Den hellige Ceolfrid av Wearmouth (642-716)

Den hellige Ceolfrid (Ceolfrith; norm: Geoffrey; fr: Geofroy, Ceufroy; lat: Ceolfridus) ble født i 642 i provinsen Bernicia i Northumbria i Nord-England. Han kom fra en aristokratisk familie, og hans far var medlem av det kongelige comitatus til kong Oswiu av Northumbria. Som attenåring valgte han å bli munk i Gilling i North Yorkshire, hvor regelen nesten sikkert var irsk. Hans bror Cynefrid hadde vært abbed før han dro til Irland, og klosteret ble nå ledet av deres slektning Tunbert (Tondbehrt).

Men etter et utbrudd av pest i 664 flyttet Ceolfrid og Tunbert til Ripon, som nylig var grunnlagt av den hellige Wilfrid av York. Der levde munkene etter den hellige Benedikts regel (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Ceolfrid var ikke den eneste som sluttet seg til Wilfrid på denne tiden, og hans flytting kunne godt ha noe å gjøre med synoden i Whitby i 663/64, hvor det keltisk/romerske spørsmål ble avgjort en gang for alle til fordel for de romerske skikkene, som Wilfrid var en varm forkjemper for.

I Ripon ble Ceolfrid presteviet av Wilfrid i en alder av 27 år, og deretter ser han ut til å ha reist temmelig mye. Han dro først til Kent og besøkte to kommuniteter i Canterbury, Christ Church og Ss Peter og Paulus, og deretter dro han til East Anglia hvor han tilbrakte en tid hos den hellige Botolf i Ikanhoe, som trolig er det nåværende Iken i Suffolk. Etter sine reiser var han blitt «ytterst lærd i kirkelig og monastisk praksis», og vel tilbake i Ripon ble han utnevnt til novisemester. Hans praktiske dyktighet gjorde at han også ble utnevnt til kommunitetens baker i Ripon.

Det varte ikke lenge før Ceolfrids ry for lærdom, praktisk sans og hellighet nådde grunnleggeren og abbeden for klosteret St. Peter i Wearmouth (Wiremutha) (i dag en del av byen Sunderland), den hellige Benedikt Biscop. I 672 ba han Ceolfrid om å slutte seg til ham der, kanskje for å øke innflytelsen til Benedikts regel i sitt eget kloster. Wilfrid fritok ham fra hans lydighet i Ripon (en detalj som nevnes av Ceolfrids anonyme biograf, men ikke av Beda), og han dro til Wearmouth, hvor han først nevnes i 674 som en som hjalp Benedikt med grunnleggelsen av klosteret på land gitt til Benedikt av kong Egfrid. Ceolfrid ble snart ble utnevnt til prior under abbed Benedikt. Det syntes å fungere bra inntil Benedikt måtte foreta en lengre reise til Roma i 676 og ga den motvillige Ceolfrid ansvaret for kommuniteten mens han selv var i Roma.

Ceolfrid klarte å pådra seg fiendskapet til noen av munkene av edel byrd, for de syntes hans administrasjon var for strengt. Da trakk han seg som prior og vendte midlertidig tilbake til Ripon, men hans fremtid var i Wearmouth. Benedikt klarte å overtale ham til å komme tilbake dit, og rundt 678 tok han ham med seg på sin femte tur til Roma (678-80). Benedikts slektning Eosterwine styrte Wearmouth under deres fravær, og de brakte med seg tilbake Johannes erkekantoren, som skulle instruere brødrene i romersk liturgisk sang.

Etter en donasjon av mer land fra kong Egfrid grunnla Benedikt i 681 eller 682 klosteret St. Paulus i Jarrow (Girvum). Det lå ved elven Tyne, rundt en mil fra Wearmouth. Strengt tatt var de to husene én kommunitet, klosteret Ss Peter og Paulus, presidert over av Benedikt selv. Men han trengte en lokal superior i Jarrow, så han sendte Ceolfrid dit som sin koadjutorabbed med en kommunitet fra Wearmouth som Beda forteller besto av sytten munker, mens den anonyme biografen sier at han hadde 22 brødre med seg, hvorav ti hadde mottatt tonsuren. Fra en inskripsjon som tidligere var på kirkeveggen, vet vi at klosteret ble fullført i 684 eller 685 og vigslet den 23. april 685.

Benedikt var i Roma på sin sjette og siste tur da området rundt klostrene i 685/86 ble herjet av en epidemi, trolig pesten. Koadjutorabbeden i Wearmouth, den hellige Esterwine, og nesten hele kommuniteten der døde i mars 686, mens i Jarrow tok pesten livet av de fleste av munkene som kunne synge eller lese; bare Ceolfrid og en ung gutt (parvulus) ble spart. Denne gutten har generelt vært antatt å være den senere hellige Beda den ærverdige, som var i klosteret for å få utdannelse. Men det regnes som mer trolig at denne senere så store lærde ble mottatt i Wearmouth og forble tilknyttet dette klosteret. Vi er blitt fortalt, kanskje av Beda selv, at Ceolfrid var så ivrig etter å holde tidebønnene i gang at han og gutten pleide å synge den sammen i koret alene inntil antallet munker begynte å vokse igjen. Jarrow kom seg raskt og opplevde en betydelig blomstring. Etter at ting hadde blitt normalisert, fortsatte Ceolfrid å undervise Beda, fattet en spesiell interesse for ham, oppmuntret ham og hjalp ham frem.

Ceolfrith gjenoppbygde sin kommunitet, restaurerte den reduserte liturgien slik at salmer og antifoner ble sunget i sin vanlige orden. Hans autoritet var så stor at han ble konsultert av St Peter’s i Wearmouth for å velge en vikar for Eosterwine mens Benedikt Biscop igjen var fraværende i Roma. Diakonen Sigfrid ble valgt, men han døde snart. Deretter ble Ceolfrid utnevnt av Benedikt til eneabbed av begge hus den 12. mai 688. Før Benedikt Biscop døde den 12. januar 690, hadde han med kommunitetens samtykke utnevnt Ceolfrid til sin etterfølger som abbed av Wearmouth og Jarrow, som fortsatt ble betraktet som én kommunitet.

Ceolfrid var en aktiv, lærd og nidkjær mann og verdig til å etterfølge sin åndelige far Benedikt. Han styrte klostrene energisk, men vennlig, samtidig som han lindret fattigdom ved å dele ut almisser. Under hans styre økte antallet munker i de to klostrene til 600. Størrelsen på klosterets eiendommer ble økt da Ceolfrid ga en kosmografi til kong Aldfrid av Northumbria og mottok til gjengjeld åtte hides land ved elven «Fresca», som han deretter byttet bort i en eiendom nærmere klosteret, på et sted som da ble kalt «Sambuce». Gjennom dette vokste klosterets skattkammer.

Ceolfrid sendte noen munker til Roma og fikk fra den hellige pave Sergius I (687-701) et nytt privilegiebrev for klosteret, eller snarere en fornyelse av dem som var gitt til Benedikt av den hellige pave Agatho (678-81). Det sikret munkene i Wearmouth og Jarrow rett til å velge sin egen abbed etter grunnleggerens død og sikret kommuniteten frihet fra biskoppelig kontroll, selv om stadfestelse av munkenes valg gjennom biskopens velsignelse, fortsatt var påkrevd. Privilegiebrevet foreskrev også fastholdelse ved Benedikts regel gjennom å insistere på at en abbed skulle velges for sine åndelige kvaliteter, ikke for hans familieforbindelser. Ceolfrid la privilegiebrevet frem for en synode for offentlig stadfestelse av kong Aldfrid og de biskopene som var til stede.

