Den hellige Brendan sjøfareren (~486-577)

Den hellige Brendan (Brandon, Brandan; gælisk Brénaind, Bréanainn, Brénainn, Brenainn; lat: Brendanus) ble født rundt år 486 (mellom 484 og 489), trolig i Ciarraighe Luachra ved den nåværende havnebyen Tralee på halvøya Fenit i grevskapet Kerry i provinsen Munster i Sørvest-Irland. Han kom fra en gammel og fornem familie og var sønn av kristne foreldre. Hans far het Findlugh (Findloga, Finnloga) og han kalles derfor også Brénainn mac Findloga. Han ble døpt av den hellige biskop Erc (Erth) i Tubrid nær Ardfert. Som ettåring ble han overlatt til den berømte hellige nonnen Ita eller Deirdre («Munsters St. Brigida»), den bemerkelsesverdige abbedissen av Killeedy som var fostermor til flere irske helgener og som rangerer bare etter Brigida blant Erins kvinnelige helgener.

Brendan var fem år i Itas varetekt på hennes gutteskole i Killeedy i det som senere ble grevskapet Limerick. Fra han var seks år fikk han sin utdannelse ved den berømte klosterskolen som den hellige Jarlath drev i Tuam. Han avsluttet sine studier under biskop Erc av Kerry, som ordinerte ham til prest i 512. Brendan var en samtidig av den langt mindre berømte hellige Brendan av Birr (d. 573), og sammen skal de ha vært munker og disipler av den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). De «Tolv apostlene av Irland» er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian.

Den hellige Finnian gir sin velsignelse til Tolv apostler av Irland. Glassmaleri i kirken St. Finian i Clonard i Meath, laget av Hogan i 1957. Foto: Andreas F. Borchert

Hovedsenteret for Brendans virksomhet var det vestlige Irland, hvor flere stedsnavn og landemerker er oppkalt etter ham. Mellom 512 og 530 grunnla han flere monastiske celler i grevskapet Kerry, først en i Ardfert og deretter en i Shanakeel eller Seana Cill, vanligvis oversatt med «den gamle kirken» – også kalt Baalynevinoorach – ved foten av Mount Brandon på halvøya Dingle, det vestligste punktet i Europa. Han grunnla klostre over hele Irland, blant annet i Annadown (Eanach Dúin, Enach Duin, Enachduin, Enaghdune, Anach Cuain, nå Annaghdown) i grevskapet Galway i provinsen Connacht i vest. Annaghdown ble et eget bispesete, som mange århundrer senere (1100-tallet) ble innlemmet i det nyopprettede erkebispedømmet Tuam sammen med bispedømmet Mayo. Han dro også til provinsen Munster i sør, hvor han grunnla Thomond i grevskapet Limerick og videre nord til Inishadroun (Inis-da-druim) (nå Coney Island) i det nåværende sognet Killadysert i grevskapet Clare. Han foretok også grunnleggelser i ulike deler av provinsen Leinster i øst, spesielt i Dysart i grevskapet Kilkenny, Killiney (Tubberboe) og Brandon Hill. Han etablerte kirker i Inchiquin i grevskapet Galway og i Inishglora i grevskapet Mayo.

Statue av Brendan i Bantry i grevskapet Cork

Men hans viktigste monastiske grunnleggelse skjedde rundt 559 (561), da han grunnla Clúain Ferta Brénaind (Clúain-Ferta), anglifisert til Clonfert, i grevskapet Galway, hvor han var abbed. Han utnevnte den hellige Moinenn til klosterets prior og overlærer. Det ble et viktig misjonssentrum med rundt 3.000 munker og som fortsatte å eksistere til 1500-tallet. Til sine munker ga han en regel av bemerkelsesverdig strenghet.

Mange av de gamle irske munkene forlot Irland i jakt på enda mer avsidesliggende steder, og Brendan var en av disse ivrig reisende irske munkene. Han besøkte minst en av disse asketene i frivillig eksil, nemlig den hellige Kolumba av Iona, og ifølge Kolumbas biograf, den hellige Adomnán, besøkte Brendan ham både på Iona utenfor vestkysten av Skottland og i Hinba i skotske Argyll. Han skal ha etterlatt spor etter sin apostoliske iver i Kil-brandon (nær Oban) og Kil-brennan Sound. Noen hevder at Brendan grunnla et skotsk kloster, andre at han ble abbed av Llancarfan i Wales og en disippel av den hellige Gildas. Noen vil til og med ha det til at han dro helt til Bretagne sammen med den hellige Malo. Etter tre års misjon i Bretagne skal han ha vendt tilbake til Irland. I virkeligheten er det få detaljer fra hans liv som kan slås fast med sikkerhet.

Bokmaleri fra den germanske oversettelsen av «Navigatio fabulosa sancti Brendani ad terram repromissionis» (ca 1460)

Brendan er best kjent som «Brendan Sjøfareren», og hans kjærlighet til sjøen kunne skyldes hans oppvekst i en kystby i det sørvestre Irland. Noen versjoner lot Navigatio, Brendans reise, begynne i Clonfert, mens andre sier at det var fra Shanakeel at Brendan rundt 512-530 skal ha dratt ut på den reisen som gjorde at hans berømmelse ble spredt vidt og bredt. Et gammelt, men ufullstendig manuskript sier at de Tolv apostlene av Irland, som var sammen ved Finnians skole, så en vidunderlig blomst fra «Det forjettede land» eller «Det lovede land» eller «de lykksaliges øy», et annet navn på Paradiset eller Edens hage, paradisum terrestre (tir tairgirne). Andre poetiske navn på engelsk er «the Land of Promise», «the Land of Delight» og «the Isle of the Blessed», også kalt Tír na nÓg. Brendan av Birr ble valgt til å dra ut for å lete etter dette landet, men han var for gammel eller skrøpelig for et slikt eventyr, så i stedet var det Brendan Sjøfareren som dro av gårde. De gamle irske kalenderne hadde en egen fest for «St. Brendans families avreise» (Egressio familiae Sancti Brendani) den 22. mars, og den hellige Oengus av Clonenagh («the Culdee») (Aengus) påkaller i sitt litani, som ble skrevet på slutten av 700-tallet, «de seksti som fulgte St. Brendan i hans søken etter de lykksaliges øy». Andre versjoner sier at Brendan hadde fjorten ledsagere, pluss tre ikke-troende som sluttet seg til i siste øyeblikk. En av hans ledsagere skal ha vært den hellige Malo av Aleth, som ga navn til Saint-Malo i Bretagne.

Den syv år lange reisen vestover på det åpne Atlanterhavet i skinnkledde båter ble beskrevet i boken Navigatio Brendani («Brendans reiser») eller Navigatio Sancti Brendani Abbatis eller Navigatio fabulosa sancti Brendani ad terram repromissionis, som forteller om hans underfulle opplevelser. På reisen så det en øy som var dekket med fugler, en annen med sauer, en tredje med drueplanter, og en fjerde sprutet ild. De så «søyler av krystall» flyte forbi. Påskedag stanset de for å feire messe på en liten, naken øy, og etterpå gjorde de i stand et bål for å lage frokost. Men da de tente på bålet, begynte øya plutselig å røre på seg. Munkene skyndte seg over i båten, og derfra så de den antatte øya seile av gårde. De hadde gått i land på en sovende hval, og dette er det eventyret som oftest er avbildet. Hvalen kalles også et gigantisk sjøuhyre ved navn Jasconius eller Jascon. Møtet med sjømonsteret var et eventyr Brendan delte med sin samtidige, den hellige Kolumba av Iona. Dette eventyret har også paralleller i andre historier, ikke bare i irsk mytologi, men i andre tradisjoner, fra Sinbad Sjøfareren til Pinocchio.

James C. Christensen: St. Brendan, The Navigator

Til slutt nådde munkene det paradisiske, subtropiske landet som var deres mål i det vestre Atlanterhavet. Dette vakre Forjettede landet i Atlanterhavet er av noen blitt identifisert som Hebridene og de nordlige øyene, av andre som Island, av andre som Kanariøyene eller til og med Nord-Amerika. Brendan skal også ha vært den første som så øya Jan Mayen. Etter å ha nådd sitt mål, seilte de tilbake til Irland.

De eldste bevarte manuskriptene synes å være fra 700-tallet, og historien ble oversatt til latin tidlig på 900-tallet. Denne romantiske, visjonære fortellingen forvandler den historiske, sjøfarende abbeden til en mytisk eventyrer som gjennomførte utrolige bedrifter. En av de eldste bevarte skriftlige versjonene av legenden er den nederlandske Des Reis van Sint Brandaen, skrevet på 1100-tallet. Forskere mener at den stammer fra en nå tapt middelhøytysk tekst kombinert med keltiske elementer fra Irland, skrevet av en utvandret irsk munk i Tyskland. Boken har noen trekk fra tidlige apokryfe kristne skrifter og andre fra irsk folklore.

