Translatio Olavi [Olai] eller Inventio Olavi er den hellige Olavs translasjons- eller skrinleggingsfest (inventio betyr gjenfinning). Den 3. august 1031 ble Olavs kiste gravd opp fra sandbanken ved Nidelva i Trondhjem (Nidaros) og åpnet. Biskop Grimkjell var til stede, og etter hans utsagn og med kong Sveins samtykke og hele folkets dom var det avgjort at kong Olav virkelig var hellig. Dermed hadde helligkåringen funnet sted etter datidens regler, og Kong Olav Haraldsson ble til Olav den Hellige. Liket ble skrinlagt og flyttet til høyalteret i Klemenskirken i Nidaros.
Snorre Sturlasson skriver i sin saga:
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.
Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnet dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.
Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: «Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.» Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: «Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.» Da svarte Alfiva: «Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.»
Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.
Bilde
På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. Først ble det bygd et kapell, og alteret ble satt på det stedet hvor kongens grav hadde vært, og nå står Kristkirken på det stedet. Øystein erkebiskop lot sette høyalteret på samme sted som kongens grav hadde vært, da han reiste den store katedralen som står der nå. På samme stedet hadde alteret vært i den gamle Kristkirken også.
Det blir sagt at Olavskirken nå står der som den gang det skuret stod, der kong Olavs lik ble satt om natta, og det heter Olavsli der hvor kongens helligdom ble båret opp fra skipet; det er nå midt i byen. Biskopen tok vare på kong Olavs helligdom. Han skar også hår og negler på ham, for begge deler vokste som da han var et levende menneske her i verden.
Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse store tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier. Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem (Snorre Sturlasson: Heimskringla. Olav den helliges saga, 243-245).
Senere ble Olavs skrin overført til Nidarosdomen, som ble bygd som en gravkirke for Olav. Hellig Olavs dødsdag den 29. juli ble hans store festdag, Olsok, mens hans skrinlegging ble feiret fem dager senere. Translatio Olavi ble også kalt Olsok siare, Olavsmesse eller Vesle Olsok. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven. Primstavmerket er en øks, men ofte litt mindre enn for Olsok 29. juli.
Dyrkingen av Hellig Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa, og så tidlig som 1060 fantes det liturgiske tekster for hans fest. Det ble bygd Olavskirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod (som vikingene kalte Holmgard), London og York. Feiringen av Olav som helgen tok offisielt slutt da reformasjonen ble påtvunget Norge i 1536/37, men i folkelig bevissthet har Olsok likevel vært der hele tiden. Lenge etter reformasjonen ble Olsok feiret som helligdag på Færøyene med bålbrenning, på samme måte som Jonsok. Ennå feires dagen der som en av de viktigste festene i året.
I nyere folkelig tradisjon har det også blitt brent Olsokbål, særlig på Vestlandet. En annen tradisjon var å spise Olsokgrøt. Noen steder falt denne sammen med slåttegrøten, for mange startet slåttonna ved Olsok. Slåttegrøten var gjerne rømmegrøt med spekemat, og denne tradisjonen har fortsatt mange steder.
Etter at Den katolske kirke igjen ble lovlig i Norge i 1843, ble Olavsfeiringen gjenopptatt, og i det nasjonalistiske oppsvinget på slutten av 1800-tallet i forbindelse med løsrivningen fra svenskene, fikk også Olav ny betydning, spesielt takket være Bjørnstjerne Bjørnson. Feiringen av tusenårsjubileet for Olavs martyrdød i 1930 var omfattende, ikke bare blant katolikkene. Den lutheranske statskirken slet lenge med å forholde seg til Olsokfeiringen, ettersom de jo ikke tror på helgener. Men etter hvert som den klassiske lutherske teologien har fått mindre plass, har Olsok fått en oppblomstring også der. Nå feires gudstjeneste på historiske steder og lokale historiske spill fremføres.
Bilde
Men feiringen av Olav i hele sin fylde på Olsok kan bare gjøres av en kirke som tror på helgener og på deres oppgave som forbedere hos Gud. Heldigvis har det bedrede økumeniske klimaet gjort at en katolsk messe nå rutinemessig kan feires i Nidarosdomen hvert år på Olsokdagen, på stedet hvor Olavs hellige relikvier fortsatt finnes. Dette er nå høydepunktet i den nasjonale katolske feiringen av Olav og alle Olsokfesters mor.
Kilder: dagsdato.no, olavsfestdagene.no, Snorre, Olavs biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. februar 2007 – Oppdatert: 25. juli 2018
