De hellige Jonas og Barachisius av Persia (d. 327)

De hellige Jonah og Berikjesu, som i vesten kalles Jonas og Barachisius (Barachisus), var brødre og munker fra den lille landsbyen Beth-Asa (Bethosa, Iasa, Yasa) i Persia.

Allerede på apostlenes tid spredte kristendommen seg til det iranske høylandet. Etter tradisjonen forkynte de hellige apostlene Simon og Judas Thaddeus der. Persia var da under parthernes herredømme. Disse kjente seg ikke bundet av Zarathustras lære og den naturreligionen som var knyttet til den, som tilba himmellegemene og de fire elementene, fremfor alt ilden. Derfor ble de kristne misjonærene latt i fred, slik at Persia på 200-tallet allerede hadde rundt 360 kirker.

Men i 226 ble partherne slått og de persiske selevkidene kom til makten. I første halvdel av 300-tallet satt kong Shapur II (Sapor) (309-79) på Persias trone, en av historiens mest grusomme enevoldsherskere. Men hans makt var likevel ikke ubegrenset og han var tvunget til å ta et visst hensyn til den romerske keiseren. Men hans sympati lå hos de som bekjente seg til Zarathustras statsreligion, og på en tid da de kristne i det romerske imperiet endelig fant fred under keiser Konstantin, ble deres trosfeller i Persia utsatt for en bitter forfølgelse. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. Konstantin selv skrev til Shapur og ba ham vise de kristne nåde, men til ingen nytte.

Kong Shapur IIs første forfølgelse av de kristne startet i det attende året av hans regjeringstid (327). Han ga ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å ofre til solen og ilden. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde. De to brødrene hørte om forfølgelsene og dro til Bardiaboc (Baravokh), hvor noen kristne ble holdt fanget. De fant at ni av dem allerede hadde fått dødsdom, og de trøstet dem i deres siste timer og oppmuntret dem til å stå fast helt til slutten. De ni martyrene var den hellige Zanitas av Hubah (Zanithas, Zanitha, Zanypha, Zanyphanes, Zebina) og hans åtte ledsagere, de hellige Lasarus (Lazarus), Marotas (Maruthas, Marothas, Marotha, Marupha), Nerses (Nerzes, Narses), Elias (Helias), Abibos (Abibus, Habibus, Habib), Sembeeth (Sembeethes, Simiathos, Sivsithina, Sibeithos, Sybeiphines, Scembaitas, Schembaiteh), Mares (Maros, Marinus, Marinos, Mahares, Mahari) og Sabas (Sabbas, Sava).

De ni led martyrdøden, og de to brødrene ble angitt til de samme sjefsdommerne som hadde dømt de andre, fordi de hadde oppmuntret dem til å lide martyrdøden. Dommerne fikk de to brødrene brakt for seg og spurte dem mildt om de var villige til å lystre kongenes konge (det vil si kongen av Persia) og tilbe elementene, solen, månen, ild og vann. De svarte: «Som fyrster og dommere utnevnt av Persias konge er det bare rimelig at dere vil forhøre oss. Det er forutsatt at dere skal dømme rettferdig. Burde dere ikke heller ære Ham som ga dere klokskap og forståelse heller enn en verdslig konge? Burde dere ikke anerkjenne den Gud som hersker over himmel og jord og over alle skapninger som finnes, som skapte de skiftende årstidene, styrer alle ting og har utstyrt dere med den klokskap som gjør dere i stand til å dømme kjødelige menn som dere selv? Vi ber dere derfor å si oss sannferdig og oppriktig hvilken Gud vi skal fornekte: Gud i himmelen eller en gud på jorden, den evige Gud eller en dødelig gud? Vi tror på Gud som skapte himmel og jord og ikke på et dødelig menneske. Det er heller ikke rett at vi skulle tro på en som lever en kort tid, dør og blir gravlagt som resten av oss».

Magiene (prestelige astrologer innen den zoroastriske religionen) ble svært fornærmet over å høre sin konge bli kalt dødelig, så etter deres råd ble de to martyrene skilt fra hverandre, og Barachisius ble kastet i en trang celle og bare Jonas sto foran dommerne. De prøvde å overtale ham til å ofre til ilden, solen og vannet, og han ble lovet belønning hvis han gjorde som han fikk beskjed om, men alvorlig tortur hvis han nektet. Jonas svarte: «Aldri vil jeg fornekte min Herre Jesus Kristus som lever evig…». Da ga de ordre om at kjepper og pisker skulle hentes.

