Den salige Bernhard Frans Casey (1870-1957)

Den salige Bernhard Frans Casey (eng: Bernard) (ordensnavn: Frans Solano [Francis Solanus eller bare Solanus]) ble født den 25. november 1870 i en treroms tømmerhytte på en gård nær Oak Grove ved elven Mississippi i delstaten Wisconsin i USA. Han var den sjette av de seksten barna av Bernard James Casey (1840-1915) og Ellen Elizabeth Murphy (1844-1918), katolske bønder og immigranter fra Irland. Faren var fra grevskapet Monaghan og moren fra Armagh. De emigrerte til USA på grunn av den store potetpesten som skapte en sultkatastrofe i Irland, og de møttes i Amerika. Sønnen ble døpt den 18. desember med navnene Bernard Francis, men familien begynte snart å kalle ham Barney, som også faren ble kalt.

Han hadde femten søsken, ni brødre og seks søstre. Av dem vokste elleve opp, men bare tre av de yngste overlevde ham. Hans fire eldre søsken var Ellen Bridget (gift Traynor) (1864-1928), James Michael (1865-1944), Maurice Emmett (1867-1949) og John Terrance (1869-1929), mens de syv yngre søsknene var Patrick Henry (1872-1956), Thomas Joseph (1874-1929), Augustine Peter (1876-1946), Leo McHale (1878-1936), Edward Francis (1879-1962), Owen Bonaventure (1881-1955), Margaret Theresa Cecilia (gift LeDoux) (1882-1959) og Mary Genevieve (gift McCluskey) (1888-1967).

Barney vokste opp i et sunt miljø og et nydelig landskap ved bredden av den majestetiske Mississippi-elven. I 1873 flyttet familien til Big River i nærheten av kirken og med et større areal de kunne dyrke. Da han var åtte år gammel i 1878, begynte han på skolen og fikk opplæring i den kristne lære på St. Mary School. Men i 1878 fikk han også difteri, noe som skadet hans stemme permanent og gjorde den tynn og lettere svekket. To av hans søsken døde av samme sykdom i 1878.

Hans skolegang på Saint Mary’s ble avbrutt i oktober 1882 da familien flyttet igjen, denne gang til en gård nær Burkhardt i Saint Croix County. I 1883, før han fylte tretten år, tilbrakte Barney noen uker i sognet St. Patrick i Hudson, og forberedt av sognepresten mottok han sin første kommunion der. I løpet av denne tiden følte han et gryende prestekall, og under midnattsmessen på julenatt undret han seg i hemmelighet på om han kunne bli prest, etter at hans eldre bror Maurice begynte på seminaret. I familien lærte han å elske Jesus og å be rosenkransen til Vår Frue hver kveld. Han avla et privat løfte om å be rosenkransen hver dag, et løfte han holdt hele livet. I mellomtiden ba han mer og begynte å arbeide. Som tenåring reddet han en mann fra å drukne, og han mente at hjelp fra Vår Frue gjorde det mulig.

I 1885 forlot han gården for å ta en rekke jobber i hjemstaten og i Minnesota. Som femtenåring arbeidet han som tømmerhogger og som sykepasser på sykehus, men også som fangevokter i statsfengselet i Minnesota. Som syttenåring var han allerede trikkefører i Superior. I sin tid som fangevokter ble han venner med et par av den lovløse Jesse James’ følgesvenner. Det så først ut som han ønsket å stifte familie da moren til en jente han hadde fridd til, plutselig sendte henne på kostskole, noe som dempet dette ønsket. Han lærte å fotografere, spille orgel og fiolin og holdt upretensiøse konserter. Han viet seg til alle typer sport, unntatt boksing, fordi han ikke ville gi eller motta slag. Han var en baseballentusiast, jaktet på gauper i skogen og fisket ved breddene av Mississippi. Han hadde den stilen som preget «pionerene» og han frykter ikke noe. I hjertet hadde han en stor kjærlighet til Jesus Kristus og visjonen om livet som en gave, virkelig i Hans bilde.

Da han var tyve år i 1890, flyttet han til Superior i Wisconsin som elektrisk trikkefører og deretter som instruktør for nye førere. Han var initiativrik og fremtidsrettet og overtalte sin familie til å bosette seg i Superior, hvor det var større mulighet for liv, utdannelse og arbeid for dem og de yngre barna som i mellomtiden var kommet til i hans familie. Mens han var i sin siste jobb, var han vitne til et brutalt mord, noe som fikk ham til å revurdere sitt liv og sin fremtid. Denne hendelsen skjedde da han kjørte sin trikk i en tvilsom del av Superior og så en full sjømann knivstikke en kvinne til døde.

Men da slo lynet ned. Han hadde alltid vært en ærlig og ufordervet gutt, men i fransiskanerpateren Eustachio fant han sin veileder og åndelige far. En dag sa pateren: «Vet du at Jesus er alt? At han er tilstrekkelig for livet? Hvorfor ikke bli prest?» Han fulgte da det kallet han lenge hadde hatt til å bli prest. Men fordi han hadde en begrenset formell utdannelse, måtte han som tyveåring i januar 1891 begynne på Saint Francis High School Seminary, gutteseminaret for erkebispedømmet Milwaukee, i håp om å kunne bli sekularprest.

I januar 1892 begynte den 22-årige Barney på bispedømmets seminar St Francis de Sales i Milwaukee. Han elsket disiplinen i studiene og ble godt likt av sine klassekamerater. Men studiene var for vanskelige for ham, for bøkene var på latin og professorene snakket tysk, og han kunne ingen av de språkene. Men med et heroisk engasjement studerte han likevel der i fire år. Han var en eksemplarisk kleriker, men han klarte ikke studiene på grunn av språkproblemene. I tillegg kunne han ikke betale for kost og losji.

Men til slutt fikk han det råd at han på grunn av sine akademiske begrensninger burde vurdere å slutte seg til en orden dersom han ønsket å bli prest. Der kunne han ordineres som en sacerdos simplex («enkel prest») som kunne presidere ved messen, men som ikke hadde fakulteter for å preke offentlig eller å høre skriftemål. Han dro først hjem for å tenke seg om før han bestemte seg. Sommeren og høsten 1896 brukte han til å vurdere sitt kall. En åndelig veileder forslo at han skrev til jesuittene, fransiskanerne og fransiskanernes sidegren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap). Alle tre svarte at han var velkommen, så hva skulle han velge? Barney inviterte sin mor og sin søster Ellen til å be en novene sammen med ham i de ni dagene frem til høytiden for Marias uplettede unnfangelse. Etter kommunionen den siste dagen, på selve høytiden, gjorde han sin takksigelse foran en statue av Jomfru Maria da han tydelig hørte Jomfru Maria si til ham: «Dra til Detroit», hvor kapusinernes hovedkvarter var og er.

Uten spørsmål dro Barney av gårde gjennom en snøstorm i tre dager før han kom til klosterporten hos kapusinerne i St. Bonaventure i Detroit på julaften 1896, og han ble opptatt i ordenen som postulant. Da han mottok ordensdrakten den 14. januar 1897, fikk han ordensnavnet Francis Solanus etter sin skytshelgen, den hellige Frans Solano (lat: Solanus) OFM (1549-1610), en spansk misjonær til Peru. Fordi en annen kapusiner hadde navnet Francis, ble han snart kjent som Brother Solanus. Han delte kjærligheten til fiolinen med sin nye navnepatron. Han fremhevet seg for sin glede over å være hos Herren for alltid, slik at hans lærer, p. Gabriele Messner, en hellig mann, fortalte sine noviser: «Hvis du er trist, gå til Casey, som alltid er full av glede».