Des Reis van Sint Brandaen beskriver «Brandaen», en munk fra Galway, og hans reise verden rundt på ni år. Reisen ble påbegynt som en straff fra en engel som hadde sett at Brandaen ikke trodde på sannheten i en bok om skapelsens mirakler og så ham kaste den på bålet. Engelen forteller ham at sannheten har blitt ødelagt. På sin reise møter Brandaen verdens mirakler og redsler, slik som Judas frossen på en side og brennende på den andre, mennesker med svinehoder, hundeføtter og ulvetenner som bærer pil og bue, og en enorm fisk som omringer båten ved å holde sin hale i munnen. Det engelske diktet Life of Saint Brandan er en senere avledning av den nederlandske versjonen. Bokens enorme popularitet vises av at det er bevart 116 middelalderske manuskripter av teksten på latin i tillegg til oversettelser til middelengelsk, fransk, tysk, flamsk, italiensk, provençalsk og norrønt (norsk). Den engelske dikteren og litteraturkritikeren Matthew Arnold (1822-88) har gjenfortalt historien på vers (Saint Brandan, 1860). Den amerikanske romanforfatteren Frederick Buechner (f. 1926) gjenfortalte historien om Brendans reiser i sin roman «Brendan» fra 1987.

Som sjanger kunne Navigatio Sancti Brendani kunne kalles en immram (en irsk reisehistorie). Det var en den gang populær form for litteratur, spesiell for Irland, som beskriver en helts eventyr i en båt. For eksempel synes det å være likheter med «Brans reise» som var skrevet mye tidligere. I Navigatio er denne fortellerstilen blandet med en religiøs asketisk tradisjon hvor irske munker pleide å reise alene i båter, på samme måte som deres brødre i ørkenen pleide å isolere seg i huler.

Senere tider har forklart Brendans reise som fiksjon og poetisk eventyr, men selv om det er generelt antatt at historien er en religiøs allegori, er det brukt uendelig mye blekk på spørsmålet om legendene er basert på faktiske hendelser, og om «den velsignede øya» som Brendan kom til, i virkeligheten var Amerika. Det finnes et St. Brendan Society som er overbevist om at Brendan var den første til å oppdage Amerika, før nordmannen Leiv Eriksson. Noen har hevdet at Kristoffer Columbus baserte seg på manuskriptet Navigatio sancti Brendani abbatis som fortalte om Brendans reiser over Atlanterhavet.

Brendan oppdager Færøyene og Island, færøyske frimerker fra 18. april 1994 (Colin Harrison)

Etter en detaljert undersøkelse av de praktiske spørsmål ved fortellingen om Brendan viste en ekspedisjon i 1976/77 at det var godt mulig for munkene å nå Nord-Amerika. Med den irske oppdagelsesreisende Tim Severin i spissen seilte våghalsene om bord på «St. Brendan», en tro kopi av de gamle skinndekte fiskebåtene, til Hebridene, Færøyene, Island, Grønland og Newfoundland. På reisen noterte de seg øyer fulle av fugler og sauer og drueplanter, og de så også ildsprutende vulkanske øyer som kunne ha vært dem som ble beskrevet i Navigatio. «Søylene av krystall» kunne godt ha vært isfjell. Den resulterende boken gir et verdifullt bidrag til metodikken når det gjelder å studere det som ved første øyekast ser ut som fantastiske legender.1 Interessant nok finnes det også flere moderne historier om sjøfolk som går i land på hvilende hvaler. Men bare arkeologiske bevis kan avgjøre om Brendan eller andre tidlige irske reisende faktisk nådde Nord-Amerika.

Brendans berømmelse spredte seg snart ettersom historien om hans syv år lange reise ble kjent, og hans kloster i Ardfert i grevskapet Kerry ble snart et valfartssted for pilegrimer som ville høre historiene om hans reiser. Som et resultat ble mange religiøse hus bygd på få år i Gallerus, Kilmalchedor, Brandon Hill og på Blasquet Islands for å imøtekomme behovene til de studentene og andre besøkende som kom til ham for åndelig veiledning. På grunn av den store utbredelsen av Brendans saga ble den irske klostergrunnleggeren også kjent over hele Europa. Alle de gamle kartene viste hans «Løftenes land» (også kalt San Brendan, De lykkeliges øy eller Hy-Brasil) på et eller annet sted i Atlanterhavet.

