Den hellige Claudius la Colombière (1641-1682)

Den hellige Claudius la Colombière (fr: Claude) ble født den 2. februar 1641 i Saint-Symphorien d’Ozon mellom Lyon og Vienne i det nåværende departementet Rhône i regionen Rhône-Alpes og den historiske provinsen Dauphiné i det østlige Frankrike. Han var den tredje av syv barn av notaren Bertrand la Colombière og hans hustru Margareta Coindat i en from, kultivert og relativt velstående middelklassefamilie. Tre av sønnene i familien ble prester og en datter ble nonne i Besøkelsesordenen i klosteret i Condrieu.

Etter at familien flyttet til Vienne, gikk Claudius på skolen der. Etter endt folkeskole ble han før han var ti år gammel, sendt for å studere grammatikk ved jesuittenes Treenighetskollegium i Lyon, og deretter fortsatte han med litteratur og så filosofi. Etter en indre kamp søkte han opptak hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) i 1658, sytten år gammel. Den 25. oktober 1658 påbegynte han jesuittordenens toårige novisiat i Avignon, og den 20. oktober 1660 avla han sine tre løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Deretter gjennomførte han standardkurset i filosofi på jesuittkollegiet i Avignon. Fra 1661 til 1666 underviste han i henhold til jesuittenes skikk i grammatikk og deretter humanistiske fag på Treenighetskollegiet i Avignon.

Dette skjedde på en tid da det var stor sivil uro. Avignon var fortsatt pavelig territorium, og et klammeri som involverte den pavelige garde og suiten til den franske ambassadøren, resulterte i at troppene til kong Ludvig XIV (1643-1715) okkuperte byen i 1659. Freden ble gjenopprettet, og i april 1665 feiret Avignon helligkåringen av den hellige Frans av Sales, som hadde tilbrakt deler av sine siste måneder i byen. I Avignon var det to nonneklostre for Visitasjonsordenen, som var grunnlagt av Frans av Sales. Claudius ble invitert til å preke i det eldste av disse, hvor feiringene var konsentrert. Han var ennå ikke presteviet, men han viste seg som en naturlig predikant med åpenbare oratoriske og intellektuelle gaver.

Han ble i 1666 sendt for å fullføre sin teologiske utdannelse ved Clermont-kollegiet i Rue Saint-Jacques i Paris. Der ble han utvalgt til å bli lærer for to av sønnene til kong Ludvig XIVs finansminister Jean-Baptiste Colbert (1619-83), som ikke var noen venn av jesuittene. Men denne stillingen fikk en brå slutt da Claudius skrev en satirisk artikkel som kom i Colberts hender. Claudius ble presteviet den 6. april 1669 i Paris, og etter fullføringen av teologiutdannelsen ble han sommeren 1670 kalt tilbake til sin egen provins Lyon. Der underviste han i retorikk i tre år. I 1673 ble han utnevnt til predikant i kirken ved jesuittkollegiet i Avignon, og der prekte han hver søndag og helligdag. Han skrev en rekke prekener, som utmerker seg både læremessig og språklig. Disse skulle han senere bruke i England.

Etter et år på prekestolen begynte han på sitt tertiarat, det tredje prøveåret som er vanlig hos jesuittene, et år i ensomhet og bønn, svært likt årene i novisiatet. Men som en eldre jesuitt ble han forventet å gjøre fremgang i sine dyder og å intensivere sine bønner. I tre år hadde han tenkt på å avlegge overfor Gud et løfte om fullstendig lydighet til alle jesuittenes regler, men siden dette var noe ekstraordinært, reflekterte han lenge over det og ba mye. I desember 1674, under sin lange retrett som tertiar, følte han seg endelig rede til å ofre til Den allmektige Gud dette løftet om absolutt lydighet etter femten år som jesuitt. De som levde sammen med ham, attesterte han dette løftet ble holdt med stor prinsippfasthet.

Dette var periodene da jesuittene ble lokket inn i teologiske kamper mot jansenistenes teser. Claudius adopterte den hellige Bernhard av Clairvaux’ syn når det ble spørsmål om holdningen til predestinasjon og synspunktene som ble uttrykt av jansenistenes kloster Port-Royal. For eksempel skrev han i sin De l’Amour de Dieu: «Hvorfor har du gitt meg frihet hvis du ikke ønsker at jeg skal gjøre full bruk av den? (...) Men hvorfor skulle jeg ha gitt mitt liv og blod for deg hvis du var dømt til å gå fortapt for alltid?» Claudius sluttet prekenen med konklusjonen: «Han elsket oss før vi eksisterte, og til og med når vi kjempet mot» ved å sitere Bernhards Dilexit autem non existentes, sed et resistentes.

Debatten begynte å få politiske og sosiale overtoner. Den ble midlertidig dempet under «Kirkefreden» som ble påtvunget i 1668-69. For jesuittene var jansenismen en snikinnføring av Luthers og Calvins lære i Den katolske kirke, med farlige konsekvenser for både lære og praksis. Et våpen som ble brukt for å bekjempe den, var den økende hengivenhet til Jesu hellige Hjerte, noe som heller ikke var ukjent for protestanter på den tiden. Dette ble et sentralt tema i Claudius’ prekener, særlig etter at hans hengivenhet var blitt fremmet av en retrett han gjorde før sin endelige løfteavleggelse, da han viet seg til Det hellige Hjerte.

Da tertiaratet var over i 1674, avla Claudius sine høytidelige løfter den 2. februar 1675. To måneder senere ble han utnevnt til superior for jesuittenes hus i Paray-le-Monial i Burgund i en alder av 33 år. Han ble også skriftefar for søstrene i Besøkelsesordenens kloster i byen. Fire år tidligere hadde den mer kjente hellige Margareta Maria Alacoque gått inn i dette klosteret. I likhet med sr Anne-Marguerite Clément i 1661, sr. Claudius Garnier og moder Anne-Marie Rosset i 1667 og moder Marie-Constance de Bresson i 1668, begynte hun å få en ekstraordinær serie visjoner og privatåpenbaringer som fortalte henne om Jesu hjertes kjærlighet til menneskeheten, men mer spesifikt at det var den guddommelige vilje at det skulle holdes en årlig fest for Jesu hellige Hjerte.

Hennes superior og skriftefar verken forsto eller satte pris på disse åpenbaringene, så p. Claudius kom som sendt fra himmelen. Margareta Maria hadde da også fått høre av Kristus: «Jeg skal sende deg en trofast tjener og perfekt venn». Hun skrev at da hun møtte Claudius, hørte hun i sin sjel ordene: «Han er det jeg har sendt deg». Han ble hennes skriftefar, og hun følte straks hun kunne åpne seg for den fromme og erfarne presten. For Claudius var møtet med Margareta Maria en direkte bekreftelse fra Gud av verdien av hans egen spesielle hengivenhet for Jesu Hjerte.

Claudius gjorde hennes Jesu-Hjerte-åpenbaringer kjent og insisterte på at de var ekte. Deretter var han med på å fremme Jesu-Hjerte-andakten, som fikk en voldsom popularitet og var langt vanligere i Kirken før enn nå. Han kan kalles «Jesu Hjertes apostel». Men Claudius fikk også et annet kall. Kong Ludvig XIVs skriftefar, Père La Chaise, anbefalte ham som hoffpredikant hos Maria Beatrice d’Este av Modena i Queen’s Chapel ved St. James’ Palace i London. Hun var hertuginne av York, gift med den fremtidige kong Jakob II av England (1685-88). Claudius’ forgjenger, Père Saint-Germain, hadde blitt arrestert for å ha tatt imot den fingerte konversjonen fra den franske apostaten Luzancy og var blitt tvunget til å forlate England i 1675. Fordi England var et ikke-katolsk land, hadde innfødte prester forbud mot å virke i riket, så en katolsk prest ved hoffet måtte hentes fra kontinentet.

Den 13. oktober 1676 kom Claudius til London i sivile klær. Til tross for hans inkognito hadde hans ry som predikant gått foran ham, og kapellet var fylt til trengsel for å høre ham. I det minste en del av tilhørerne var protestantiske besøkende. I Queen’s Chapel holdt han de samme prekenene han hadde holdt i Avignon, med det resultat at hertuginnen av Yorks navn vanligvis er knyttet til dem i trykte utgaver. Hans foresatte i jesuittordenen hadde sendt ham til London for å arbeide i det stille for den forfulgte katolske Kirkes sak. Kong Karl II (1660-85) hadde katolske sympatier, og både dronning Katharina og kongens bror, hertug av York og senere konge, var katolikker. Claudius fikk også konvertert mange i England.

Sr. Margareta Maria hadde i 1675 snakket til Claudius om Kristus som hadde vist henne sitt hjerte: «Hjertet som elsker menneskene så høyt (...) Alt jeg får tilbake er utakknemlighet – se på deres respektløshet, deres helligbrøde...». Dette likhetstegnet mellom utakknemlighet og kjetteri var sentral i Claudius’ hengivenhet for Jesu hellige Hjerte. Han betraktet helt klart den protestantiske kirke som innstifter av denne respektløsheten og helligbrøden. Margareta Maria hadde krevd en «høytidelig reparasjonsgjerning» i sin tredje åpenbaring, og han innfridde denne ved å innstifte Festen for Det hellige Hjerte og innledet hengivelsen for Det hellige Hjerte i 1677 som klimaks på sin store preken om England som han holdt i Queen’s Chapel. Han trøstet hertuginnen av York da hennes tredje barn døde i 1677 ved å referere til den fortsatte engelske protestantismen, som mannen Jakob samarbeidet med: «Se, inntil vi blir i stand til å oppdra våre barn i den sanne religion, vil ingen leve».

