| Den hellige Maria Bertilla Boscardin (1888-1922) |
Den hellige Maria Bertilla ble født som Anna Francesca Boscardin den 6. oktober 1888 i den lille landsbyen Gioia di Brendola i nærheten av Verona og Vicenza i regionen Veneto i Nord-Italia. Hun kom fra en fattig bondefamilie som hadde en entusiastisk atmosfære på grunn av den milde moren, men blant hennes sorger var faren Angelos alkoholproblemer. Hans sjalusi og voldelighet gjorde at Anna fikk en vilkårlig skolegang, og hun kunne derfor knapt lese og skrive. Hun og moren måtte noen ganger flykte fra faren, og dette avla han vitnesbyrd om under saligkåringsprosessen. Ved siden av skolegangen arbeidet hun som hushjelp i et hus i nærheten.
Annetta, som hun ble kalt hjemme, var sykelig hele livet, og i barndommen ble hun ansett for undermåls og kalt «gåsa» av ubarmhjertige naboer og den lokale presten, erkeprest Gresele. Hun synes å ha delt den lave vurderingen av seg selv hele livet. Alt hun leste, var en katekisme hun hadde fått av presten. Den leste hun til gjengjeld om og om igjen og underviste de andre barna i den, og hun leste i den hver dag resten av livet. Presten tillot henne å få den første kommunion da hun var 8 ½ i stedet for elleve år, som var det vanlige. Hun bestemte seg for å bli ordenssøster og sykepleierske. Som tolvåring fikk hun bli med i «Marias barn», mens det normale var 14.
Da en lokal prest, Don Capovilla, mente at han gjenkjente et religiøst kall i henne, lo erkeprest Gresele av ham. Men, som han sa, jenta kunne vel i det minste skrelle poteter, så han foreslo henne for et kloster, men de nektet å motta henne. Hun var en enkel jente og visste det selv, men som 16-åring ble hun i 1904 akseptert som postulant hos Dorotheasøstrene i Vicenza. De tilhørte en lokal kongregasjon som het «Læresøstre av St. Dorothea, døtre av Det hellige Hjerte» (Suore Maestre di Santa Dorotea, Figlie dei Sacri Cuori – SDVI). Hun ble ikledd drakten i 1904 og tok ordensnavnet Maria Bertilla, men er mest kjent som Bertilla, etter den hellige abbedissen Bertilla av Chelles (d. ca 705). Hun sa til novisemesteren: «Jeg kan ingen ting. Jeg er en stakkar, en gås. Lær meg. Jeg ønsker å bli en helgen.»
Hennes arbeidsoppgaver det første året var alltid beskjedne, gjerne i kjøkkenet, bakeriet eller vaskeriet. Deretter ble hun sendt for å lære sykepleie i Treviso, hvor søstrene drev det kommunale sykehuset. Men den lokale superioren brukte henne som kjøkkenhjelp, og hun ble blant grytene til etter at hun hadde avlagt løftene i slutten av 1907. Da ble hun forfremmet til å hjelpe til på sykehusets barneavdeling for difterisyke. Hennes hengivenhet til pasientene snart ble viden kjent, og hun fant at dette var hennes sanne kall, spesielt i pleien av dem som hadde lite eller intet håp om å overleve.
Etter at Italia gikk med i første verdenskrig tidlig i 1915, overtok den italienske hær sykehuset og brukte det til sårede. Etter en av de blodigste stillingskrigene i historien ble de italienske troppene slått tilbake til elva Piave etter katastrofen ved Caporetto i 1917, og det gjorde at Treviso plutselig lå ved fronten. Sykehuset ble da rammet av luftangrep, og noen av søstrene var hjelpeløse av skrekk. Selv om Bertilla også var redd, pleide hun å be sin rosenkrans og bringe kaffe og marsala til de pasientene som var for svake til at de kunne flyttes i trygghet, og hun ble ved sengene og ba sammen med dem mens bombene falt.
Nye italienske tilbakeslag førte til at Bertilla måtte evakueres sammen med de andre til et militærsykehus i Viggiù ved Como. Der fortsatte hun heroisk å stelle pasientene, særlig de som hadde tyfus. Hun ble beundret av ledelsen ved militærsykehuset, særlig kapellan Pietro Savoldelli og offiseren Mario Lameri. Deretter ble hun flyttet til Como for å pleie soldater som hadde fått tuberkulose.
Hennes popularitet utløste misunnelse hos hennes superior, som i likhet med andre lokale superiorer før henne verken forsto eller satte pris på Bertilla, og hun plasserte henne i vaskeriet. Her ble hun i fire måneder uten å klage. Men da generalmoderen Azelia Farinea fikk høre om det, beordret hun at Bertilla skulle tilbake i sykepleien og trakk henne bort fra Viggiù. Da krigen var over, ble Bertilla i 1919 ansvarlig for isolatet på barneavdelingen i Treviso.
Hun ble satt til å pleie de difterisyke barna, og hun var en hengiven sykepleier. Men i tolv år hadde hun hatt dårlig helse etter en indremedisinsk sykdom som ga henne konstante og store smerter og som en operasjon i 1910 ikke hadde kurert. Nå fikk hun i tillegg en infeksjon på sykehuset slik at hun måtte gjennomgå en alvorlig operasjon i 1921, og hun kom seg aldri etter den. Det var klart at hun kom til å dø, men hun ba søstrene om ikke å gråte over henne, for «hvis vi ønsker å se Jesus, må vi dø». Tre dager etter operasjonen, den 20. oktober 1922, døde hun i Treviso, bare 34 år gammel. Enorme folkemengder deltok i hennes begravelse i Vicenza.
Hennes grav i Vicenza ble et valfartsmål hvor det skjedde mange mirakler. Hun ble saligkåret den 8. juni 1952 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 11. mai 1961 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Blant dem som var til stede, var medlemmer av hennes familie og pasienter hun hadde pleid. Hennes minnedag er dødsdagen 20. oktober.