De hellige Boris og Gleb (~990/1000-1015)

De hellige Boris og Gleb (Glev) ble født henholdsvis rundt 990 og rundt 1000 i Kiev i Russland (nå hovedstaden Kyjiv i Ukraina). De var sønner av den hellige storfyrst Vladimir av Kiev (ca 956-1015), som hadde innført kristendommen som offisiell religion i Russland, og den hellige Olga av Kiev var deres oldemor. Ved dåpen fikk de navnene Romanus (Boris) og David (Gleb).

Det er mer usikkert hvem deres mor var. Vladimir hadde fem hedenske hustruer før han ble døpt, i tillegg til en mengde konkubiner. Da han fikk gifte seg med Anna av Konstantinopel, datter (eller søster?) av keiser Basileios II «Bulgardreperen» (976-1025), var deres betingelse at han lot seg døpe. Som en konsekvens av dette måtte han også skille seg fra sine hedenske hustruer.

Det daværende russiske riket eller Kiev-riket er ikke identisk med dagens Russland, men ble kalt Rus og var sentrert om byene Kiev (no: Kænugard) og Novgorod (no: Holmgard). Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn. Selv om de fleste i det store riket var hedninger, fantes det også kristne der. Mange av de kristne var skandinaver som hadde reist på de store russiske elvene til den gresk-romerske keiserhovedstaden Konstantinopel, som de gamle nordmenn kalte Miklagard (nå Istanbul), for å gå i keiserens tjeneste. Noen av disse valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus.

De skandinaviske innbyggerne ble kalt væringer eller varjager (gno: Væringjar; gk: Variágoi (Βαριάγοι), Várangi; ru: Varjagi (Варяги); eng: Varangians, Variagians). Roten er den samme som gammelnorsk vár («løfte»), så betydningen kan ha vært «edsvoren person», det vil si en som enten er lovt beskyttelse eller som har lovt å beskytte. Ordet brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Noen av væringene var norske, men de fleste var svenske, og ordet væringer var i Russland synonymt med svensker helt til slutten på 1500-tallet.

Vår viktigste kilde om denne tiden er Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», en krønike som etter tradisjonen ble skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110.

Vladimir hadde ifølge Nestorkrøniken tolv sønner, som alle var gjort til stattholdere før farens død. Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», er vår beste kilde til denne perioden. Den ble etter tradisjonen skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113 og handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110.

Vladimirs eldste sønn (1) Vysjeslav (Wizeslav) var med en væringhustru ved navn Olava eller Allogia – dette uvanlige navnet er trolig en feminin form av Olav. Vladimir kan ha giftet seg med henne under sitt berømte eksil i Skandinavia sent på 970-tallet, og hun kan ha vært datter av kong Erik VI Seiersæl av Sverige (ca 970-95). Vysjeslav hadde i 988 blitt fyrste av Novgorod, men døde i 1010 og ble avløst av broren Jaroslav. I sin urolige ungdom fikk Vladimir også sin nest eldste sønn, (2) Svjatopolk (980-1019), som skulle komme til å formørke hans siste år. Guttens mor var en gresk nonne som var tatt av Svjatoslav i Bulgaria og giftet bort til hans ektefødte arving Jaropolk. Da Jaropolk ble myrdet av Vladimirs menn, voldtok den nye herskeren hans hustru, og hun fødte snart (noen ville si alt for snart) en sønn. Dermed var Svjatopolk trolig den eldste av Vladimirs sønner, selv om farskapet er omdiskutert og han i familien har vært kjent som «sønn av to fedre». Svjatopolk hadde i 988 fått Turov, ble ved hjelp av bestikkelser storfyrste av Kiev (1015-19).

Den mest kjente av Vladimirs hedenske hustruer var Rogneda av Polotsk (962-1002). Rogneda er den slaviske formen av Ragnhild, og hennes far Ragnvald (slav: Rogvolod) kom fra Skandinavia og etablerte seg i Polotsk midt på 900-tallet. Hun skal ha vært gift tidligere med en svensk jarl, men var blitt enke. Da Vladimir erobret Polotsk i eller rundt 980 og fikk høre at Rogneda var forlovet med hans bror Jaropolk, som han nettopp hadde beseiret, tvang han henne til å gifte seg med ham. Etter å ha voldtatt henne i nærvær av hennes foreldre ga han ordre om at de skulle drepes sammen med to av Rognedas brødre.