Brendan tilbrakte sine siste år hjemme i klosteret i Clonfert. Men da han døde i 577 (583?), var det sannsynligvis mens han besøkte sin hellige søster, nonnen Briga (Brig), i Annaghdown i grevskapet Galway. Han skal ha fryktet at hans tilhengere ville forsøke å holde tilbake hans legeme, så da han skjønte at han var døende, beordret han at hans død skulle holdes hemmelig en stund, mens hans jordiske rester ble sendt tilbake til Clonfert i en kjerre, kamuflert som bagasje sendt i forveien til klosteret i Clonfert før sin egen retur. Da hans legeme kom frem til Clonfert, ble det gravlagt i katedralen der. Det ble sagt at han ble lagt i en grav overfor hoveddøren i katedralen.

Brendans minnedag er 16. mai, mens han har en translasjonsdag den 14. juni. Han er en av Irlands tre mest berømte helgener (ved siden av de hellige Patrick og Brigida). Hans kult var sterk i Irland, kjent fra martyrologier fra 800-tallet og fremover, og i Wales, Skottland og Bretagne. Hans navn står også i Martyrologium Romanum. Han kalles vanligvis Brendan Sjøfareren (Brendan the Voyager, Brendan the Navigator), men også Brendan av Clonfert, Brendan av Ardfert, Brendan den Tapre eller Brendan den Eldre for å skjelne ham fra Brendan av Birr («den Yngre»). Brendan er den mest fremtredende helgenen fra provinsen Connacht i det vestlige Irland. Han er naturlig nok skytshelgende for sjøfolk og reisende.

I tillegg til Navigatio sancti Brendani ble svært tidlig skrevet en biografi om Brendan, Vita Sancti Brendani, og en rekke andre biografier er basert på denne. Navigatio inkorporerer deler av Vita. Dateringen av disse tekstene og forbindelsene mellom dem har vært omstridt, men de vitner uten tvil om en langvarig og vidt spredt og omfattende kult.

På grunn av Brendans store posthume berømmelse er det ikke underlige at mange gjorde krav på hans opphav. Den alminneligste versjonen sier at han tilhørte Altraige, et mindre vasallfolk i området nordvest for Tralee. Navigatio, som trolig var skrevet på 700-tallet, hevder at Brendan tilhørte Éoganacht, som åpenbart betyr Éoganacht Locha Léin, sentrert rundt Killarney, overkongene av det vestre Munster. Men senere, ettersom makten til Éoganacht Locha Léin ble svekket, ble Brendan gjort krav på av de stadig mektigere naboene Altraige i Ciarraighe Luachra, som ga navn til grevskapet Kerry.

Vendepunktet markeres av et propagandadokument som er kjent som Vest-Munster-synoden eller Macc Ardaes synode, trolig skrevet sent på 700- eller tidlig på 800-tallet. Det ble laget for å samle kirkelig støtte til et initiativ for å begrense ytterligere makten til kongen av Éoganacht Locha Léin. I denne teksten er Brendan fortsatt moccu Altai (det vil si medlem av Altraige), som han hadde vært rundt et århundre tidligere i Adomnáns Vita Columbae, men det ble sagt at han sverget en ed på vegne av Ciarraighe Luachra. Hans sørlige kirke, Ardfert, var nå innenfor Ciarraighe Luachras maktområde og han hadde blitt en Ciarraighe-helgen. Brendans egentlige lokale opphav var dermed blitt delvis skjult, siden hans kult og kirke var av tilstrekkelig betydning til å tiltrekke seg glupskheten til de ledende kongene i det vestlige Munster. De ulike latinske biografiene synes å være avledet fra en original som tilskrev Brendan til Ciarraighe Luachra. Likevel er hans forbindelse til Altraige fortsatt nevnt i den middelirske biografien.

Navigatio kombinerte Clonfert, Brendans viktigste kirke i Connacht, og Ardfert. Det synes som om han la ut på sin reise fra Clonfert, men å ha fullført den ved å komme tilbake til sine fedres land, nemlig Ardfert og Altraige. Teksten lar faktisk Brendan dø kort etter sin retur og nevner ikke at han hadde forlatt Ardfert, og med det ble det insinuert at han døde i sin sørlige kirke og ikke i Clonfert. En annen indikasjon på Navigatios opprinnelse i Munster og dens forbindelser med Éoganacht links er en episode hvor Brendan og hans ledsagere besøkte en øy kalt «øya med Ailbes kommunitet». Siden den hellige Ailbe var den viktigste skytshelgenen for Emly, det ledende klosteret i Éoganacht, bidro inkluderingen av episoden til å smigre æren til hele Éoganachta, ikke bare Éoganacht Locha Léin.

