Den salige Bartolomeus av Breganza (~1200-1270)

Den salige Bartolomeus (it: Bartolomeo) ble født rundt år 1200 i Vicenza i regionen Veneto i Nord-Italia. Han tilhørte greveslekten Breganza. Som svært ung begynte han å studere på universitetet i Padova, og han fikk ry som en lærd og from ung mann. På denne tiden møtte han den hellige Dominikus, og rundt 1220 mottok han ordensdrakten i Padova som dominikaner (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) av ordensgrunnleggeren selv. Etter novisiatet studerte han videre i Vicenza og Padova og ble presteviet.

Kort tid etter ble han sendt for å preke mot kjetterne i byene over hele Lombardia og for å slutte fred mellom de krigende partene som ødela landet. Han ble utnevnt til prior i flere hus og styrte dem godt og klokt.

Da han i 1233 prekte i Bologna, etablerte han ridderordenen av den ærerike Jomfru (Frati cavalieri della B.M.V. gloriam) for beskyttelse av den offentlige sikkerhet, enker og foreldreløse og alle i nød. Pave Urban IV (1261-64) godkjente den 23. desember 1261 ordenen. Den hadde bare adelige medlemmer, og regelen tillot dem å gifte seg, ha eiendom og føre et fritt og ubundet liv. Derfor kalte man dem Fratres Gaudentes eller Frati allegri, «Glade brødre». Denne militærordenen for opprettholdelse av fred og offentlig orden var grunnlagt i Languedoc i Frankrike få år tidligere, og den spredte seg til byer over hele Italia og besto til på 1600-tallet.

Bartolomeus' ry spredte seg, og han ble kalt til Roma av pave Gregor IX (1227-41) og utnevnt til minister for det pavelige palass (Magister sacri palatii). Det er Bartolomeus' første biograf Leander som skriver dette, men Bartolomeus selv nevner det ikke i sitt siste testamente, hvor han eksplisitt nevner de viktige posisjonene han har hatt. Minister for det pavelige palass var i praksis den stillingen som pavens personlige teolog som fra Dominikus' tid som regel har vært innehatt av en dominikaner.

I 1244 fulgte Bartolomeus pave Innocent IV (1243-54) til konsilet i Lyon som hans offisielle teolog. På den tiden mente man at Kirken hadde et spesielt behov for å utnevne passende biskoper i Det nære østen, delvis for å ta seg av korsfarernes misligheter og delvis for å sikre at den latinske formen for kristendom i det minste skulle holde stillingen mot de ortodokse. Et resultat av denne politikken var at Bartolomeus i 1252 ble utnevnt til biskop av Limassol (Nimesia, Nemesos) på Kypros. Derfra reiste han til Palestina, hvor han i Joppa, Sidon og Acre møtte den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1226-70), som ledet et korstog til Det Hellige Land for å gjenvinne Jerusalem. De to ble nære venner, og Bartolomeus gjorde kongen slike tjenester at han lovte ham en rekke verdifulle relikvier etter sin hjemkomst til Frankrike.

Etter få år som biskop på Kypros ble Bartolomeus i 1256 (eller 1255) utnevnt til biskop av sin hjemby Vicenza. Noen år senere ble han i stand til å følge opp kong Ludvigs invitasjon til å besøke Frankrike, da han ble utnevnt til pavelig legat til kong Henrik III av England (1216-72), som da var i Aquitania.

Den nye biskopen lå i strid med Ezzelino da Romano, en voldelig og ond hersker som støttet Ghibellinerpartiet mot paven, og han ble tvunget i eksil. Da han kom tilbake, arbeidet han for å restaurere de kirkene som var ødelagt av Ezzelino og å gjenskape fred mellom byene og landsbyene i regionen Veneto. En av hans første oppgaver var en passende skrinleggelse av de relikviene som Ludvig hadde gitt ham. Han fikk reist den storslagne dominikanerkirken Den hellige Krone (Santa Corona) for å huse disse dyrebare relikviene, som ble sagt å inkludere en del av Det sanne Kors og en torn av Tornekronen. Han gjenoppbygde også byen, som var blitt rasert av borgerkriger.

Men borgerkrig var ikke det eneste onde som hjemsøkte Vicenza – kjetteriet gjorde enda større skade. I biskopens fravær hadde albigenserne vært i stand til å etablere seg i området. Bartolomeus brukte sin makt som predikant til å vinne mange kjettere tilbake til Kirken. Han var så høyt æret av folket at borgerne forsøkte å få ham til å overta også det verdslige styre av byen, men det nektet han bestemt. Han fikk også æren av å preke i anledning den andre translasjonen av Dominikus' relikvier, og dette var hans siste offentlige handling.

Han døde i 1270 i Vicenza. [Kildene Butler's Lives of the Saints og Catholic Encyclopedia skriver at han døde den 1. juli 1271.] Det oppsto straks etter hans død en lokal kult, og han ble vanligvis kalt «Den salige Bartolomeus». Han ble saligkåret den 11. september 1793 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Hans minnedag er 23. oktober. Dominikanerne minnes ham den 27. oktober.

De fleste av hans skrifter er gått tapt, men blant dem som er bevart er «Jakten på guddommelig kjærlighet» og en «Redegjørelse for Høysangen». I tillegg er det bevart tre prekensykluser: Om Jomfru Maria, Kristi fester og epistlene og evangeliene på søndagene etter Treenighet.