Rogneda fødte Vladimir flere barn, blant dem fire sønner. De eldste var sønnen (3) Jaroslav den vise (ca 978-1054), som hadde fått Rostov, men overtok Novgorod i 1010. Han overtok senere som storfyrste av Kiev som Jaroslav I den Vise (Mudrij) (1016-54). Den andre var sønnen (4) Vsevolod av Volhynia (Vissavald) (d. 1015), som hadde fått Vladimir-Volynskij etter Vysjeslavs død i 1010. Han ble storfyrste av Volynia og Perejaslav i 990. Den tredje var sønnen (5) Mstislav «den tapre» av Tsjernigov (ca 978-1036), som etter Vysjeslavs død i 1010 hadde fått Tmutorokan ved Kertsjstredet, som knytter Svartehavet til Asovhavet. Den fjerde sønnen (6) var Izjaslav av Polotsk (Iasaslav), som hadde fått Polotsk, men han døde i 1001.

Rogneda fødte også Vladimir to døtre; en av dem kalles i Nestorkrøniken Predslava, og hun ble ifølge Gallus tatt som konkubine av Boleslas I av Polen. Etter at Vladimir ble døpt og giftet seg med Anna Porfyrogeneta, måtte han skille seg fra sine tidligere hustruer, inkludert Rogneda. Etter det trådte hun i 989 inn i et kloster og tok navnet Anastasia. Nestorkrøniken forteller at hun døde i 998/1000.

Vladimir hadde åpenbart også en tsjekkisk hustru som kalles Malfrida. Hans barn fra dette ekteskapet var trolig sønnen (7) Svjatoslav, som hadde fått Dereva nordøst for Novgorod etter Vysjeslavs død i 1010. Han ble drept i 1015 like etter Boris og Gleb i brødrenes krig etter Vladimirs død, og muligens Mstislav av Tsjernigov. Men som tidligere nevnt mener noen krøniker at Rogneda var Mstislavs mor.

Den femte hustruen var en bulgarsk kvinne som kalles Adela. Historikerne er ikke enige om hun kom fra Volga-Bulgaria eller fra Bulgaria ved Donau. Ifølge Nestorkrøniken var de to sønnene som ved dåpen fikk navnene Romanus og David, men som er bedre kjent som de hellige (8 og 9) Boris og Gleb (ca 990-1015 og ca 1000-15), hennes barn, men denne tradisjonen betraktes av de fleste forskere som et produkt av senere hagiografiske tendenser til slå sammen de to helgenenes identitet. I virkeligheten var de av ulik alder og deres navn peker til ulike kulturelle tradisjoner. Skal man dømme etter Boris' orientalske navn, kan han ha vært Adelas eneste barn. Boris hadde etter Vysjeslavs død i 1010 fått Rostov da hans far utnevnte ham til fyrste av Rostov og Novgorod, mens Gleb etter Vysjeslavs død i 1010 hadde fått Murom da hans far utnevnte ham til fyrste av Murom.

Vladimir hadde flere barn hvor det er umulig å fastslå mødrene med sikkerhet. Disse inkluderer sønnen (10) Stanislas (d. før 1015), som hadde fått Smolensk. En annen var sønnen Sudislav av Pskov (986-1063), som hadde fått Pskov og overlevde alle sine søsken. En siste sønn (12) Pozvizd [Kryzokyr] (d. etter 1015) hadde ifølge noen kilder fått Volynia. Ikke alle kilder nevner hans område, mens flere kaller ham fyrste av Vladimir-Volynskij.

Det finnes også en datter ved navn Predslava, som ble tatt av Boleslas I av Polen i Kiev og tatt med til Polen som hans konkubine. En annen datter, Premyslava (Premislava) (d. 1018), er attestert i mange, men temmelig sene, ungarske kilder som hustru av hertug Ladislas Clavus (d. 1038), et av de tidlige medlemmene av Árpád-dynastiet. Både Predslava og Premyslava kan ha vært de to døtrene av Rogneda som ble nevnt tidligere.