Han avla sine første løfter den 21. juli 1898 i kapellet i St. Bonaventure i Detroit. Deretter ble han sendt til klosteret St. Francis i Milwaukee for teologiske studier. Han var respektert for sin bønnens ånd og sin tjeneste for alle. Men vanskelighetene i studiene viste seg igjen. Hans karakterer fortsatte å være «gjennomsnittlige» eller «bestått», noe som førte til spørsmål fra hans overordnede. P. Antonio Rottensteiner, lærer for studentene, hjalp ham på alle måter, men med beskjedne resultater. Etter å ha skrevet et brev til sine overordnede og overgitt seg til Guds vilje, fikk han avlegge sine evige løfter sammen med sine klassekamerater den 21. juli 1901. Men hvordan kunne han ordineres til prest? Hans lærer tenkte: «Han er så god og from, jeg vil prestevie ham, og som prest vil han være for folket annen Curé d’ Ars» [den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859)].

Den 8. desember 1903 ble han vigslet til subdiakon i kapellet i seminaret St. Francis De Sales i Milwaukee. Den 20. mars 1904 ble han diakonvigslet i kirken St. Francis i Milwaukee. Til slutt bestemte hans overordnede at han skulle prestevies, men han fikk ikke fakulteter for å høre skriftemål eller holde doktrinære prekener. Det var uten tvil en ydmykelse, men den gangen var denne løsningen forutsatt av Kirkens lov. Han viste aldri bitterhet eller skuffelse over dette. Den 24. juli 1904 ble Solanus Casey presteviet i kapusinerkirken Saint Francis of Assisi i Milwaukee av erkebiskop Sebastian Messmer (1847-1930) av Milwaukee (1903-30) som sacerdote simplex,

Den 31. juli 1904 feiret han sin første messe i sognet St. Joseph i Appleton i Wisconsin med sin familie til stede. Han kunne ikke være prest på prekestolen eller i skriftestolen, bare ved alteret. Men han elsket Jesus og fokuserte hver dag på det hellige messeofferet og ble virkelig og alltid en sacerdote propter Eucaristiam («prest for eukaristien»). Ellers tok han seg av de mest ydmyke oppgavene. Hans bror Maurice, som hadde forlatt seminariet, kom tilbake sammen med sin yngre bror Edward. Støttet av p. Solanus skulle begge bli presteviet i 1912.

I de neste tyve årene tjente han i en rekke klostre i staten New York. Hans første postering var i klosteret Sacred Heart i Yonkers, noe som fikk sognepresten til å spørre seg hvordan en simplex-prest kunne passe inn. Solanus tjente først som sakristan og deretter som ansvarlig for alterguttene. Dermed kunne han være lenge i kontakt med Jesus Kristus i kirken. Noen av hans «små engler» blant alterguttene skulle bli prester etter å ha ministrert for p. Solanus. Fra 1906 var han portner i klosteret, det vil si at han svarte når det ringte på klosterets dør. Dette var mindre oppgaver beregnet på nybegynnere, men p. Solanus satte sin ære i dem. Hvordan kunne det være nedverdigende å bry seg om kirken og alteret? Hans intense andakt for eukaristien ble næret i timene foran sakramentet.

Men det var ved klosterporten p. Solanus ble en høyt elsket og etterspurt rådgiver. Etter hvert kom besøkende og spurte etter p. Solanus, syke mennesker søkte hans velsignelse og bemerkelsesverdige helbredelser begynte å skje. Han besøkte også de syke, og de hilste ham alle velkommen fordi han kunne lytte og trøste i Jesu egen stil. Han var også veileder for League of the Sacred Heart. Han var opptatt av de katolikkene som arbeidet som tjenere i protestantiske hjem, slik at de ikke mistet troen. Han intensiverte sine menneskelige relasjoner for å kunne gi Jesus flere sjeler. Blant hans venner var også konvertitten fra anglikanismen Paul Francis Wattson, som skulle invitere ham til å tale i sin første messe den 3. juni 1910.

