Herrens forklarelse

Herrens forklarelse er høydepunktet i Kristi offentlige liv, som startet med hans dåp og endte med hans himmelfart. Begivenheten beskrives i detalj i de synoptiske evangeliene (Matt 17,1-13; Mark 9,2-13; Luk 9,28-36). Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Moses og Elia viste seg for dem og talte med Jesus, og de hørte en stemme fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Lytt til ham!»

Rafael (1483-1520): Herrens forklarelse (1518-20)

To av de privilegerte vitnene forteller om denne begivenheten, nemlig Peter og Johannes. Peter sier: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.' Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell» (2.Pet 1,16-18). Johannes sier i sitt evangelium: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14).

Evangelistene Markus og Matteus beskriver Jesu forklarelse med ordet metemorphothe (metamorfose), som Vulgata gjengir som transfiguratus est (transfigurasjon). Synoptikerne forklarer den sanne betydningen av ordet ved å legge til at «hans ansikt skinte som solen» og «hans klær ble hvite som lyset» ifølge den greske teksten, «hvite som snø» ifølge Vulgata.

Taborfjellet i Israel

Allerede i apostolisk tid hadde Forklarelsens berg blitt «Det hellige fjellet» (2.Pet 1,18). Det ser ut til å ha vært kjent av de troende i landet, og tradisjonen identifiserer det med Taborfjellet øst for Nasaret. Origenes (ca 185-ca 254) sa: «Tabor er det fjellet i Galilea hvor Kristus ble forklaret».1 I århundret etter erklærte de hellige Kyrillos av Jerusalem2 og Hieronymus3 kategorisk det samme. Senere sies det samme av den hellige patriark Proklos av Konstantinopel (d. 447),4 Agatangelus5 og Arnobius den Yngre (d. 460).6 I 553 opprettet Det femte konsil i Konstantinopel et bispesete på Taborfjellet.

Den armenske biskopen Gregor Arsharuni (ca 690) tilskriver denne festens opprinnelse til den hellige Gregor Opplyseren (d. 337?), og sier at han innførte den som en erstatning for en hedensk fest til Afrodite kalt Vartavarh (roseflamme). Men den finnes ikke i de eldste armenske kalenderne. Den stammer trolig fra 300- eller 400-tallet som en erstatning for en hedensk naturfest et eller annet sted i de asiatiske høylandene.

De eldste kilder for denne festen stammer fra østkirken, rundt år 500 fra Øst-Syria og rundt år 900 fra Konstantinopel. Muligens var festen opprinnelig vigselsfesten for kirken på fjellet Tabor. På 900-tallet gjorde keiseren dagen til offentlig helligdag i hele det bysantinske imperiet.

Den latinske Kirken var sent ute med å adoptere denne festen. Den nevnes ikke før 850 (Wandelberts martyrologium), men bredte seg på 900-1000-tallet, særlig etter korstogstiden med ny kontakt med de hellige steder. Den ble oftest feiret den 6. august, mens i Gallia og England ble den feiret den 27. juli. I Meissen ble den feiret den 17. mars og i Halberstadt den 3. september.

I 1457 ble festen tatt opp i den universelle kalenderen av pave Callistus III (1455-58) som takkefest for János Hunyadys seier over tyrkerne ved Beograd den 22. juli 1456. Datoen ble valgt fra Østkirkens feiring. Festen ble oppgradert til en dobbel fest av andre klasse den 1. november 1911. I eldre norske kalendere kalles dagen Kristi forklarelsesdag. Festen sto i Missale Nidrosiense fra 1519. Etter kalenderreformen i 1969 er Herrens forklarelse en fest. Den feires samme dag av bysantinerne, syrerne og kopterne, mens den armenske Kirken flytter den til følgende søndag.