Claudius de Colombières tidlige biografer synes å ha gjort et poeng ut av å skildre hans tjeneste i London, og hans personlighet, på en slik måte at han virket så tilbaketrukket og fargeløs som mulig, de hevder til og med at han aldri så ut av vinduene på St. James’ Palace av frykt for å bli besmittet av den onde byen. Deres motiv var antakelig å dempe enhver mulig mistanke om skyld i det han senere skulle bli anklaget for. Men sannheten er heller at han opptrådte uvanlig modig stilt overfor anti-katolsk politikk. Han besøkte det hemmelige katolske samfunnet til Francis Bedingfield i St. Martin’s Lane og prekte på Allehelgensfesten mot den såkalte Test Act. Han skal ha sendt potensielle konvertitter til kardinal du Bouillon og til Clermont-kollegiet i Paris.

Claudius’ nidkjærhet gikk ut over hans helse, og sykdommer i halsen og lungene syntes å true hans arbeid som predikant. Men mens han ventet på å bli kalt tilbake til Frankrike, kom i 1678 Titus Oates’ innbilte komplott («Popish Plot») og Claudius ble innblandet for antatt medvirkning, angitt av den frafalne presten Olivier de Fiquet. Klokken to om morgenen den 14. november 1678 brøt væpnede menn seg inn i hans leilighet i St. James’ Palace, arresterte ham og dro ham av gårde til fengselet. Han ble stilt for retten i Underhuset, hvor han rolig leste i sitt breviar mens saken sto på. Hans helse var blitt stadig verre og han hadde ofte blødninger, og hans liv var i fare. Kong Ludvig XIV grep inn for å redde ham, og han slapp med å bli utvist. Han ble løslatt i midten av desember 1678, og i slutten av januar 1679 var han tilbake i Frankrike.

Han kom til Paris den 14. januar 1679, og langsomt dro han sørover mens han ofte stoppet på grunn av sin dårlige helse. Resten av sitt liv var han invalidisert, delvis på grunn av fengselsoppholdet i England. Han kom til Lyon den 11. mars. Fordi han ikke lenger kunne delta i det apostolatet som tidligere hadde vært hans, tjente han som åndelig far for de unge jesuittene som underviste ved Treenighetskollegiet, og han oppflammet deres hjerter for kjærligheten til Det hellige Hjerte.

Siden hans helse ikke ble bedre, mente hans overordnede at luften i Paray-le-Monial lenger sør kunne være bra for hans helse. Den 1. august 1681 vendte han tilbake til den elskede byen. Han ankom i en svært svekket tilstand og trengte hjelp for å komme seg rundt, og selv til å kle av og på seg. Da han endelig var i stand til det, avla han et besøk i kvinneklosteret og snakket med sr. Margareta Maria. I januar 1682 ville han trekke seg tilbake til en av sine brødre som var prest i Vienne, men hun overtalte ham til å bli i Paray for å dø der.

Tidlig i februar 1682 ble han angrepet av feber, og den 15. februar klokken syv om kvelden døde han fredelig, bare 41 år gammel. Han ble gravlagt dagen etter i stedets jesuittkapell, og hans jordiske rester befinner seg i dag i den jesuittkirken som i 1685 ble bygd over det samme stedet, rett rundt hjørnet for Visitasjonsklosteret. Margareta Maria hevdet at hun hadde direkte viten om at hans sjel dro direkte til himmelen, men det var ikke før i 1929 at Den katolske Kirke offentlig sluttet seg til dette synet. Han ble saligkåret den 16. juni 1929 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 31. mai 1992 av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) i Peterskirken i Roma.

Hans minnedag er dødsdagen 15. februar. Hans betydning ligger i at han innførte den liturgiske feiringen av Jesu Hjerte som spredte seg over hele verden, Universalkirken innførte Festen for Jesu Hjerte for hele Kirken i 1856. Denne andakten hadde også globale politiske etterdønninger. For eksempel viet presidenten i Ecuador offentlig sitt land til Det hellige Hjerte i 1873.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, Tylenda, Rufus, Schauber/Schindler, Holböck (4), Index99, KIR, CE, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juni 2003