I juli 1918 ble han sendt til kommuniteten i sognet Our Lady of Sorrows i Pitt Street ved siden av Penn Station på Manhattan i New York. Der var han fortsatt sakristan og leder for alterguttene og ungdomsgruppen «Tilbedere av Jesus i eukaristien» og apostel for Den hellige messe. Svært tidlig i sitt liv som kapusiner begynte p. Solanus å skrive ned enkle forsett som påminnelser til å veilede ham på veien til perfeksjon. I novisiatet begynte han å skrive ned disse forsettene i en liten notatbok, som i dag er bevart blant hans skrifter. Mens han var i Our Lady of Sorrows i Manhattan, hadde p. Solanus mer tid til å bruke på sine egne tanker. Han startet en ny notatbok, hvor han skrev om sine favoritter blant bibelske temaer som resignasjon, tålmodighet, takknemlighet, urettferdighet, eukaristien og Jomfruen.

I oktober 1921 ble han sendt til sognet Our Lady Queen of Angels i Harlem, hvor han virket som portner og fremmet The Seraphic Mass Association (i dag The Capuchin Mass Association) som var grunnlagt i Sveits for å støtte kapusinske utenlandsmisjonærer. De som lot seg innrullere sammen med en liten donasjon, ville bli husket i kapusineres bønner og messer over hele verden. «Den serafiske messeforeningen» ga livet hans en ny vri med et spesielt oppdrag som varte i mer enn tretti år.

Alle visste snart at i porten satt det en ekstraordinær munk som lyttet til alle med kjærlighet og ga dem råd med enkle ord inspirert av Jesus selv. Til dem som ønsket å gi en gave, pekte han på den hellige messe, fordi all nåde gikk ut fra Jesu offer på alteret. Han inviterte alle til å skrifte ofte, å motta den hellige kommunion og å be for misjonen. Til protestanter, ikke-troende og ateister sa han: «Hvor mye lenger vil du vente på Jesus? Min venn, Jesus, den eneste Frelseren, finnes bare i Den katolske kirke! Ha mot!»

For sin del ba p. Solanus hele tiden. Snart skjedde konverteringer og ekstraordinære helbredelser og unike nådebevis fra Gud. Hans provinsial, p. Benno Aichinger, ble i november 1923 klar over alle disse tingene og beordret ham umiddelbart «ved hellig lydighet» til å lage et skriftlig notat om de ekstraordinære hendelsene som fant sted mellom hans hender. Han adlød, og mellom 8. november 1923 og 28. juli 1924 registrerte han 96 tilfeller, hvorav 41 handlet om spesielle nådebevis oppnådd etter innskrivning i «Den serafiske messeforeningen».

Den 1. august 1924 ble han overført til klosteret Saint Bonaventure i Detroit i Michigan, hvor han var i tyve år til den 23. juli 1945. Der fortsatte han som portner og fremmer av Messeforeningen. Snart kom det en uønsket strøm av mennesker til ham, tiltrukket av ryktet om hans hellighet og ekstraordinære nådegaver fra Gud. Han levde av Jesus og utstrålte Jesus. Hver dag kom 150-200 mennesker, og han ble værende i porten i ti timer uten pauser eller fridager. Han ofret alt og la frem alt for Jesus i messen, «hans eneste skatt», og i tilbedelse foran tabernaklet, som strakte seg helt frem til nattens stillhet.

Hver onsdag ettermiddag feiret han godt besøkte messer for de syke, og gjennom disse ble han kjent for sin store medfølelse og de forbløffende resultatene av sine samtaler med besøkende. Folk betraktet Father Solanus, som han var best kjent som, som medvirkende i helbredelser og konverteringer som skjedde i årenes løp. Han ble kalt «undergjører» og ble svært etterspurt, og han ble en æret og betydelig skikkelse i Detroit. Syv store notatbøker er fylt opp med seks tusen spesielle tilfeller, hvorav seks hundre var mirakuløse konverteringer og helbredelser. Protestanter og Jehovas vitner som kom tilbake til Den katolske kirken og ble ivrige av kjærlighet til Jesus og døende som ble helbredet og gjenopptok sine aktiviteter, Guds underverk gjennom en ydmyk munks bønn. Til dem som ble gjenstand for disse nådebevisene og kom for å fortelle ham om deres takknemlighet, svarte han alltid: «Alt kommer fra Jesu hellige offer i messen».

