Den hellige Bercharius (Bererus, Bercarius; fr: Bercaire) ble født i 636 i Frankrike. Han kom fra en fremtredende familie i Aquitania og fikk sin opplæring av den hellige biskop Nivard (Nivo) av Reims. Han hadde stor fremgang i både dyder og lærdom, og da han følte kallet til et liv i Kirkens tjeneste, ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Luxeuil under den hellige Waldebert. Ved sin ydmyke og trofaste utførelse av sine plikter overgikk han snart sine mednoviser.
Da han vendte tilbake til Reims, oppmuntret han biskop Nivard til å grunnlegge klosteret Hautvillers i Champagne, hvor Bercharius selv ble den første abbeden. Han var fullstendig hengitt til bønn og meditasjon og instruerte også sine brødre til å leve et kontemplativt liv.
Bercharius var alltid nidkjær etter å spre troen, så han grunnla to nye klostre i bispedømmet Châlons-sur-Marne, nemlig Puisye eller Moutier-en-Der i Champagne for munker og Pelloutier [Pelemoutier] (Puellarum Monasterium) for nonner. Han dro på pilegrimsreiser til Roma og Palestina, og da han kom tilbake, hadde han med verdifulle relikvier til begge klostrene.
Mens han en gang oppholdt seg i Moutier-en-Der, ble han om natten på skjærtorsdag stukket ned av den unge munken Daguin som han hadde irettesatt. Han ytret ikke ett beklagende ord da munken ble ført frem for ham. Han tilga sin morder, men påla ham å dra på valfart til Roma for å få tilgivelse og absolusjon. Daguin forlot klosteret og vendte aldri tilbake. Etter to dagers alvorlige lidelser døde Bercharius av sine sår den 26. mars (28. mars?) 696 (eller 685?). Det var på påskedag.
Bercharius ble feilaktig æret som martyr, ikke for troen, men for nestekjærlighet og rettferdighet. Hans levninger ble oppbevart i Moutier-en-Der [Montiérender] til opphevelsen av de religiøse ordenene på slutten av 1700-tallet. Hans minnedag er 16. oktober (dødsdagen 26. mars nevnes også), og hans navn står i Martyrologium Romanum.