Peters lenker

Da apostlene etter Jesu død forkynte evangeliet i Palestina, var Herodes Agrippa (34-44) konge i Jerusalem. Han var mislikt av jødene fordi han var en fremmed. For å innsmigre seg hos dem og for å tekkes motstanderne av kristendommen, lot han den hellige apostelen Jakob den Eldre halshogge med sverd omkring påske i år 44 (Apg 12,1-2). Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden.

Peter befris av en engel (sent 1400-t/tidlig 1500-t), nederlandsk pennetegning

Da Herodes Agrippa så at jødene likte dette, lot han også den hellige apostelen Peter arrestere, og på påskefesten skulle han henrettes. Da den unge menigheten fikk vite det, ba de natt og dag til Gud om at han måtte befri deres overhyrde. Og de ble bønnhørt. Natten før henrettelsen lå Peter på gulvet i cellen, festet i lenker om halsen og hendene. Midt på natten viste en engel seg for ham og ba ham følge med. De to lenkene falt av og engelen førte ham forbi vakten og frem til en jernport som åpnet seg (Apg 12,4-11).

Legenden forteller at soldatene i fengselet var så dypt grepet av underet at flere av dem omvendte seg. De ga Peters lenker til de kristne, og menigheten i Jerusalem oppbevarte lenkene full av ærefrykt. Men i 436 brakte keiserinne Eudokia dem fra Jerusalem til Konstantinopel, hvor hun bygde en kirke for dem. Den ene beholdt hun selv, men den andre sendte hun til Roma, hvor hennes datter var gift med keiser Valentinian III (425-55). Hun ga lenken som gave til den hellige pave Sixtus III (432-40).

I Roma hadde man allerede en del av lenken som Peter var festet med mens han ventet på sin martyrdød under keiser Nero (54-68), for den var gjenfunnet av den hellige Balbina. Nå ville paven bringe disse to lenkene sammen i en storslått seremoni for hele folket. Men da han holdt lenkene i hendene sine, vokste de sammen til en. Symbolikken var klar: Det romerske rike var delt i to, men det at de to lenkene, en fra øst og en fra vest, vokste sammen til én, viste at den himmelske vilje var enhet i den kristne verden.

Disse lenkene hadde blitt kjent fordi de ble nevnt på konsilet i Efesos i 431. For å oppbevare den dyrebare relikvien ble det i 442 (eller muligens 439) bygd en kirke på vestskråningen av Esquilin-høyden på ruinene av en keiserlig villa. Denne kirken var en av tituli, Romas første sognekirker, kjent som Titulus Eudokiae eller Basilica Eudokiana. Byggherre var presbyteren Philippus, som hadde vært pavelig legat ved konsilet i Efesos i 431, og den ble finansiert av Eudokia, som muligens var hustruen til den vestromerske keiseren Valentinian III. Mirabilia Urbis Romae identifiserte feilaktig Eudokia med hustruen til den østromerske keiseren Arkadios (395-408), som trolig aldri satte sin fot i Roma, og sa at hun personlig brakte lenkene til Roma etter at hun hadde fått dem av en jøde i Jerusalem.

Det er navnene på keiserinnene på den tiden som skaper en viss forvirring. Keiser Arkadios' hustru var Aelia Eudoxia (ca 380-404), og et av deres barn var den senere østromerske keiseren Theodosios II (408-50), som var gift med keiserinne Aelia Eudokia (401-60). Arkadios' bror Honorius var vestromersk keiser (395-423), og Theodosios II utnevnte i 424 hans sønn Valentinian III til caesar i vest (vestromersk keiser 425-55) og forlovet ham med sin eneste datter Licinia Eudoxia (422-62, gift i 437). Alle disse dronningene kalles vekselvis Eudoxia, Eudokia og Eudocia, men det vanligste er Eudoxia - Eudokia - Eudoxia.

Ifølge en tradisjon ble Peter dømt til døden i en rettsbygning på det stedet hvor kirken ble bygd, og at et kristent kapell ble bygd der på 300-tallet. Den nye kirken erstattet så dette kapellet på 400-tallet. Men det finnes ingen bevis som støtter denne tradisjonen, og restene under kirken er fra en villa, ikke en basilika. Kirken fikk tidlig navnet in Vinculis, nå San Pietro in Vincoli, på grunn av de dyrebare relikviene den oppbevarte. Små filspon fra lenkene ble betraktet som dyrebare relikvier. Fengselet Tullianum eller Carcer Mamertinus, hvor apostlene Peter og Paulus skal ha sittet fengslet mens de ventet på sin henrettelse, ble også gjort om til en kristen helligdom, og det er bevart så å si intakt fra romersk tid.

Kirken San Pietro in Vincoli i Roma

Kirken San Pietro in Vincoli ble restaurert av pave Hadrian I (772-95) og ombygd av pavene Sixtus IV (1471-84) og Julius II (1503-13). Den ble renovert i 1875, og noen moderniseringer ble samtidig gjort. Søylehallen foran kirken ble ombygd under pave Sixtus IV, og under pave Klemens XI (1700-21) ble den hevet slik at den skjuler den gamle fasaden.

Den høytidelige konsekrasjonen av denne kirken fant sted en 1. august, og kanskje denne dagen ble valgt for å erstatte den hedenske festen feriae Augusti som ble feiret den 1. august. Det er usikkert om det var pave Sixtus III eller den hellige pave Leo I den Store (440-61) som vigslet kirken. Siden 700-tallet har Kirken feiret festen til minne om Peters befrielse fra fengselet (Ad vincula sancti Petri apostoli) den 1. august (Østkirken feirer begivenheten den 16. august). Festen sto i Missale Nidrosiense fra 1519 som Vincula Petri, Semiduplex. Denne minnedagen er også avmerket på den norske primstaven. Festen for Peters lenker ble feiret i Universalkirken frem til 1960, men den ble utelatt i den offisielle romerske kalenderen i 1960, da den hellige pave Johannes XXIII godkjente nye rubrikker for det romerske breviaret og missalet med noen endringer i kalenderen. Men i kirken San Pietro in Vincoli i Roma feires festen fortsatt med stor høytid, og hvert år den 1. august samler store skarer andektige seg i kirken.

Peters lenker oppbevares i et vakkert renessanseskrin i confessio foran alteret. Skrinets bronsedører ble laget av Caradosso i 1477. På dem avbildes Herodes som dømmer Peter og engelen som befrir apostelen fra fengselet. Hvis lenkene er utstilt, er det ikke mulig å se dørene.

I krypten bak skrinet er en gammel romersk sarkofag. Den sies å inneholde relikviene av de hellige syv Makkabeerbrødrene, jødiske helter som døde som martyrer rundt 168 f.Kr i forsvaret av Moseloven. Relikviene ble overført til kirken under pave Pelagius (556-61), og de ble også feiret i Universalkirken den 1. august frem til kalenderrevisjonen i 1969.