Da lederen for magiene så at Jonas var like ubøyelig, ble han tvunget til å ligge med ansiktet ned og en skarp påle under navlen mens han ble nådeløst pisket, både med knudrete køller og med kjepper. Martyren ba stille hele tiden og sa: «Jeg takker deg, vår far Abrahams Gud. Gjør meg i stand til å ofre akseptable brennoffer til deg. Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg (Sal 27,4a). Jeg avviser solen, månen, ilden og vannet. Jeg tror på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, den sanne og treenige Gud, som holder oppe hele verden, som har skapt alle ting, inkludert deres guder, som dere innbiller dere at dere kan få oss til å tilbe med makt». Da ga dommene ordre om at han skulle bindes og kastes utendørs for å bli der hele natten i vinterkulde og frost.

Etter kveldsmat og en kort lur innkalte dommeren Barachisius og fortalte ham at hans bror Jonas hadde falt fra troen og ofret. Martyren svarte rolig at dette var en løgn og at broren umulig kunne ha tilbedt ilden, en ynkelig skapning, og han snakket deretter så veltalende og modig om Gud som kilde for alle skapte ting at magiene ble overrumplet og forbløffet, og de sa til hverandre at hvis han fikk tillatelse til å snakke offentlig, fryktet de til og med at en slik intens overbevisning kunne omvende mange fra deres religion.

De bestemte seg for å stille ham for retten samme natt når ingen kunne høre hans lidenskapelige taler. Dommerne var rasende over at de ikke kunne få overtaket på fangen, så de ga ordre om at han også skulle tortureres. To rødglødende jernplater og to rødglødende hammere ble plassert under hver arm, og han ble fortalt: «Hvis du rister av deg noen av disse, fornekter du Kristus». Han svarte saktmodig: «Jeg frykter ikke ilden deres, og jeg skal heller ikke kaste av meg torturinstrumentene deres. Jeg ber dere om straks å prøve alle torturmidlene på meg. Den som er engasjert i en kamp for Gud, er full av mot». Dermed fant de opp nye torturmetoder: Smeltet bly ble dryppet i hans nesebor og øyne, og deretter ble han sendt tilbake til fengslet, hvor han skulle henges opp hele natten etter én fot.

Neste morgen ble Jonas tatt inn og spurt av magiene hvordan han hadde klart seg i nattens kulde og frost. Han svarte: «Jeg har aldri helt siden jeg ble født inn i denne verden, hatt en fredeligere natt. Jeg fikk trøst av korset som min Herre Jesus Kristus ble spikret opp på». Da påsto magiene at Barachisius hadde falt fra troen, men Jonas avbrøt dommerne: «Jeg vet at han forsaket djevelen og hans engler for lenge siden, og han har siden med hele sitt hjerte holdt fast ved vår Herre Jesus Kristus». De spurte: «Er det ikke bedre for deg å gi opp din Gud og redde deg selv?» Han svarte: «Hvis dere virkelige er vise, som dere skryter av, vet dere at dersom korn blir lagret i stedet for å bli sådd, forminskes det og blir ikke mangfoldiggjort. Hvis en person mister sitt liv i denne verden for Kristi sak, tror på ham og gjør hans vilje, vil han bli gjenskapt i uforgjengelig lys når Herren kommer igjen for å gjøre alle ting nye». Magiene sa: «Deres bøker har trukket mange til side». Jonas svarte: «De har virkelig trukket mange bort fra verdslige fornøyelser. Når en Kristi tjener i sine lidelser er beruset av kjærlighet fra sin Herres lidelser, glemmer han dette korte livets midlertidige status, dets rikdommer, eiendommer, gull og heder, og bryr seg ikke om konger og fyrster, herrer og adelsmenn når hele evigheten står på spill. Han ønsker seg ikke annet enn synet av den eneste sanne kongen, hvis rike er evig og hvis makt når til alle tider».

