Den hellige Wite av Whitchurch Canonicorum (400-t?)

Den hellige Wite (White, Whyte, Witta; lat: Candida) er en ukjent kvinnelig helgen som imidlertid har en svært gammel kult. Man mener at landsbyen Whitchurch Canonicorum i Dorset i det sørvestre England har sitt navn etter henne (Whitchurch betyr «Wites kirke»). Den nevnes som Hwitan Cyrcian i testamentet til den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99), så navnet var velkjent på 800-tallet. Kirken er viet til St. Wite, og den latinske formen av hennes navn, Candida, er ikke kjent før på 1500-tallet. Hennes skrin står i nordre tverrskip. Det består av en kiste fra 1300-tallet dekket av en marmorplate på en sokkel fra 1200-tallet. Det er ingen inskripsjon, men skrinet har lenge lokalt vært kjent som «helgenens skrin». I graven er det tre ovale åpninger for å stikke inn syke lemmer eller lommetørklær eller lignende for å berøre skrinet.

Da det ble utført reparasjoner i nordre tverrskip i 1900, ble hennes blykiste åpnet i den ene enden. Inne i kisten var det stykker av knokler, tenner, tre og bly – trolig alt som var igjen av en tidligere kiste, og et sterkt skadet relikvar i bly som inneholdt flere ben. Den hadde innskriften Hic requiescunt reliquie sancte Wite («Her hviler relikviene av St. Wite»), med relieffskrift fra 1100/1200-tallet og inneholdt ben av en liten kvinne, rundt førti år gammel. Disse ble ikke rørt, og kisten ble satt tilbake etter rengjøring. Ved siden av skrinet til den hellige kong Edvard Bekjenneren i Westminster Abbey i London er hennes beskjedne skrin det eneste som er bevart intakt i hele England, og det eneste i en sognekirke som overlevde reformasjonen.

På 1100-tallet testamenterte Sir Robert de Mandevil en eiendom til «St. Wita eller kirken i Whitchurch». Robert Pyke, som døde i 1531, ba om at hans legeme ble gravlagt i koret i «Saincte White i Whitechurch». Hun har en hellig kilde i nærheten ved Morcombe Lake.

Det har vært lansert flere teorier om Wites identitet. Helt til midten av 1800-tallet hadde den lokale tradisjonen i rundt 900 years sagt at Wite var en vestsaksisk kvinne som ble drept av danskene ved en anledning da de gikk i land i Charmouth, da de i henhold til sine vaner plyndret den omkringliggende landsbygda og trolig drepte flere kristne. Fra midten av 1800-tallet utviklet set seg imidlertid tre andre teorier.

Den andre teorien er at hun var den walisiske eller bretonske hellige Gwen Teirbron av Bretagne. Ordet Gwen betyr «hvit», og Gwen er også kjent som Blanca eller Blanche, som også betyr «hvit» på latin og fransk. I 919/20 flyktet grev Matuedoi av Poher, cum ingenti multitudine Britonum, fra Bretagne til England på grunn av normannernes herjinger, og de brakte med seg relikviene av sine helgener. De ble vennlig mottatt av Athelstan (Æthelstan), som senere ble konge av Wessex og England (924-39). Han plasserte relikvier av forskjellige bretonske helgener i ulike engelske kirker, hovedsakelig på sørkysten og i Cornwall. Han kan godt ha gitt relikviene av Gwen til den kirken bestefaren Alfred den Store grunnla. Skulpturer i Whitchurch forestiller et skip, en lanse og en øks, som kan referere til karakteristiske elementer i Gwens upålitelige legende. Den forteller at hun to ganger ble kidnappet til England av angelsaksiske sjørøvere, men kan det være at det var relikviene som kom til England i stedet?

Den tredje teorien er at Wite egentlig var en mann, den hellige Albinus, som opprinnelig het Witta. Han kom fra Wessex og ble rundt 760 biskop av Büraburg i Hessen. Han var en ledsager til den hellige Bonifatius og led martyrdøden sammen med ham den 5. juni 754, og deretter kan hans relikvier ha blitt ført tilbake til Wessex. Men to fakta taler mot denne teorien. For det første har navnet alltid vært i feminin form og knoklene i graven ble i 1900 fastslått å være av en kvinne. For det andre døde biskop Witta av Buraburg ifølge arkivene ikke som martyr i 755, men noen år senere og ble gravlagt i Hersfeld i Tyskland.

I et forsøk på å overvinne disse vanskelighetene er det lagt fram en fjerde teori, som sier at Wite var en av de mange kvinnelige evangelistene som dro sammen med Bonifatius til Tyskland og led martyrdøden der. Men den eneste grunnen til å knytte Wite til Bonifatius, er likheten med navnet til biskop Witta av Buraburg, og hvis den teorien må forlates, er det ingen grunn for det sistnevnte forslaget. Det synes mer trolig at den tradisjonen som var sterk i sognet i mer enn 900 år, er korrekt. En teori er også at Wite rett og slett betyr hvit, og at det ikke er noe navn i det hele tatt. Det er et så vanlig ord at mange forklaringer er mulige. Man mener imidlertid at Wite er et saksisk navn som ikke har noe med «hvit» å gjøre.

William Worcestre (ca 1415-85) og John Gerard nevner begge Wites relikvier, John Gerard kaller henne St. Vita og sier at hun var en datter av en konge i det vestlige England og at mange kirker ble viet til henne under navnet Whitchurch. Den hellige Thomas More refererte ironisk til skikken med å gi kaker, ost og øl til denne helgenen på hennes festdag, noe som trolig var begrenset til denne ene kirken. Hennes minnedag er 1. juni.