Den hellige Berthold av Karmelberget (d. ~1195)

Den hellige Berthold (lat: Bertholdus, Bartoldus) var en fransk prest og betegnes ofte som grunnlegger av karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm), men sammenlignet med andre grunnleggere forblir han en uklar skikkelse. Tidspunktet for hans fødsel og hans tidlige liv er ukjent, og senere fortellinger som sier at han ble født i Solignac ved Limoges i Frankrike og fikk sin utdannelse i Paris, regnes nå som upålitelige.

I andre halvdel av 1100-tallet levde en gruppe frankiske (vestlige) eremitter på Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia (Elijah) med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, hvor de gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Det heter at under korsfarertiden på 1100-tallet var Berthold med korsfarerridderne fra Calabria i Italia. Han avla løfte om at hvis korstoget var seierrikt, skulle han bli munk. Korstogshæren seiret, og Berthold holdt sitt løfte. En annen versjon sier at han var i Antiokia under sarasenernes beleiring, og at han da hadde en visjon av Kristus som fordømte de kristne soldatenes onde oppførsel. Deretter arbeidet han for å reformere sine kolleger. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».)

Han fant ruinene etter Elia-klosteret på Karmelberget og bosatte seg rundt 1155 der «ved Elias brønn» sammen med ti likesinnede. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig.

Starten på en liturgisk kult for profeten Elia (Elijah) av kristne, nevnes først i 1163 av en jødisk rabbi, Benjamin de Tudela, som snakker om en kirke på Karmelberget. Eksistensen av denne kirken bevitnes også av andre forfattere. En eneboerhytte på stedet, som Berthold skulle være forbundet med, nevnes i biografien om patriark Aimeric av Antiokia, som var en slektning av Berthold (hans bror?). Det er sagt at han besøkte Berthold og hjalp ham med å etablere en kommunitet av eremitter, og at han til og med tok noen av dem med seg til Antiokia i 1160 for å grunnlegge to andre klostre.

Johannes Fokas, en gresk munk som besøkte Karmelberget i 1185, forteller også om eneboerne der. Han forteller at han møtte en vestlig munk som hadde samlet en gruppe eremitter rundt seg i et lite kloster nær profeten Elias antatte hule.

Berthold døde i 1198 og ble gravlagt i ruinene av et korsfarerkloster i Wadi es-Siâh vest for Karmel. Han ble etterfulgt som prior av en annen franskmann, den hellige Brocard, men svært lite er kjent om de to første superiorene. Berthold kalles også Berthold av Calabria, et navn han fikk i Det hellige Land i likhet med alle vestlige innvandrere. Andre versjoner sier han kom fra Lombardia. Han tilskrives en visjon hvor han så sjelene til mange karmelitter som hadde blitt drept av sarasenerne, bli båret til himmelen av engler.

Den første karmelittregelen ble ikke skrevet av Berthold, men av den hellige patriarken Albert av Jerusalem rundt 1207, og han bygde i hovedsak på Augustins regel. Regelen ble godkjent den 30. januar 1226 av pave Honorius III (1216-27). Femten datterkommuniteter ble grunnlagt i Palestina, men i 1238 ble de fleste av brødrene tvunget til å flytte på grunn av sarasenernes invasjoner. De flyttet til Kypros, Sicilia, Marseille og Valenciennes. Klosteret på Karmelberget besto til 1291, da beboerne ble massakrert og bygningene brent ned.

Dominikaneren Stefan av Salignac, som feilaktig tilskrev forfatterskapet av karmelittenes regel til Aimeric (Aymeric) av Malefaida fra Salignac, patriark av Antiokia (1142-93), sa at patriarkene hadde en nevø blant karmelittene, «en hellig og berømt mann». Denne nevøen fikk navn og rang i det såkalte «Kyrillos' brev», utgitt en gang etter 1378 av karmelitten Philip Riboti. Han sier at Berthold var en bror (ikke lenger nevø) av Aimeric, at hans navn var Berthold og at han var karmelittenes første generalprior.

Senere ga en annen karmelitt, John Grossi, nevøen navnet Brocard i hans Viridarium (Hage) (ca 1400), mens i de senere utgavene av det samme verket samt i katalogen over karmelittiske helgener fra den samme epoken, betraktes Berthold av Malefaida som den første generalen og Berthold av Lombardia kommer på fjerde plass.

Senere identifiserte karmelitten Papenbroeck Berthold med en gammel munk fra Calabria ved å publisere en tekst av den greske munken Fokas, som besøkte Karmelberget i 1177, men det er klart at Fokas ikke snakker om latinske eremitter, men om greske munker som også var på Karmelberget, men på et annet sted.

Berthold fremstilles i karmelittenes drakt, med en bok og et sverd, eller mens han har en visjon av martyrer. Hans kult ble beordret av ordenens generalkapittel i 1564. Hans navn ble fjernet i det reformerte breviaret av 1585, men ble gjeninnført kort tid senere (1609). Egne lesninger ble approbert i 1672. Bertholds minnedag er 29. mars og hans navn står i Martyrologium Romanum. Se Acta Sanctorum, Aprilis, I, Venezia 1737, s 779-85.