Den hellige Cerbonius av Piombino (493-~575)

Den hellige Cerbonius (Cerbo; it: Cerbonio, Cerbone) ble født i 493 i Nord-Afrika. Tradisjonen forteller at han kom fra en katolsk familie, og ifølge den senere overleveringen ble han fordrevet fra hjemlandet av de arianske vandalene da de erobret området tidlig på 500-tallet. Det må ha skjedd under vandalenes fjerde konge Trasamund (496-523), men om ham heter det at han gjorde slutt på mange års forfølgelse av katolikker som hadde begynt under hans onkel Huneriks styre (477-84).

De arianske vandalene under kong Geiserik (428-77) hadde okkupert Nord-Afrika rundt 440. Geiseriks sønn Hunerik (477-84) forfulgte katolikkene, men tillot dem etter hvert en viss frihet. Huneriks nevø og etterfølger var Guntamond (484-96), og Guntamonds etterfølger var hans bror Trasamund (496-523). Han var tredje sønn av Geiseriks fjerde sønn, Gento, og ble konge i 496 bare fordi alle Geiseriks sønner og hans egen bror Guntamond alle døde før de fylte femti år. Under hans lederskap ser vandalenes kongerike ut til å ha fortsatt nedgangen som begynte med Geiseriks død, og de mistet kontrollen over nesten hele dagens Algerie til berberne. På den andre siden ser det ut til at han opprettholdt et sterkt grep om vandalrikets kjerneområde, som besto av dagens Tunisia og det østlige Algerie. Trasamund døde i 523 og ble etterfulgt av sin fetter Hilderik, Huneriks førstefødte sønn.

Overleveringen forteller at den unge Cerbonius flyktet sammen med de hellige biskopene Regulus (it: Regolo) og Justus (it: Giusto) samt prestene Octavian (it: Ottaviano) og Klemens (it: Clemente). Noen kilder sier at Cerbonius var blitt presteviet av Regulus før de flyktet. De dro over havet til Italia, men de ble overrasket av en storm og drev i land ved Populonia (Populonium; it: Piombino) i regionen Etruria (nå Toscana) i Midt-Italia. Der slo Cerbonius og Regulus seg ned som eneboere i Cornia-dalen (Val di Cornia), hvor de levde i rundt nitten år, mens de tre andre fortsatte innover i landet.

Justus, Klemens og Octavian dro til Volterra, en by beleiret av barbarene, uten å bli oppdaget av fienden. Der klarte de å løfte sjelene, slik at borgerne beseiret fienden og jagde dem på flukt. Med sin utstråling klarte de også å kvele den blomstrende arianismen, og Justus ble valgt til biskop av byen og gjenopplivet samfunnet. Har bestemte seg for å dra til Roma for å gi hyllest til paven, og deretter dro han tilbake til sine to venner. Men etter sin hjemkomst ønsker han å vie seg til et enklere liv, så han trakk seg tilbake til Era-dalen (Val d’Era) og ble etterfulgt som biskop av Klemens. De to bodde sammen inntil sin død og ble gravlagt der klosteret San Giusto nå står. Octavian valgte å søke tilflukt i et hult tre, hvor han ble værende så lenge han levde. Legenden forteller at Justus etterlot sitt avtrykk på en stein av gabbro, som ligger langs den gamle veien til Volterra og fortsatt kalles Masso di San Giusto.

Rundt 540 ble Cerbonius akolytt for den hellige biskop Florentius (it: Fiorenzo) av Populonia, og da biskopen døde rundt 544, ifølge den hellige pave Gregor I den store (590-604), skal Cerbonius ha blitt valgt til hans etterfølger av borgere og geistlige. Pave Gregor vier et langt avsnitt til Cerbonius i kapittel IX i sin bok «Dialoger» (Dialogi). Legenden forteller at biskop Regulus tidligere hadde konsekrert ham til biskop. Først etter noe nøling aksepterte han bispestolen.