Under den økonomiske krisen 1929/30, som førte til så mange fattige uten noen ting, bevirket p. Solanus underverk for å gi alle det nødvendigste for å overleve. Som en «enkel prest» kunne han ikke preke offentlig, men hans beste prekener var hans nestekjærlige handlinger under den store depresjonen. Han fremmet opprettelsen av en restaurant hvor de fattige i tusenvis hver dag fant brød, suppe og kjøtt. Han gikk selvfølgelig for å oppmuntre dette arbeidet. I 1939/40 kom en ny tragedie, Andre verdenskrig (1939-45). Hundrevis av familier oppsøkte p. Solanus på vegne av slektninger ved fronten, og gjennom hans bønn kom uventet hjelp til soldater og familier.

Det som betydde mest for ham og var hans største lykke, var følelsen av å være elsket av Jesus med en uendelig kjærlighet. Hele hans liv var sentrert om Den hellige messe, som han feiret med stadig voksende varme. Han spurte: «Hvem er større enn oss prester som gjengir den levende Jesus på alteret i hver messe?» Han anså sin status som prest og kapusiner «et ekte privilegium». Til sin bror p. Maurice Casey sa han ofte: «La oss alltid takke Gud for vårt kall! Hva vil du mer?» Til de novisene som var opptatt av hvor de ville bli sendt, sa han: «Hva betyr stedet? Er ikke Jesus i eukaristien alle steder? Er ikke det nok for å være lykkelig?»

Casey var også fiolinist, og han elsket å spille for sine medbrødre når de hadde rekreasjon. Han sang ofte irske sanger mens han spilte, og hans fryktelige sangstemme ble tilskrevet skadene han fikk av difterien i barndommen. Hans medbrødre klarte ikke å avholde seg fra å himle med øynene eller hoste høylytt slik at han høflig unnskyldte seg og snek seg ned til kapellet for å underholde et usynlig publikum ved tabernaklet. Han fastet ofte, men spiste nok i moderasjon siden det var essensielt for ham. Helt til han var sent i syttiårene var han i stand til å spille tennis og volleyball med sine yngre medbrødre, og han jogget til og med ved enkelte anledninger. Han elsket å vandre på markene og i skogene, gjerne med sin kjære fiolin og en uendelig mengde karameller og søtsaker som han delte ut til unge medbrødre og dem han møtte.

I 1946 sviktet hans helse da han var 76 år gammel, og han fikk eksem over hele kroppen. Han ble da overført til kapusinernes novisiat Saint Felix i Huntington i Indiana. Der levde han i ti år til 1956, da han ble innlagt på sykehus i Detroit. I begynnelsen av 1956 var han 86 år og hans helse begynte å bli stadig svakere. Men han mistet ikke glede. Det var øyeblikk av stillhet og intense lidelser. Selv med oksygen ville han synge lovsalmer til Jesus og til Madonna. Når han ikke kunne gå til portvakten, ble alle medbrødrene gale av alle telefonsamtalene de mottok fra hele Amerika for å få vite nytt om ham. Så lenge han kunne, ble han ledsaget til kapellet, hvor han tilbrakte lange timer i tilbedelse av Jesus i eukaristien.

Helt til slutten ønsket han velkommen de som vil snakke med ham. Han ofret sine lidelser for fransiskanerordenen, for prestene, for konvertering av sjeler til Jesus og for konvertering av protestanter og jøder, som også var fascinert av hans stil i sannhet og kjærlighet. Avisen The Detroit Sunday publiserte den 2. desember 1956 ved hundreårsjubileet for kapusinernes ankomst til USA, et bilde av en ordensbror som alle anerkjente som «den mest berømte kapusiner blant amerikanerne», nemlig den 86-årige p. Solanus Casey med sitt hvite skjegg, som uttalte: «Det religiøse liv er som å begynne på paradiset på jorden».