I likhet med Benedikt Biscop var Ceolfrid opptatt av å skaffe hellige kar og ikke minst bøker til Wearmouth og Jarrow. Det store biblioteket som forgjengeren hadde samlet, ble fordoblet, og hans bidrag til biblioteket er en av hans betydeligste fortjenester. Han ga sine egne scriptoria (skrivestuer) i oppdrag å lage tre pandekter, det vil si komplette kopier av Bibelen i ett bind, skrevet i uncialskrift. Den ene kopien var til Jarrow, den andre til Wearmouth og den tredje skulle være en gave til paven i Peterskirken i Roma. Beda knytter disse pandektene, som var kopier av den nyeste oversettelsen (Vulgata), med en kopi av den eldre oversettelsen, Vetus Latina, som Ceolfrid hadde hatt med fra Roma. Det er mulig teksten til den gamle oversettelsen som ble brukt, var den som er kjent som Codex grandior og beskrevet i Cassiodorus’ Institutiones. I pandektene står Bibelens bøker i den rekkefølge som ble brukt i den gamle oversettelsen slik som den listes opp av Cassiodorus, men likevel bruker de den hellige Hieronymus’ Vulgata-oversettelse, stort sett korrekt, og ble forstått som en pavelig organisert tekst, noe som trakk Wearmouth-Jarrow inn i Romas sfære. Teksten til Vulgata-bibelen hadde Benedikt Biscop hatt med fra Roma.

Den av de tre pandektene som ble gitt til paven, er bevart som Codex Amiatinus, et kolossalt bind i Biblioteca Laurenziana i Firenze. Det er den eldste bevarte komplette latinske bibelen i ett bind, og er arbeidet til minst syv engelske skribenter. Bokens autentisitet ble uomtvistelig demonstrert på 1800-tallet, da ultrafiolett lys avslørte den delvis endrede innskriften i begynnelsen av bindet. Den stemte nøyaktig med Bedas opptegnelse av bokens dedikasjonsvers. De tre biblene ville ha krevd skinnet av 1550 kalver for å skaffe nok pergament, noe som indikerer skalaen på ressurser og eiendommer i Wearmouth-Jarrow.

Statusen til Wearmouth-Jarrow som et skriptorium vokste betydelig under Ceolfrid. Ved siden av Codex Amiatinus mener man at Johannesevangeliet fra Stonyhurst ble skrevet i hans tid som abbed. Fragmenter av en av de andre pandektene, av den hellige pave Gregor I den stores Moralia in Job og av Bedas De temporum ratione er også knyttet til skriptoriet. Ceolfrid hadde opplagt en fast sans for betydningen av det skrevne ord i å fremme og bevare monastisk tradisjon. Manuskriptene ble skrevet med en konsistent uncialskrift karakteristisk for den som utviklet seg på kontinentet på 600- og 700-tallet.

Ceolfrids andre betydelige fortjeneste lå i å etablere kontakt med pikternes kong Nectan (Naiton, Naitan, Nechtan mac Derile) (706-24). På Nectans anmoding skrev Ceolfrid (eller fikk Beda til å skrive) i 710 et viktig brev til kong Nectan for å få ham til å anta de romerske skikkene når det gjaldt tonsuren og dateringen av påsken. Sammen med brevet sendte Ceolfrid arkitekter for å bygge en steinkirke etter romersk stil. Dette brevet er bevart av Beda.

Ceolfrid fortsatte å presidere over de to klostrene i Wearmouth og Jarrow i 26 år, og han ser ut til å ha konsentrert seg utelukkende om sine munker i studier og undervisning. Berømmelsen til hans skole, hvor Beda tilegnet seg sin store lærdom, var svært omfattende, og i 701 sendte paven en budbringer for å invitere en av hans munker til å gi ham råd om avgjørelsen i visse kirkelige spørsmål av stor vanskelighet.

Ceolfrid trakk seg tilbake fra abbedverdigheten i 716, da han var gammel og helsen var begynt å svikte, og han ikke lenger syntes han kunne gi kommuniteten det som den trengte fra sin abbed. Han hadde også plutselig blitt grepet av en lengsel etter å ende sine dager i den apostoliske byen Roma, og Beda beskriver den rørende avskjedsscenen, som han trolig deltok i selv. Munkene tryglet Ceolfrid om å bli, for de så at han ikke var sterk nok til en slik lang reise og de fryktet at han ville dø på veien, men deres anstrengelser var forgjeves.