Dommerne ga da ordre om at hans fingre og tær skulle hogges av, den ene etter den andre, og de ble kastet vekk med spydige tilrop om at han ville få dem tilbake når det var tid for innhøstning. Til dette svarte han: «Jeg ber ikke om nye hender og føtter. Gud er til stede, som først skapte meg og som vil gi meg ny styrke». Etter dette ble skinnet trukket av martyrens hode og hans tunge skåret ut. Deretter ble han kastet i kar med kokende bek, som ikke skadet ham, så dommerne sendte bud på en vinpresse av tre. Der ble han klemt til døde og beina knust. Men selv etter at han var død fortsatte torturistene. Hans lik ble skåret i biter med en jernsag og kastet i en tørr brønn, som ble voktet for å hindre andre kristne fra å stjele relikviene.

Dommerne tilkalte Barachisius og formante ham til å tenke på sine egne lemmer. Han svarte: «Jeg skapte ikke dette legemet, og jeg vil heller ikke ødelegge det. Gud, som har skapt dette legemet, vil sette det i stand, og han ville dømme deg og din konge». Hormisdatscirus snudde seg da mot Maharnarsces og sa: «Gjennom våre forsinkelser fornærmer vi kongen. Disse mennene bryr seg ikke om verken ord eller tortur». De ble derfor enige om at Barachisius skulle slås med spissede siv, og deretter skulle oppskårne rør skulle presses inn i kjøttet på ham. I denne tilstanden, med hele kroppen gjennomboret med skarpe pigger som en kråkebolle, skulle han rulles på bakken slik at piggene trengte enda lenger inn i kroppen hans. Etter denne torturen ble beina hans knust i den samme vinpressen som hadde gjort det av med hans bror, og i tillegg ble kokende bek og svovel helt ned i halsen på ham. Gjennom denne siste torturen mottok han den samme martyrkronen som hans bror hadde fått dagen før. Under deres mest heftige tortur syntes de at de kjøpte himmelen alt for billig. Dette skjedde i år 327.

Likene av de hellige martyrene Jonas og Barachisius og de andre ni martyrene ble gravlagt av brødrenes gamle venn, en from kristen ved navn Habdisotes (Abdissotas, Abtusciatus, Abtusciatas). Da han mottok nyheten om deres død, kjøpte han det som var igjen av legemene til alle de elleve martyrene for 500 drakmer og tre silkedrakter og avla ed på å aldri bekjentgjøre kjøpet. Fortellingen om brødrenes lidelse og død slutter med disse ordene:

«Denne boken ble skrevet etter vitnesbyrd fra vitner og inneholder aktene til de hellige Jonas, Barachisius og andre, Kristi martyrer, som ved Hans hjelp kjempet, triumferte og ble kronet, i hvis bønner vi trygler om å bli tatt med, av Esaias, sønn av Adabus av Arzun, i Armenia, i troppen av kongelige ryttere, som var til stede ved deres forhør og tortur, og som skrev historien om deres strid».

Deres akter ble altså samlet av et øyenvitne, Esaias, en adelig armensk ridder i troppene til perserkongen Shapur II. De ble utgitt på originalspråket kaldeisk av Stefano Evodio Assemani (1707-82), orientalist og titularerkebiskop av Apamea i Syria, i første bind av hans Acta SS. Martyrium Orientalium et Occidentalium i to bind (Roma 1748). De ble mye utblandet av grekerne i Metafrastes. Ruinart og Tillemont mener at kong Shapur II ikke satte i gang noen forfølgelse før sitt førtiende år, men Assemani beviser blant annet med disse aktene at kongen satte i gang en første forfølgelse i sitt attende år.

Under kong Shapur IIs forfølgelser, spesielt den andre som varte i førti år fra 339 til kongens død i 379, ble den blomstrende iranske kirken i praksis utryddet for all fremtid og klarte aldri å hente seg igjen. De kristne som lever der i dag, er små ikke-persiske etniske grupper som innvandret til Iran etter selevkidenes regime.

Jonas’ og Barachisius’ minnedag i Martyrologium Romanum er 29. mars, noen ganger sammen med sine ledsagere. De står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). I Østkirken minnes de den 28. mars. De ni ledsagerne minnes også alene den 27. mars.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (III), Benedictines, Bunson, Kaas, Eilertsen, Engelhart, Schauber/Schindler, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. mars 2000