Den hellige Corbican av Thiérarche (600-t)

Den hellige Corbican (lat: Corbicanus) ble født i Irland en gang sent på 500-tallet eller tidlig på 600-tallet. På denne tiden levde den hellige Fursey av Lagny (Fursa, Fursae, Fursu, Fulsey; lat: Furseus) (d. ca 648) som biskop i Irland, og blant dem som sluttet seg til ham, var de hellige brødrene Adalgis av Thiérarche (Adelgis; fr: Algis, Algise; lat: Adalgisius) (d. ca 686), Goban av Picardie (Govan, Gavan; fr: Gobain) (d. ca 670) og Etto av Fescau (ca 600-ca 670) sammen med en hellig mann ved navn Eloquius av Lagny (d. ca 666). De ble presteviet og ba om Furseys tillatelse til å besøke gravene til de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus. Hans svar var at han ga sin tillatelse bare dersom han fikk reise sammen med dem.

Deretter tilkalte Fursey sine brødre, de hellige Ultán av Fosses (ca 600-686) og Foillan av Fosses (ca 600-655), og spurte om de ville være med, og de svarte at uansett hvor han dro, ville de følge ham. På samme måte tilkalte Adalgis sine brødre Goban og Etto, sammen med Eloquius og en annen gudsønn ved navn Corbican, samt hans tjener Rodalgus. Han spurte om de ville være med, noe de alle ville.

De dro sammen til kysten, hvor de gikk om bord på et skip. Det er ikke opplyst nøyaktig hvor de gikk i land, men det var et sted på den franske kysten. Derfra dro de til Corbie ved elven Somme nær Amiens, hvor det var en kirke viet til apostlene Peter og Paulus. Der ble pilegrimene gjestfritt mottatt i klosteret der. For Jesu Kristi skyld omfavnet de hverandre før de dro i ulike retninger i det galliske kongeriket og forkynte Herrens evangelium inntil de kom frem til hvert sitt bestemmelsessted. Der tilbrakte de resten av sine liv, totalt hengitt til å tjene Gud.

Adalgis kom til Laon, hvor han ble ærbødig ønsket velkommen av kong Klodvig II (Chlodwig; fr: Clovis; lat: Clodoveus) av Neustria (639-58), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, og hans «hushovmester» Erkinoald. Kongen gikk sjenerøst med på at han og hans ledsagere skulle få et passende sted hvor de kunne tjene Herren i et kommunitetsliv. Derfor, sammen med Corbican, Rodald og Carebert trakk Adalgis seg tilbake til et øde sted kalt Cellula i skogen i landskapet Thiérache (Therascia) i det nåværende Picardie.. Dette var nær Mont-Saint-Julien ved elven Oysia (lat: Isara), nå Oise (Oyse), som renner ut i Seinen. Der plantet Adalgis staven i bakken, og straks sprang det opp en kilde med klart kildevann. Senere ble den kjent for å ha helbredet mange personer fra deres sykdommer. Blant annet helbredet Adalgis to besatte personer ved å be til Kristus for dem.

Adalgis fant et passende sted å slå seg ned nær den mirakuløse kilden. Der bygde de en kirke til ære for apostelen Peter, de andre apostlene og alle hellige, og et kloster, og stedet ble deretter kalt Cellula, «det lille klosteret». Der slo Adalgis seg ned sammen med sine fromme undersåtter. Corbican levde som rekluser (eneboer) og tilbrakte deler av sin dag med å hjelpe og instruere bøndene.

Da Adalgis var ferdig med å reise kirken, kalte han til seg sin gudsønn Corbican og ba ham dra til Irland for å fortelle Adalgis’ foreldre og søsken om alt som hadde skjedd. Han ba ham si at den delen av hans arv som var igjen, skulle selges, og midlene skulle tas med tilbake til Cellula av Corbican. Han skulle også si at de aldri ville se Adalgis igjen, dersom de da ikke reiste til klosteret, men Corbican måtte komme tilbake, for Adalgis ville dra til Roma og besøke Peters og Paulus’ graver. Corbican spurte hva som skulle skje med skatten om han døde på veien. Da sa Adalgis at dersom det skulle skje, måtte han be foreldrene om å legge skatten ved siden av ham og dekke ham med en vokset linduk, og sy liket inn i to sammensydde dyreskinn Deretter skulle de senke liket i dypet og overlate det til guddommelig veiledning, så stolte Adalgis på at Gud ville bringe det til klosteret.

Etter å ha mottatt abbedens velsignelse la Corbican av gårde på sin reise. Han krysset havet og brakte Adalgis’ beskjed til hans foreldre. De gledet seg stort over å få en gledelig og autentisk beskjed fra sønnen, og de gikk gladelig med på hans anmodning om å selge eiendommen. Kjøpesummen ble overlatt til Corbican, som skulle ta den med til sin superior. Men da Corbican forberedte seg for returreisen til Adalgis, begynte han å miste styrke, og da han følte at dødens kulde nærmet seg, tilkalte han sin superiors foreldre, og han fortalte dem hvilke instruksjoner sønnen hadde gitt. De lovte å adlyde disse instruksene. Snart døde Corbican en lykkelig død, og mens hans legeme lå langt borte fra sin hellige superior, sluttet hans sjel seg til det himmelske kor. Hans levninger ble dekket av vokset lin, skatten ble plassert ved hans side og skinnene omsluttet det hele. I tråd med sønnens instrukser, brakte foreldrene legemet til sjøen, hvor det ble overlatt til bølgene og til det guddommelige Forsyns vilje.

Biografen forteller at engler førte Corbicans levninger over havet, og deretter fløt de direkte til stedet hvor Adalgis levde i Cellula. Da de bevegde seg mot strømmen i elven Isara, la noen gjetere på bredden merke til den flytende gjenstanden uten å skjønne hva det var. Men de forlot sine flokker og prøvde å trekke gjenstanden mot seg. Men deres anstrengelser var forgjeves, og når de fulgte den ukjente gjenstanden til en del av elven, glapp den unna og fløt til en annen del. Dette fikk dem til å undres stort. Men abbed Adalgis, som hadde en åpenbaring av det som hadde skjedd, kom til elvebredden, og straks fløt Corbicans lik mot ham. Levningene ble snart brakt til hans oratorium. Skatten ble funnet ved siden av hans levninger, og der fikk Corbican en kristen begravelse, hymner og salmer ble resitert og alle priste Gud for dette store miraklet.

Corbicans minnedag er 26. juni. Migne gir ham tittelen «hellig».