Bispedømmet Populonia ble opprettet rundt 495. Populonia ble ødelagt i 575 av langobardene og igjen i 809 av en flåte med bysantinske sjørøvere. Bispesetet ble da flyttet til Gualdo di Re (Waldum regis) og senere til Cornino (Castrum Corniae). Til slutt ble det på 1000-tallet flyttet til Massa Marittima. På 1100-tallet ble bispedømmet omdøpt til Massa-Populonia (Massa Veternensis). Den 23. april 1459 gikk bispedømmet over fra provinsen Pisa til provinsen Siena. Kystdelen av bispedømmet og øya Elba [Piombino og Elba] tilhørte teoretisk Frankrike fra 1803 til 1816, da det var tilknyttet havnebyen Ajaccio (kors: Aiacciu) på Korsika. I 1978 fikk bispedømmet Massa Marittima sitt nåværende navn, Massa Marittima-Piombino. Populonia eller Populonia Alta (lat: Populonium) er i dag en del av kommunen Piombino i provinsen Livorno.

De Cerbonius hadde vært biskop i to år, okkuperte i 546 de arianske ostrogoterne Toscana under sin konge Totila (541-52), som var beryktet for sin grusomhet. Pave Gregor den store forteller en historie om at biskop Cerbonius lot noen romerske soldater gjemme seg i sitt hus, og da kongen fikk høre om det, lot han biskopen bringe for seg og dømte ham til å bringes ut i skogen og kastes for en vill bjørn for å bli spist. Men dyret påførte ham ikke noen skader, men bøyde seg tvert imot ned og slikket biskopens føtter. Totila, som hadde ønsket å bivåne den henrettelsen han hadde gitt ordre om, gikk da i seg selv og beordret umiddelbart hans løslatelse og ba om hans bønner. Lignende historier fortelles om noen av de tidlige martyrene som ble kastet for villdyrene i Colosseum og andre steder.

Biskop Regulus ble fengslet før Cerbonius under krigen mellom de kristne bysantinerne og de arianske goterne. Han ble fulgt av mange for sine dyder, men også for de mange miraklene han skal ha utført. Hans navn nådde kong Totilas ører, og etter å ha blitt informert om hans hellighet, ville han at biskopen skulle komme til hans leir, men den hellige nektet. Den rasende kongen dømte ham da til døden etter anklager om å ha oppmuntret bysantinerne. Tradisjonen sier at han ble henrettet den 1. september 545. Han ble halshogd og hans hode ble kastet i en kilde. Han tok da opp sitt avhogde hode og bar det rundt 300 meter til stedet han ville gravlegges. Regulus er derfor en av de hellige Kefalofori, «hode-bærere». Der står nå helligdommen for Madonna del Frassine. I 780 ble hans levninger flyttet og plassert i katedralen i Lucca.

En sen biografi hevder at Cerbonius feiret messe ved daggry på søndager til minne om oppstandelsen, og den ble på mirakuløst vis beriket av et kor av engler. Men det var lenge før vanlig messetid og alt for tidlig til at folk kunne være til stede. Irritert over denne vanen klaget folket til pave Vigilius (537-55), som sendte to legater som skulle bringe med seg Cerbonius til Roma for å svare på anklagene. De fant Cerbonius i ferd med å spise frokost og anklaget ham for kjetteri, ettersom de trodde at han spiste før han feiret messen, når han i virkeligheten allerede hadde frembrakt messeofferet.

Legenden, som finnes i et manuskript i Vatikanbiblioteket, forteller om miraklene som biskopen utførte på reisen til Roma. Det første var at Cerbonius melket to hinder og ga melken til legatene, som var så utslitt av reisen at de holdt på å dø av tørst og hadde bedt ham om hjelp. Det andre var i nærheten av Roma, da han helbredet tre menn som led av en farlig feber (andre kilder sier at de var spedalske). På veien møtte han også noen villgjess, som han lærte seg å snakke med, og de fulgte ham til St. Peterskirkens terskel. Der gjorde han korsets tegn over dem og ba dem vente så lenge han var inne hos paven. Først da Cerbonius gjorde korsets tegn over dem igjen da han kom ut fra paven, fløy de bort. Dette er grunnen til at Cerbonius’ attributt i kunsten er gjess.

Da legatene gikk for å kunngjøre for paven at Cerbonius var ankommet, fortalte de ham om de miraklene biskopen hadde gjort under reisen. Både beundrende og engstelig gikk paven ham i møte med røkelse mens han sang litanier og salmer, og ifølge tradisjonen har biskopen av Massa Marittima siden da vært den eneste som når han besøkte paven i Roma, ble mottatt ved at paven steg ned fra pavetronen og gikk ham i møte.