Betydningen av forbindelsene til Éoganacht Locha Léin ekskluderte imidlertid ikke Clonfert. Ikke bare lot Navigatio Brendans reise begynne i Clonfert, men dette klosterets forbindelser med Munster vedvarte etter Brendans død. Den mest fremtredende av Brendans etterfølgere var den hellige Cummian av Clonfert (Cummin, Cumian Fada, Cuimine Fota, Cumméne Fota, Cumain mac Fiachnai) (ca 591-662). Mens Brendans utpekte etterfølger, den hellige biskop Móenu av Clonfert [Moínenn] (d. 572), som døde før Brendan, trolig var brite, ble det sagt at Cummian tilhørte Éoganacht Locha Léin.

Dette gir noe vekt til forestillingen om at Ardfert allerede var kontrollert av Éoganacht Locha Léin midt på 600-tallet. Cummians verv som abbed kan dermed reflektere et varig bånd mellom Brendans to viktigste grunnleggelser, som ga muligheten for et medlem av et dynasti i det vestlige Munster, Éoganacht Locha Léin, å bli abbed av Clonfert og Brendans etterfølger. Cummian skrev trolig det «Cummians pønitentiale» som hadde en utbredt innflytelse, ikke bare i Irland, men også i England og Frankerriket. Hans biografi er sen, men det finnes flere tidligere historier hvor Cummian spiller en rolle, spesielt kjærlighetshistorien fra 800-tallet om to poeter, Liadain og Cuirithir.

Mens Brendans Navigatio trolig hadde sitt opphav i Munster og trolig ble skrevet i Ardfert, er hans biografier mer opptatt av Connacht. Ikke bare gjøres det helt klart at Brendans «oppstandelsessted» var Clonfert, men det ble også sagt at den hellige hadde veiledning fra engler for sitt styre i Mag nAí, som på 700- og 800-tallet var det viktigste kongeriket til Uí Briúin, det herskende dynastiet i Connacht. Mens den helliges tidlige år var formet av hans forbindelse med sin fosterfar, biskop Erc, hvis antatte bispedømme godt kan ha vært kongeriket Ciarraighe Luachra, var en av de viktigste skikkelsene i hans karriere i Connacht den hellige Jarlath (Iarlaithe mac Loga), skytshelgen for Tuam (Tuaimm dá Gualann). Dette ville passe med en datering fra 1100-tallet, da for eksempel abbeden av Clonfert og erkebiskopen av Tuam var blant de tre utsendingene fra kong Ruaidhrí Ua Conchobair av Connacht som i 1175 inngikk avtalen i Windsor med kong Henrik II (1154-89). Men hvis den originale biografien som ligger bak de eksisterende versjonene, var fra så sent som på 1100-tallet, ville man ha ventet at mindre vekt ville ha vært lagt på Brendans bakgrunn fra Munster, siden herskerne av Munster og Connacht da var innbitte fiender. I tillegg bevarer biografien minnet om Brendans grunnleggelse på øya Tiree, under norrøn kontroll siden rundt år 800.

Selv om Clonfert var Brendans gravsted, nådde hans kult langt utover kongeriket til Uí Maini, hvor Clonfert lå. Faktisk viser 1300-tallsteksten «Uí Mainis skikker» at andre og mer lokale helgener da var like viktig eller til og med viktigere lokalt, som den hellige Grellan (Grellán av Cráeb Grelláin) (4/500-t) med minnedag 10. november, hvis bispestav ble båret foran hæren til Uí Maini. Like viktig var også kulten for den hellige Brigida, som allerede var omfattende i området midt på 600-tallet.

I kunsten er Brendan et populært motiv, han står gjerne om bord i et skip og leser messe mens fiskene samler seg rundt ham for å lytte. Hans emblem er en hval, ettersom munkene en gang gikk i land på ryggen av en sovende hval for å feire messe til påske. Etter messen tente de bål og begynte å forberede et måltid, men dyret våknet og begynte å bevege seg, til munkenes redsel. De skyndte seg i båten og flyktet.

Les Navigatio Brendani om Brendans reise på engelsk eller på latin.