Torsdag den 4. juni 716, straks etter at dagens første liturgi var blitt feiret, forberedte Ceolfrid seg for avreisen. Det skjedde til klageropene fra dem han hadde tilbrakt så mange fredelige år sammen med. De rundt 600 munkene var samlet i kirken i Wearmouth for å feire messen, og etter at Ceolfrid hadde bedt, sto han ved alteret med røkelseskaret i hånden og ga dem sin fredshilsen. Deretter forlot de kirken og beveget seg mot stranden, mens deres sang ofte ble avbrutt av høylydt hulking. Da de kom til dormitoriet, gikk Ceolfrid inn i oratoriet for St. Laurentius som sto der og avleverte sin siste formaning, hvor han manet munkene til å fortsette i broderlig kjærlighet, å etterleve regelen og holde streng disiplin og være trofaste i sine plikter til Gud, han ba om og ga selv tilgivelse for alle svakheter og han avsluttet med å be om deres bønner for seg selv.

Alle fulgte ham gråtende til elven Tyne, hvor han ga dem fredskyss, og de falt på kne og mottok hans velsignelse. Han ble fulgt over elven av kirkens diakoner, som bar tente lys og gullkorset. Da han kom til den andre bredden, æret han korset og satte seg på hesten som skulle føre ham til stedet han skulle seile fra. Den ene praktbibelen tok han med seg for å gi den til paven.

Da munkene kom tilbake til Wearmouth, var det første de gjorde å velge en ny abbed. Valget falt på Hwaetbert (Hwætberht), som straks ble sendt sammen med noen få andre brødre for å se Ceolfrid for siste gang. De fant ham på kysten hvor han ventet på et skip. Han samtykket i deres valg og godkjente Hwaetbert som ny abbed, og deretter mottok han fra den nye abbeden et anbefalelsesbrev til den hellige pave Gregor II (715-31). Deretter dro han sjøveien til Gallia på vei til Roma. Han reiste sørover med anbefalelsesbrev fra kong Kilperik II. Da han kom til Langres (Lingonas) i bispedømmet Lyon i Burgund, ble han møtt av guvernøren Gangulf.

Til tross for sin fysiske svekkelse lettet han ikke noe på sin vanlige disiplin. Han resiterte tidebønnene hver dag og feiret messen selv de gangene han måtte bæres på en båre. Det viste seg at munkenes bekymring var berettiget, for etter mer enn fire måneders langsom reise gjennom Gallia, fikk han i nærheten av byen Langres plutselig så sterk feber at hans ledsagere ble tvunget til å stanse midt i markene, hvor han døde nesten med det samme. Det var den 25. september 716.

Han ble gravlagt neste dag i Trillingmartyrenes kloster (Speusippus, Eleusippus og Meleusippus) (Tergemini) i byens sørlige utkant. Noen av hans åtti fortvilte ledsagere dro tilbake med de sørgelige nyhetene til Wearmouth og Jarrow, noen dro til Roma med Bibelen til paven, mens andre ble værende sammen med Ceolfrids levninger. Beda, som gir oss datoen for Ceolfrids død, sier at han da var 74 år gammel, hadde vært prest i 47 år og abbed i 35 år, inkludert den tiden han presiderte bare over klosteret i Jarrow.

Ceolfrids relikvier ble snart overført til Wearmouth, hvor de lå i sitt skrin til vikinginvasjonene rundt år 800, som la klosteret i ruiner. Munkene i Glastonbury hevdet å ha fått dem på 900-tallet sammen med relikviene til den hellige abbedisse Hilda av Whitby, trolig med urette. Hans minnedag (i Wearmouth, Glastonbury og Burgund) er dødsdagen 25. september. Han minnes også i Langres under navnet Ceufroy. Translasjonen av hans relikvier feires den 8. oktober.

Vår viten om denne store abbeden er basert på to samtidige kilder. Den trolig eldste er Beda den ærverdiges historie om fem tidligere abbeder av Wearmouth og Jarrow, Historia Abbatum. Den andre handler spesielt om Ceolfrid (Vita Ceolfridi) og er fra rundt 716. Den er anonym, men det er foreslått at forfatteren kan være en av de munkene som fulgte ham på hans siste reise.

Ceolfrid står øverst på listen over presteabbeder i Durham Liber vitae, en liste som kanskje ble påbegynt på 700-tallet over kongelige personer og klerikere som skulle bes for i en ikke navngitt kirke. Inkluderingen av Kilperik II, den eneste frankeren som står i listen over konger, kan være et resultat av Ceolfrids innflytelse.

«Når Kirken på De britiske øyer begynner å ære sine egne helgener, vil Kirken blomstre» (den hellige Arsenius av Kappadokia).