Legenden forteller videre at paven ønsket å møte personlig når Cerbonius skulle feire messe ved daggry, etter å ha tilbrakt natten i bønn med ham. Han var dermed i stand til å være vitne til mirakelet med englekoret som sang Gloria under messen. Etter dette fikk Cerbonius lov til å fortsette sin praksis med tidlige messer og dra tilbake til Populonia med heder. Det er ikke klart hva som var formålet med en slik historie.

Da Cerbonius hadde vært biskop i nesten tretti år, invaderte langobardene området i 573 og plyndret alt de kom over. Biskopen flyktet da sammen med noen av sine prester til øya Elba (Ilva) utenfor kysten, som var kontrollert av bysantinerne. Men snart etter sin ankomst ble han rammet av en alvorlig sykdom. Han tilføyde da i sitt testamente at han ønsket å bli gravlagt i Populonia, men at de som seilte dit og gravla ham, straks måtte vende tilbake til Elba. Hans ledsagere fryktet for at de skulle bli tatt av langobardiske soldater, men han forsikret dem at de ikke ville få noen problemer.

Cerbonius døde den 10. oktober 575 og ble senere etterfulgt som biskop av Populonia av en Maximus (it: Massimo) (d. 590). Hans ledsagere oppfylte straks ønsket i testamentet og satte av sted i en båt med biskopens døde legeme. Så snart båten nærmet seg kysten ved Populonia, forteller legenden at himmelen mørknet, og plutselig brøt det ut en rasende storm som hindret sikten og gjorde at båten helt ubemerket gled inn i Barattibukten nedenfor Populonia. På tross av det voldsomme regnet, falt det ikke engang en dråpe vann på båten. De var også beskyttet av en tykk tåke, slik at de ikke støtte på noen langobardiske patruljer. De kom seg til kirkegården, gravla biskopen og vendte tilbake til Elba på et hav så mykt som silke. Samme natt erobret langobardene Populonia. Cerbonius hadde forutsett dette og hadde reddet sine venner.

Det er pave Gregor den store som har skrevet en god del av den hagiografiske litteraturen som finnes om Cerbonius, i kapittel XI av hans Dialoger, og resten finnes i middelalderens biografier om Regulus’ liv fra 600/700-tallet. Han ble en symbolsk figur, med biografiske hendelser som ofte er de samme som den afrikanske erkebiskopen Regulus. Overlappingen mellom biografiene til Regulus og Cerbonius er trolig knyttet til perioden etter at Regulus’ relikvier i 780 ble overført fra Populonia til Lucca, hvor de fortsatt er bevart i katedralen San Martino. Ettersom Regulus’ relikvier nå manglet, ble den folkelige kulten for Cerbonius’ relikvier styrket i byen. I lokal tradisjon ble derfor biografien til biskopen av Populonia identisk med biografien til en helgen hvis relikvier ikke lenger var gjenstand for en kult. I 809 ble Populonia ødelagt av en flåte med bysantinske sjørøvere, og i 835 flyktet den daværende biskopen av Populonia med relikviene av sin hellige forgjenger til en høyde i utkanten av Colline Metallifere høyt over sumplandskapet Maremma. Dette var kimen til den nåværende byen Massa Marittima, som ble bispedømmets nye sete.

Cerbonius’ skikkelse hadde en stor innflytelse i historien om Massa Marittima. Rundt slutten av 1000-tallet ble kirken i Massa nevnt i flere akter som Ecclesia Sancti Cerbonis. Det var på hans alter viktige dokumenter ble utarbeidet og undertegnet, det første var etableringen av frikommunen på begynnelsen av 1100-tallet. Helgenens relikvier ble gjenstand for en rekke translasjoner. Den første var som nevnt i 780, og fra begynnelsen av 1200-tallet har de vært bevart i katedralen i Massa. Så gikk de tapt eller ble gjemt på grunn av kontinuerlige angrep. Men i 1531 utnevnte Konsilet i Basel, Ferrara og Firenze (1431-45) en gruppe på seks borgere som sammen med biskop Ghianderoni skulle lete etter relikviene. Disse første undersøkelsene ble resultatløse, så de ble gjentatt helt til de ble oppdaget natt til 26. juni 1599, in cornu Evangelii ved høyalteret. De ble midlertidig plassert i sakristiet, hvor de var samlet i et skrin av bly, som senere høytidelig ble plassert i en marmorsarkofag under høyalteret, komplett med tillatelse fra pave Klemens VIII (1592-1605) gjennom en bulle av 15. mai 1600.

