Lyon led spesielt mye under terroren i 1793-94. Regjeringshæren beleiret byen i 1793, og etter at byen falt i januar 1794, ble det en omfattende massakre. På en januarmorgen i 1794 hadde den nittenårige Claudia den rystende opplevelsen å se to av sine brødre, Louis-Antoine og François-Marie, bli ført av gårde i en gruppe for å henrettes som hevn. Da de fikk øye på henne, ba de henne om å tilgi deres bødler, som de selv hadde gjort. Dette var deres siste ord. De gjorde et dypt inntrykk på henne, og fra det øyeblikket bestemte hun seg for å vie seg til å lindre den elendigheten hun så hver dag, med kraften av en dyp tro som hun ville overføre til andre.
Claudia klarte å oppby en tilgivelsens ånd, og hendelsen oppmuntret henne trolig i hennes fremtidige kall. Men opplevelsen etterlot henne fysisk merket for livet, med en risting på hodet og pustevanskeligheter. Hun begynte å involvere seg i nestekjærlige aktiviteter i menigheten, først alene, så i selskap med andre unge mennesker som var inspirert av hennes eksempel. Gruppen ble veiledet og støttet av sognepresten, abbé André Coindre, grunnlegger av kongregasjonen «Brødre av Det hellige hjerte» (Frères du Sacré-Coeur), som forsto Claudias enestående kvaliteter. Da han fant to små skjelvende barn forlatt på kirketrappen ved Saint-Nizier, tok han dem med til Claudia, som ikke nølte med å ta omsorg for dem.
I 1816 bidro Claudia til å etablere «Den fromme Union av Jesu hellige Hjerte» sammen med sine samarbeidspartnere i menigheten, og hun ble straks valgt til president. I august 1818 forlot hun barndomshjemmet og den 16. oktober grunnla hun «Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter» (Religieuses de Jésus-Marie – RJM) i Pierres-Plantées i bydelen La Croix-Rousse i Lyon. Hun tok ordensnavnet Moder Maria av St. Ignatius (Mère Marie Saint-Ignace). Kongregasjonens mål var å bringe budskapet om guddommelig tilgivelse til et samfunn som var revet i stykker av revolusjonen, særlig ved undervisning av unge jenter. Dette gjaldt spesielt de fattige, som ofte var i en desperat situasjon.
I 1835 kom det forslag om at hennes kongregasjon skulle slås sammen med «Selskapet for De hellige Hjerter» (Dames du Sacré Coeur), grunnlagt rundt tretti år tidligere av den hellige Magdalena Sofie Barat. Claudia avviste denne ideen, og kampen for å bevare sin kongregasjons uavhengighet slet henne ut. P. Coindres død i 1826, de første søstrenes død i 1828 og de revolusjonære opptøyene i Lyon i 1831 og 1834 bidro også til dette. Men uten å la seg anfekte eller slås ut, begynte hun å bygge kapellet i moderhuset og å foreta nye grunnleggelser. Fra 1835 ble hennes helse gradvis verre inntil hun døde.
Hun døde den 3. februar 1837 i Lyon, 63 år gammel. Hennes kongregasjon fortsatte å blomstre, og den ble approbert av den salige pave Pius IX (1846-78) den 31. desember 1847. I 1842 dro de første søstrene til India, i 1850 åpnet de det første huset i Spania og i 1855 etablerte de seg i Canada. I dag fortsetter rundt 1 800 søstre hennes idealer om undervisning med en sterk moderlig ånd. De forbereder unge kvinner til ekteskapet og morsrollen, men gir dem også teknisk og profesjonell kompetanse for arbeidslivet. Samme hvilke kurs jentene fulgte, skulle strenge kristne idealer være fundamentet. Hun erklærte: «Det finnes ingen større ulykke enn å leve og dø uten å kjenne Gud».
I 1842 kunne søstrene sende misjonærer til Italia og foreta nye grunnleggelser i Spania og Mexico. Et nordamerikansk hus ble åpnet i Sillery i Québec, noe som førte til opprettelsen av det første huset i USA i Falls River i Massachusetts i 1877. De franske lovene på begynnelsen av 1900-tallet, som førte til stengingen av så mange ordenshus, førte til at kongregasjonen ekspanderte til andre deler av Europa. Moderhuset ble flyttet til Roma i september 1901. Søstrene arbeider nå innen utdannelse, katekese, helseomsorg, rådgivning, retrettvirksomhet og driften av mange legforeninger. De opprettholder også misjonen i Afrika, Asia, Sør-Amerika og deler av Europa.
Claudias saligkåringsprosess ble innledet med informativprosessen på bispedømmenivå i Lyon fra 16. oktober 1926 og 7. september 1928. Prosessen ble offisielt åpnet i Roma den 23. august 1973. Den 6. februar 1978 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 30. mars 1981 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 4. oktober 1981. Den 11. juli 1992 undertegnet paven dekretet som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret den 21. mars 1993 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 3. februar.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Day, Holböck (1), Holböck (4), Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, vatican.va, newsaints.faithweb.com, faithcentral.net.nz - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. juni 2003