Anna Porfyrogeneta, datter av keiser Romanos II og Theofano, var den eneste prinsessen av makedonernes slekt som ble giftet bort til en utlending. De bysantinske keiserne betraktet frankerne og russerne som barbarer og avviste den franske kongen Hugo Capets (987-96) forslag om ekteskap for Anna med hans sønn Robert II den fromme (Robert II le Pieux) (972-1031), senere konge av Frankrike (996–1031), så Kievrikets kristning var en forutsetning for dette ekteskapet. Anna ble av senere russere betraktet som helgen, og hun kalles gjerne «den salige Anna». Hun ble gravlagt ved siden av sin mann i den såkalte Tiende-kirken som Vladimir hadde bygd og viet til Marias opptakelse i Himmelen («Den allhellige Gudføderskens innsovning»).

Det er ikke kjent at Anna hadde noen barn. Hadde hun hatt det, ville den prestisjefylte og etterspurte keiserlige avstammingen med sikkerhet ha blitt annonsert av hennes etterkommere. Hagiografiske kilder hevder i motsetning til Nestorkrøniken at Boris og Gleb var hennes sønner, på bakgrunn av den forståelsen at de hellige brødrene må ha hatt en hellig mor.

Det er kjent at Anna døde fire år før Vladimir, og han giftet seg igjen med en datter som grev Kuno von Öhningen (den fremtidige hertug Konrad av Schwaben) hadde med filia Ottonis Magni imperatoris (keiser Otto den Stores datter; muligens Rechlinda Otona [Regelindis]). Vi kjenner ikke denne hustruens navn, og man mener at det eneste barnet fra denne forbindelsen var Dobronegra eller Maria, som giftet seg med Kasimir I av Polen mellom 1038 og 1042.

Etter sin dåp videreførte Vladimir sin farmor Olgas kristningsverk, og det er først fra hans tid at man regner omvendelsen av det som i generelle termer kalles Russland. Han etablerte kristendommen som nasjonalreligion i sitt rike – landets omvendelse regnes fra hans omvendelse i 988.

I 1007 fikk Vladimir overført relikviene av Olga til Tiendekirken. Da hans hustru Anna døde i 1011, ble også hun gravlagt i denne kirken. Etter dette ble hans siste år plaget av opprør ledet av to av hans sønner med tidligere hustruer, Svjatopolk og Jaroslav. I 1013 ble det oppdaget en konspirasjon mot Vladimir i Kiev. Hans sønn Svjatopolk, som var gift med en datter av den polske kongen Boleslas, lengtet etter makt. Den som sto bak konspirasjonen, var Boleslas' kleriker, den katolske biskopen Reibern av Kolobzjeg. Konspirasjonen truet den russiske statens og den russiske kirkens eksistens, og Vladimir handlet raskt. Alle de tre involverte ble arrestert, og biskop Reibern døde snart i fengselet. Vladimir hevnet seg ikke på dem som motsatte seg ham og hatet ham. Etter at Svjatopolk lot som om han angret, satte Vladimir ham fri.

Men viderverdighetene var ikke slutt med dette. I Novgorod i nord styrte fra 1010 sønnen Jaroslav. Han hadde ennå ikke fått sitt senere tilnavn «den Vise», og han bestemte seg for å gjøre opprør mot sin far. Han dannet sin egen hær og marsjerte mot Kiev for å kreve den vanlige skatt og tiende. Russlands enhet, som Vladimir hadde kjempet for hele sitt liv, var truet av ruin. I både sinne og sorg ga han i 1014 ordre om å sikre forsvarsverkene og forberede et hærtog mot Novgorod. Før han satte av gårde, blir det sagt at han først ga bort alle sine personlige eiendeler. Men hans krefter var i ferd med å ta slutt, og han ble syk og døde på veien den 15. juli 1015 i Berestovo [Spas-Berestov], sin landsens residens i den sørlige utkanten av Kiev (nå beliggende innenfor murene av det berømte Huleklosteret). Han hadde styrt landet i 35 år (980-1015), 27 av dem etter sin dåp.