Under Andre verdenskrig ble sarkofagen i 1943 fjernet som en forholdsregel mot luftangrep og plassert i krypten, mens relikviene ble overført til biskopens kapell. Den 9. mai 1953 ble marmorsarkofagen satt i midten av krypten, og Cerbonius’ relikvier ble plassert i den etter en kanonisk identifikasjon utført av domkapitlet, biskopen, to leger og to legmedlemmer av bispedømmets kunstkommisjon.

De materielle bevis på Cerbonius’ kult er tallrike, spesielt i Massa Marittima, hvor domkirken er oppkalt etter ham. Allerede på fasaden kan man se den monolittiske arkitraven (steinbjelke som hviler på søylekapitelene) over portalen fra første halvdel av 1100-tallet, hvor scener fra Cerbonius’ liv er avbildet: Landgang på den toskanske kysten, Cerbonius gis som mat til bjørner, pavens utsendinger som drikker melk fra en hind, gjess som følger den hellige til paven og Cerbonius som feirer messe i St. Peterskirken. Et sirkulært vindu fra første halvdel av 1300-tallet viser Cerbonius hos paven. Cerbonius er også avbildet med gjess i en av kløverbuene som dekorerer døpefonten, som ble skåret fra en enkelt blokk med travertin av Giroldo da Corno i 1267. Dette regnes som den første avbildningen av Cerbonius med det klassiske attributtet gjess.

På Cerbonius’ hvite marmorsarkofag, signert og datert av Goro di Gregorio i 1324, er det mange bilder av helgenen. Den er dekorert med åtte paneler skåret ut i høyrelieff og opprinnelig malt, som viser viktige hendelser i Cerbonius’ liv. Scenene finnes i følgende rekkefølge fra venstre: 1) Den hellige blir på Totilas ordre kastet til bjørner, som slikker hans føtter. 2) Borgere av Populonia ber biskopen om å utsette messen. 3) Cerbonius blir anklaget for pave Vigilius. 4) De pavelige utsendingene gir ham ordre om å melde seg for paven. 5) Helgenen slukker pavelegatenes tørst med melken fra en hind. 6) I Roma helbredet Cerbonius noen pilegrimer på mirakuløst vis. 7) Han tilbyr paven å møte villgjessene som fulgte ham på reisen. 8) Cerbonius feiret messe foran paven mens englene synger Gloria.

Lokket på sarkofagen er utsmykket med tolv medaljonger i relieff med bilder av to engler som våker over Cerbonius’ døde legeme, Madonna med barnet og ulike helgener og profeter. Domkirken huser også et maleri fra 1600-tallet som tilskrives Raphael Vanni (1587-1673), hvor Jomfru Maria gir rosenkransen til Cerbonius. I krypten finnes en freske fra 1300/1400-tallet, hvor korsfestelsen avbildes med sørgende, og på sidene er den hellige Bernardin av Siena og Cerbonius med gjess. Der finnes også en byste av Cerbonius i polykromt tre fra slutten av 1300-tallet, og i prestegården finnes et relikvar av forgylt sølv med Cerbonius’ finger, et arbeid av en ukjent gullsmed fra Siena på 1300-tallet. I det arkeologiske museet finnes det berømte maleriet av Ambrogio Lorenzetti (1285-1348) som viser Madonna og barnet, engler, helgener og teologiske dyder. I dette verket vises Cerbonius med sitt følge av gjess i en tett rekke av helgener. Da kommunen Massa i 1327 besluttet å slå sin egen mynt, hadde den bilde av Cerbonius på forsiden og et kors på baksiden. Andre bevis på Cerbonius’ kult finnes i Castel del Piano og Montieri.

Cerbonius’ minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 10. oktober. Han æres som skytshelgen for bispedømmet Massa Marittima-Piombino (Dioecesis Massanus Plumbinenus). Hans minnedag feires den 12. oktober av de regelbundne kannikene (Canonici Regulares) i Lateranet, ettersom en tradisjon hevdet at han levde i kommunitet med sine sekularprester. Noen er av den mening at han selv var en Canonicus regularis, men de fleste holder det for usannsynlig. I Piombino (Populonia) finnes det en kilde og et kapell viet til Cerbonius. Et lokalt ordtak sier: Chi non beve a San Cerbone – è un ladro o un birbone («Den som ikke drikker fra San Cerbone [kilden], er en tyv eller en kjeltring».

Det finnes en annen hellig Cerbonius som æres i Verona.