Den hellige Burchard av Würzburg (683-754)

Den hellige Burchard (Burkard, Burkhard; gmleng: Burgheard; lat: Burchardus) ble født i 683 (rundt 700?) i Wessex i Sør-England. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Malmesbury. Etter sin prestevielse og sine foreldres død ble han en av mange engelske menn og kvinner som rundt 732 dro til Tyskland for å hjelpe den hellige Bonifatius (d. 754) i hans arbeid med evangeliseringen av landet.

Burchard fikk først i oppdrag å forkynne evangeliet i Thüringen og Franken. Rundt 741 opprettet Bonifatius tre bispedømmer for de tre stammene i det tidligere Thüringen-riket, Büraburg for Hessen, Erfurt for Thüringen og Würzburg (Herbipolis) for Franken. Bare Würzburg viste seg som levedyktig. Opprettelsen ble etter tidens regler godkjent av den frankiske hushovmesteren Karloman (741-47), sønn av Karl Martell. Burchard ble utnevnt til den første biskop av Würzburg og bispeviet av Bonifatius. Det må ha skjedd senest sommeren 741, for den 22. oktober 741 deltok Burchard og den hellige Albinus (Witta) av Büraburg som biskoper i konsekrasjonen av den hellige Willibald til biskop av Eichstätt. I et brev til Bonifatius den 1. april 743 bekreftet den hellige pave Zacharias (741-52) opprettelsen av de tre nye bispedømmene.

Burchard deltok på den første tyske synoden, det såkalte Concilium Germanicum, den 21. april 743, Bonifatius' reformsynode hvor man forsøkte å gjenskape orden i den frankiske Kirken og fornye den moralske og religiøse orden blant presteskap og legfolk. Han deltok også på synoden i Estinnes i Hainault (Hennegau) sør for Brussel i dagens Belgia den 1. mars 743 og på den frankiske rikssynoden våren 747. Våren 748 dro han til Roma for å avlegge rapport om tilstanden til Kirken i Franken og å forelegge ulike spørsmål for avgjørelse. Etter oppdrag fra Bonifatius overrakte han da paven den lydighetserklæringen som var undertegnet av de frankiske biskopene.

Alt dette krevde garantier fra den verdslige makten. Burchard arbeidet i likhet med Bonifatius i et nært samarbeid med de verdslige herskerne for å fremme Kirkens sak. I 747 ble det frankiske kongeriket kontrollert av Pipin III den Lille (751-68), andre sønn av hushovmesteren (major domus) Karl Martell (716-41). Men han var ikke valgt av folket til konge eller salvet av biskopene som konge, for en merovinger satt fortsatt med kongetittelen. Da sendte Pipin sin kapellan Fulrad, abbed av Saint-Denis, sammen med Burchard til Roma i 750/51 for å konsultere pave Zacharias om tronfølgen.

Spørsmålet var om de frankiske kongene, som ikke utøvde noen kongelig makt, skulle ha denne makten eller ikke, «de regibus in Francia, qui illis temporibus non habentes regalem potestatem, si bene fuisset an non». Paven svarte at det riktigste var at den faktiske makthaveren også bar kongenavnet. Etter denne «anbefalingen» fra paven samlet Pipin de frie frankere til møte i Soissons. Denne frankiske riksforsamlingen avsatte i november 751 kong Kilderik III, den siste av de kraftløse merovingerne, og valgte enstemmig Pipin den Lille (741-68) til konge. Han ble etter gammel frankisk skikk løftet opp på skjoldet, og dermed var merovingerne avløst av karolingerne. Den gamle merovingerkongen ble sendt i kloster som munk sammen med sin sønn. I takknemlighet for Burchards hjelp og i ærbødighet for hans hellighet gjorde Pipin i 752 biskopene av Würzburg til hertuger av Franken med all sivil jurisdiksjon.

Bonifatius hadde gitt Burchard Marienkirche på Marienberg som hans første biskopskirke. Pipin den Lille ga rike gaver til det nye bispedømmet Würzburg, slik at det kunne bygges klostre og kirker. Burchard grunnla flere benediktinerklosteret, hvorav det viktigste var Andreas-klosteret i Würzburg, som han bygde rundt 750 og som ble sete for domkirkens presteskap. Det fikk senere navnet St. Buchard. I sin katedralby bygde han også en skole en skole og reiste også Salvatordomen, en trekirke «etter skotsk byggeskikk av tilhogd tømmer». Biskopen førte et strengt asketisk munkeliv sammen med sine prester. Biskop Burchard sto hele tiden i nær forbindelse med Bonifatius og de øvrige overhyrdene, brev gikk frem og tilbake og han tok del i synoder.

I 752 skrinla Burchard relikviene til martyrene Kilian, Kolonat og Totnan, som hadde arbeidet i Würzburg femti år tidligere, og med pavelig godkjennelse bisatte han dem i den nybygde Salvatordomen på Marienberg. Klosteret der ble bemannet av irske benediktinermunker. I den forbindelse oppsto det en bølge av religiøs begeistring i folket, og kulten for de første frankerapostlene gjorde Würzburg til et åndelig sentrum i landet. Katedralen ble vigslet i 788 i nærvær av den salige kong Karl den Store (768-814; keiser fra 800). Den brant i 855, og den nåværende domkirken (i dag Neumünsterkirche) ble bygd i 862-1189.

Etter at Burchard i ti år hadde utført bispeembetet på en utmerket måte, skal han i følge den uhistoriske overleveringen fra 1100-tallet fått tillatelse fra Bonifatius' etterfølger, den hellige Lullus av Mainz, til å trekke seg fra bispeembetet til fordel for den salige Meingold (Megingoz), abbed av klostercellen Rorlach (Rorinlacha), det nåværende Neustadt. Med tillatelse fra kong Pipin den Lille trakk han seg i 753 tilbake til en celle i en dryppsteinshule i Hohenburg (i dag Homburg am Main) i Odenwald i Bayern. Der tilbrakte han sine siste måneder i monastisk tilbaketrukkethet bønn og bot sammen med seks nidkjære munker.

Burchard døde den 2. februar 754, etter tradisjonen i sin dryppsteinshule, Burkhardusgruft, under slottet i Homburg. En annen versjon sier at han døde under en valfart til Roma ved overfarten over Appenninene. Hans etterfølger Meingold bisatte ham ved siden av Kilian i Salvatordomen. Biskop Hugo av Würzburg (984-90), kansler for keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996), skrinla hans relikvier på en 14. oktober mellom 984 og 990 (986? 988?) med tillatelse fra pave Benedikt VII (974-83) og overførte dem til St. Andreas-klosteret som Burchard hadde grunnlagt, og det fikk nå navnet St. Burchard. Dagens kirke ble bygd i 1033-42. Siden 1552 eksisterer bare hoderelikvien av Burchard, og den hviler i et sidealter i et relikvieskrin laget av Würzburg-gullsmeden Theo Sebald. I 1955 ble hans grav i St. Burchard gjenoppdaget.

Burchards navn står i Martyrologium Romanum, hvor hans minnedag er dødsdagen 2. februar, men i Würzburg minnes han på translasjonsdagen den 14. oktober. Han fremstilles som biskop med stav og bok eller kirkemodell. Burchard ble sagt å ha helbredelsens nådegave og derfor er hans skytshelgen mot reumatisme, leddsmerter, nyre- og steinlidelser. Hans biografi ble skrevet anonymt rundt 200 år etter hans død.