Etter Vladimirs død brøt det straks ut stridigheter mellom arvingene. Den mest allment anerkjente versjonen sier at Vladimir hadde ønsket å dele sitt kongerike mellom de gjenlevende sønnene, men at han døde plutselig før han hadde rukket å ordne opp i arven. Hans eldste sønn Svjatopolk tok kontrollen over Kiev ved hjelp av bestikkelser, og han ble ny storfyrste av Kiev som Svjatopolk I Okajannyj, «den fordømte». Han forberedte seg på en ny maktkamp og håpet på polsk hjelp, og for å trekke ut tiden prøvde Svjatopolk å skjule sin fars død. Men patriotiske adelsmenn i Kiev fjernet i hemmelighet om natten Vladimirs lik fra Berestovo, hvor Svjatopolks menn voktet det, og brakte det til Kiev. I Tiendekirken ble kisten møtt av presteskapet med metropolitt Johannes i spissen for prosesjonen. Vladimirs legeme ble plassert i en marmorkrypt i kapellet St. Klemens ved siden av hustruen Annas marmorkrypt.

Svjatopolk bestemte seg for å utrydde sine brødre for å sikre at han ble enehersker. Boris var på det tidspunkt 20-25 år gammel, siden 1010 fyrste av Rostov og Novgorod og offiser i hæren. Da han kom tilbake fra en ekspedisjon mot petsjenegene, hørte han om Svjatopolks planer. Men han nektet sine menn å forsvare ham mot sin halvbror, som nå sto i farens sted og som han dermed måtte vise den samme respekt og lydighet som han hadde vist sin far. Boris trakk seg tilbake til villmarken for å be og tenke over saken, og deretter bestemte han seg for å vente rolig på sine mordere. Sammen med en ledsager tilbrakte han natten i bønn der ved elven Alta. Om morgenen den 24. juli 1015, bare ni dager etter Vladimirs død, kom Svjatopolks menn og stakk Boris ned med spydene sine mens han ba for dem. På veien til Kiev med hans legeme oppdaget de senere samme dag at han fortsatt var i live, så de drepte ham med sverd.

Senere samme år lot Svjatopolk som han var vennligsinnet og inviterte Gleb tilbake til Kiev fra Murom, hvor han hadde vært fyrste siden 1010. Han var på vei dit da en gruppe mordere som var sendt av Svjatopolk, møtte ham på elven Dnjepr ved Smolensk. Han tryglet dem først om å spare ham, men til slutt ga han seg frivillig hen til sin skjebne. Han skal angivelig ha fått strupen skåret av bakfra «som en slakter dreper en sau» av sin egen kokk Tortsjin, en alliert av Svjatopolk. Det skjedde den 5. september 1015. Deres bror Svjatoslav flyktet til Karpatene, men han ble også innhentet og myrdet med kniv.

Etter dette utfordret Svjatopolk sin halvbror Jaroslav av Novgorod i et slag ved Ljubetsj i 1016, men han ble tvunget til å flykte til Polen. Han vendte tilbake i juli 1018 med en hær ledet av sin svigerfar, kong Boleslas I av Polen, og han beseiret Jaroslav ved elven Vestre Bug og tvang ham til å trekke seg tilbake til Novgorod. Svjatopolk inntok Kiev igjen den 14. august 1018 og gjenopptok sitt styre. Men etter at kong Boleslas vendte tilbake til Polen, rykket Jaroslav igjen mot Kiev sammen med en vikinghær og innbyggerne i Novgorod. Svjatopolk flyktet sørover for å samle en ny styrke hos petsjenegene, men han ble beseiret for godt ved elven Alta i 1019. Han flyktet igjen til Polen, men i henhold til Novgorod-krøniken døde han i Tatra-fjellene på flukten til Polen. Dermed overtok Jaroslav som ny storfyrste av Kiev som Jaroslav I den Vise (1019-1054).

