Den hellige Harald Blåtann av Danmark (~930-~986)

Den hellige Harald (lat: Haraldus), senere kong Harald IV Gormsson, kalt Blåtann (Blaatand), ble født rundt 930 i Danmark. Han var sønn av kong Gorm den gamle av Danmark (d. 958) og Thyra, datter av en adelsmann fra Schleswig (Sønderjylland), som skal ha vært vennlig innstilt til kristendommen. Hans mor må ha plantet i barnets sjel de første frøene til den tro som hans far, en hengiven tjener av Odin (Wotan), gjorde sitt ytterste for å ødelegge.

Kong Gorm invaderte Friesland i 934, noe som involverte ham i en krig med den tyske kongen Henrik I Fuglefangeren (910-36). Etter å ha blitt beseiret, ble han tvunget til å gjenoppbygge de kirkene han hadde revet samt å gi trosfrihet til sine kristne undersåtter. Når kristendommen dermed ble offisielt sanksjonert, kunne den hellige erkebiskop Unne (Unno, Wimo) av Bremen-Hamburg forsere sitt program for evangelisering. Han reiste rundt på det danske fastlandet og på øyene fulgt av benediktinermunker fra klosteret Corvey, forkynte troen og organiserte folkets religiøse liv. Spesielt brakte han trøst og styrke til de kristne fangene, og det var de som dannet de første kommunitetene som han ordinerte prester for.

Ved sin fars død i 958 ble Harald konge av Danmark. Han søkte å holde tyskerne borte fra sitt kongerike ved å styrke «Dannevirke», en serie voller og festninger som eksisterte til andre halvdel av 1800-tallet. Ettersom det hersket ro i Danmark, kunne han også tenke på utenlandske engasjementer. Flere ganger kom han hertug Richard den fryktløse av Normandie (942-96) til hjelp, og etter at den norske kong Harald Eiriksson Gråfell (ca 961-70) ble drept i 970, kunne han midlertidig tvinge det norske folket til å underkaste seg hans autoritet.

I mellomtiden hadde den nye religionen slått mer og mer rot blant danskene. Selv noen få medlemmer av adelen, som Frode, visekonge av Jylland, gikk over til den kristne tro, og snart ble det etablert bispeseter i Slesvig, Ribe og Aarhus. Men den fremtredende rollen som tyskerne spilte i denne prosessen, samt de høystemte ideene om Det romerske imperiet som da hersket, fikk keiser Otto I den Store (936-73) til ¨kreve at Harald anerkjente ham som advocatus eller riksforstander for den danske Kirken, og til og med som overherre. Det er lett å forstå at den indignerte danskekongen reagerte på dette kravet med å erklære krig, noe som fikk keiseren til å forsøke å tvinge sin «vasall» til underkastelse. Gjennom sine ødeleggende ekspedisjoner, som kom så langt nord som til Limfjorden, klarte keiseren å slå ned all opposisjon (972) og til å tvinge Harald ikke bare til å slutte fred, men også til å motta dåpen.

Etter at Harald hadde latt seg døpe rundt år 970, fremmet han offisielt kristningen av danskene, og etter dette mistet hedendommen stadig fotfeste. Bispedømmet Odense ble etablert på øya Fyn i 980, mens offerlunden i Lethra på Sjælland, som frem til da fra tid til annen hadde vært åsted for mange menneskeofringer, ble forlatt. Kong Harald flyttet sin kongelige residens til Roskilde og bygde der en trekirke som ble viet til Den Hellige Treenighet. På 1000-tallet ble denne kirken erstattet av en basilika, som i sin tid ble revet og rundt år 1200 erstattet av den gotiske katedralen som er viet til den hellige Lucius, gravkirken for de danske kongene. Kristne gudshus ble også bygd mange andre steder i Haralds regjeringstid, og i disse forkynte tyske og danske prester evangeliet.

Den tyske historikeren Adam av Bremen skriver at Harald Blåtann var gift med dronning Gunhild. På en runestein som står ved Sønder Vissing Kirke sør for Silkeborg, beskrives en kvinne som kaller seg Tove, «Mistivojs datter, Harald den godes, Gorms sønns kone», så Harald må ha vært gift to ganger. Med Gunhild fikk han barna Erik, Håkon, Svein Tjugeskjegg, Tyra, Gunhild, Mo og Torgny. Hans biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. Der står det:

Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Sagnet forteller at Harald Blåtann lot seg kristne etter et møte med munken Poppo, som etter sigende bar jernbyrd for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Men det er ingen tvil om at Harald bekjente kristendommen på denne tiden, og det er også sikkert at han bidro til dens utbredelse. Men hans moralske oppførsel brøt i mange henseender med de guddommelige bud, og derfor så mange på de komplottene som ble lagt mot både styret og livet til den aldrende fyrsten fra hans egen sønn Svend Tjugeskjegg (konge 986-1014), som en straff fra himmelen.

Selv om Svend var døpt, slo han seg sammen med Palnatoke, den mektigste høvdingen på Fyn, som var leder for det hedenske partiet. Krigslykken svingte frem og tilbake en tid, men til slutt klarte Svend å styrte faren fra tronen. Harald dro i eksil til Jumne, det legendariske Jomsburg, hvor han døde av sitt sår etter et pileskudd avfyrt av Palnatoke den 1. november rundt år 986. Hans legeme ble overført til kirken i Roskilde, som han hadde bygd. Der er hans ben fortsatt bevart, innemurt i en av søylene i koret. Hans minnedag som martyr er 1. november.

Kilder: CE, Infocatho, Heiligenlexikon, no.wikipedia.org, zeno.org, fortidensjelling.dk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden