggelsen av kongregasjonen Suore operaie della Santa Casa di Nazareth, «Arbeidersøstre av Det hellige hus i Nasaret» (Congregatio Sororum Operariarum a S. Domo Nazaretana – OpSDN). De avla de tre vanlige løfte og levde et kommunitetsliv, men deres formål var å utdanne arbeiderkvinnene, og de arbeidet sammen med dem i fabrikkene for å dele deres kår. Don Tadini måtte tåle mye kritikk, også fra prester som syntes det var passende at religiøse søstre skulle være arbeidere. Men han holdt frem Jesu eksempel, han som ikke bare ofret seg på et kors, men tilbrakte de første tretti årene av sitt liv i Nasaret, hvor han ikke skammet seg over å bruke tømmermannsredskapene, skitne til hendene og ha en panne badet i svette.

I 1900 samlet de ti første søstrene seg, først under ledelse av Moder Nazarena Maffeis og senere under Moder Chiara Fabbrari. Søstrene og grunnleggeren måtte tåle mange vanskeligheter, først på grunn av den nye institusjonens formål. Det ble ikke ansett som passende at nonner var arbeidere, og etter grunnleggerens død ble det gjort forsøk på å endre målet for den nye kongregasjonen. Men jesuittene var fra begynnelsen av kongregasjonens beskyttere, og de tillot ingen endringer.

Kongregasjonen var også plaget av indre konflikter, og ikke minst grunnleggerens økonomiske situasjon. Kongregasjonen fikk det rykte på seg at søstrene døde av sult og vanligvis ble syke innen kort tid, og dette skremte nye kall. Don Tadini måtte tåle fornærmelser og provokasjoner, og det i en slik grad at han vendte seg mot sin grunnleggelse og ønsket å legge den ned. Men kongregasjonen blomstret, og blomstrer fortsatt både i Italia og i England og i Afrika. Søstrene arbeider i fabrikker, skoler, institusjoner, menigheter og lignende, arrangerer retretter, ungdomsaktiviteter og sommerleire.

Don Tadinis 25-årsjubileum som erkeprest i Botticino ble feiret stort, men bare noen måneder senere, den 20. mai 1912, døde han i Botticino Sera, 65 år gammel. Han fikk ikke oppleve at hans kongregasjon ble godkjent av de kirkelige myndighetene, den hadde ennå ikke betalt sin gjeld og hadde ennå ikke følelsen av å være forstått. Den 18. desember 1931 godkjente biskopen av Brescia den kongregasjonen han hadde grunnlagt, og den ble erklært av pavelig rett av den salige pave Johannes XXIII (1958-63).

I 1959 begynte hans saligkåringsprosess på bispedømmenivå, og den ble avsluttet i 1963. Den 21. desember 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. juni 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt den uforklarlige helbredelsen av en sr. Maria Carmela Berardi. Den 3. oktober 1999 ble han saligkåret av paven i Roma.

Den 6. desember 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjenner et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 26. april 2009 i Roma sammen med fire andre. Hans minnedag er dødsdagen 20. mai.