Men broren Mstislav «den tapre» av Tmutorokan hevdet også sin rett mot Kiev. I 1024 flyttet han sitt hovedkvarter nordover til Tsjernigov for å utfordre sin halvbror Jaroslav, som han beseiret i slaget ved Listven. Men i 1026 sluttet brødrene fred og ble enige om å dele riket, og Mstislav fikk land på østbredden av Dnjepr inkludert Tsjernigov og Tmutorokan. Nestorkrøniken forteller at Mstislav døde i 1034/36 mens han var på en jaktekspedisjon.

Fordi Boris og Gleb aksepterte sin urettferdige skjebne med tålmodighet og uten motstand, ble de snart hedret som martyrer. Jaroslav, som senere ble kalt den Vise, overførte brødrenes legemer, som ble rapportert å være like friske, til kirken St. Basilios i Vysjgorod ved Kiev. Jaroslav spredte brødrenes kult over hele Russland, og de ble regnet som protomartyrer for den russiske kirken.

Den greske metropolitt av Kiev nølte med å helligkåre dem, for de var verken asketer eller lærere, biskoper eller martyrer for sin tros skyld. Men de ble sett på som uskyldige menn som ble utsatt for vold og aksepterte døden som et offer i Kristi ånd, og ble derfor helligkåret av metropolitt Johannes I (1019-35).

Det er en viss diskusjon om hvor populære de to helgenene var i årene umiddelbart etter sin død. Deres helligkåring kan ha vært politisk inspirert og kulten påtvunget ovenfra av Jaroslav. Noen har anført at de ble æret først som helbredere, siden det ble meldt om helbredelsesundre ved deres graver, og at deres kult var begrenset til en liten krets av slektninger før en translasjon den 2. mai 1072, da deres legemer ble overført til den nyvigslete kirken Ss Boris og Gleb i Vysjgorod. Noen ser dette som den egentlige helligkåringen.

Kanskje en folkelig kristen kult uansett neppe kunne forventes så snart etter omvendelsen av folket, og trolig utviklet kulten seg langsomt etter at Jaroslav hadde brakt likene av sine brødre sammen, mirakler hadde blitt rapportert og likene ble gravd opp og funnet like friske og uråtnede. Deres relikvier ble overført ved to anledninger til nye kirker i Vysjgorod, og kulten spredte seg bare langsomt til de mer fjerntliggende stedene.

De to brødrene passet virkelig ikke inn i de vanlige kategoriene av helgener. De hadde ikke vært misjonærer eller store lærere og de hadde verken vært munker eller biskoper. Det har vært anført at de var de første eksemplene på en spesiell russisk kategori av hellighet: de hadde dødd urettferdig i ikkevoldens sak og var dermed i russisk terminologi «lidelsesbærerne», det vil si de som frivillig lider for Kristi skyld, og dermed berettiget til betegnelsen martyr – de oppfylte Kristi profeti at hans tilhengere skulle forrådes av medlemmer av sin egen familie. Til en viss grad kan den hellige Venceslas betraktes som prototypen på denne modellen. Boris og Gleb var de første helligkårede i den russiske kirken, også før sin far Vladimir og sin oldemor Olga av Kiev. Boris er skytshelgen for Moskva. En by ved elven Khoper er oppkalt etter dem, Borisoglebsk mellom Moskva og Volgograd. Også mange landsbyer og klostre har navnet Borisoglebsk. Det samme er Boris Gleb ved grensen til Finnmark.

I vesten godkjente pave Benedikt XIII (1724-30) deres kult som martyrer i 1724 og ga russiske og ukrainske katolikker tillatelse til å feire deres minnedag, men de står ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som lister opp alle hellig- og saligkårede siden 1588. Deres minnedag er 24. juli (Boris' dødsdag), men også 2. mai (translasjonsdagen). I kunsten fremstilles de alltid sammen, nesten som tvillinger, og da som russiske prinser som kaster fra seg sverdene, ofte sammen med faren Vladimir. De holder gjerne russiske kors i hendene, noen ganger er de på hesteryggen. De var blant de vanligste motivene for ikonmalere.

Se en side med mange bilder av Boris og Gleb.