I 1957 ble han sendt i all hast til sykehus etter en matforgiftning, og da han ble skrevet ut, la de andre brødrene merke til at han gikk mye saktere og klødde seg på bena. Det ble da oppdaget at huden var rå og infisert, noe som gjorde at han straks ble innlagt igjen. Legene ga ham diagnosen rosen (erysipelas) – en annen rapport skriver psoriasis – som ikke kunne behandles, og legene vurderte til og med amputasjon. Men denne muligheten ble snart droppet da sårene begynte å leges. Den 2. juli 1957 ble han igjen innlagt på sykehus, denne gang for godt, etter mye frem og tilbake på grunn av at hans hudsykdom ble forverret. Da han ble innlagt igjen, ble han satt på oksygen. Hans yngre søster Martha kom for å besøke ham da hans slektninger fikk beskjed om alvoret i hans tilstand. De to ba rosenkransen sammen.

Den 31. juli 1957 sa han: «I dag er en flott dag, i kveld skal jeg se Gud». Han snakket igjen om at det hastet med verdens konversjon til Jesus Kristus og hans brennende ønske om å lede sjeler til Ham. Rundt klokken elleve om formiddagen sa han: «Nå overgir jeg min sjel til Jesus Kristus». Og han møtte ham med glede, på dagen 53 år etter at han hadde feiret sin første messe. Han døde på sykehuset Saint John i Detroit med bare hans sykepleier til stede. Han var 86 år gammel. En minneplakett ble satt opp utenfor døren til det sykerommet hvor han døde.

Rundt 20 000 mennesker passerte forbi hans kiste før begravelsen. Han ble gravlagt på kirkegården i klosteret Saint Bonaventure i Detroit hvor han hadde levd. På grunn av de mange troende som besøkte hans grav, ble det i 1987 bestemt å ekshumere hans legeme og plassere det inne i klosterets kapell. Den 8. juli 1987 ble hans levninger ekshumert, undersøkt og stedt til hvile på nytt inne i Father Solanus Casey Center ved klosteret Saint Bonaventure. Hans legeme ble funnet intakt bortsett fra litt forråtnelse på albuene. Kroppen ble ikledd en ny drakt før han ble lagt i en stålkiste i nordre sideskip. En rekke mirakuløse helbredelser har blitt knyttet til hans forbønn, både mens han levde og etter hans død.

Informativprosessen for hans saligkåring ble åpnet på bispedømmenivå i Detroit den 26. oktober 1983 og avsluttet den 8. oktober 1984. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 7. november 1986 et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 1989. Den 11. juli 1995 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Før en ærverdig kan saligkåres, må et mirakel på hans forbønn bli anerkjent. Vanligvis er det snakk om en helbredelse som vitenskapen ikke kan forklare. Mange angivelige mirakler ble undersøkt, inkludert det som til slutt ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen. Kongregasjonen anerkjente prosessens gyldighet den 3. april 1998, men det angivelige miraklet ble bedømt til ikke å være et legitimt mirakel. Et nytt tilfelle ble deretter undersøkt, og informativprosessen ble avsluttet den 18. januar 2015 i det bispedømmet hvor det angivelige miraklet hadde skjedd. Gyldigheten av prosessen ble anerkjent den 12. oktober 2015. Den 4. mai 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig saligkåring. Mirakelet var den øyeblikkelige helbredelsen av en kvinne fra en genetisk hudsykdom som var betraktet som uhelbredelig.

Den 1. august 2017 presiderte offisielle representanter for erkebispedømmet og kapusinerordenen over ekshumasjonen av p. Solanus’ levninger for å identifisere legemet og ta ut relikvier, en del av de kanoniske prosedyrene før saligkåringen. Hans legeme ble ikledd en ny ordensdrakt og lagt i en ny kiste.

Han ble saligkåret den 18. november 2017 i Ford’s Field i Detroit i Michigan, som hadde nok plass for de 60 000 troende som kom for å delta. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). Hans minnedag er 3. november.

Kilder: CSO, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, solanuscasey.org, franciscanmedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. november 2017