Den hellige Crispin av Viterbo (1668-1750)

Den hellige Crispin (lat: Crispinus; it: Crispino) ble født som Peter Fioretti (it: Pietro) den 13. november 1668 i det landlige distriktet kjent som Bottarone i Viterbo i regionen Lazio i Midt-Italia. Han var sønn av Ubaldo Fioretti og Marzia Antoni, og familien var fattig, men svært from, og Peter fikk en svært from oppdragelse. Han ble døpt den 15. november i kirken St. Johannes Døperen, og dåpsregisteret viser at hans gudfar het Angelo Martinelli. Da håndverkeren Ubaldo Fioretti giftet seg med Marzia Antoni, var hun enke med en liten datter, Marcia. Men Ubaldo døde tidlig, og hustruen ble da enke for andre gang og måtte oppdra sønnen og hans stesøster alene.

Da unge Peter var fem år gammel, tok hans fromme mor ham med til Maria-helligdommen Vår Frue av eikene like ved Viterbo, og der viet hun ham til Guds mor og satte ham under hennes spesielle beskyttelse. Han fikk dermed tidlig stor ærefrykt for Jomfru Maria. Til tross for svak helse påla han seg tidlig harde botsøvelser med det mål å bli fullstendig forbundet med Gud og leve et liv viet til Gud. Hans enkle og oppriktige fromhet gjorde at naboene kalte ham il Santorello («den lille helgenen»).

Peter fikk sin skolegang i jesuittenes kollegium og ble satt i lære hos onkelen Frans Fioretti (it: Francesco), som var skomaker. Etter læretiden var han svenn hos onkelen. En dag da han så kapusinernoviser som gikk i prosesjon, inspirerte Gud ham til å gå i kloster. I en alder av 25 år trådte han den 22. juli 1693, festen for den hellige Maria Magdalena, inn som legbror i kapusinerordenen (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i klosteret Palanzana i Viterbo. Som ordensnavn valgte han Crispin, skytshelgen for skomakere. Hans novisiat var i Paranza, hvor han virket for liten og sart til å overleve det strenge regimet. Protestene ble overhørt og han fikk avlegge løftene etter ett års novisiat den 22. juli 1694.

Crispin ble flyttet til flere klostre. Han var gartner og kokk og arbeidet noen ganger på sykestuen med en viss suksess, men han arbeidet aldri som skomaker, det faget han hadde lært. Straks etter løfteavleggelsen ble han sendt til Tolfa ved Orvieto, hvor han ble værende som kokk i nesten tre år til april 1697. Deretter dro han til Roma, men der ble han værende i bare noen måneder. Fra 1697 til april 1703 bodde han i Albano, og derfra dro han til Monterotondo, hvor han ble værende uten avbrudd i mer enn seks år til oktober 1709. Derfra dro han til Orvieto, hvor han var gartner til januar 1710, da han ble utnevnt til questor, embetet med å gå rundt og tigge almisser fra de troende. Han var så elsket av folket at da en annen ble utnevnt i hans sted, nektet husmødrene å motta ham. Guardianen i den sultende kommuniteten ble tvunget til å gjenoppnevne Crispin til oppgaven, som han hadde i til sammen 38 år. Oppholdet i Orvieto ble avbrutt av et kort opphold i Bassano i de siste månedene av 1715 og i Roma fra midten av mai til slutten av oktober 1744. Overalt utførte han sin tjeneste med ekte fransiskansk munterhet. Han skal ha foretatt mange mirakuløse helbredelser under epidemier i Tolfa og Bracciano.

Crispin utmerket seg gjennom hjelpsomhet, munterhet og en forkjærlighet for poesi, dessuten var han svært from og skal ha utført tallrike undere, blant annet mangfoldiggjøring av mat. Han hadde også profetiske evner og var berømt for sine kloke utsagn. Mange av tidens personligheter oppsøkte den begavede rådgiveren da han bodde i Albano, av biskoper og kardinaler, og til og med av paven selv, som alltid gledet seg over å samtale med den ydmyke legbroren.

Crispin offentliggjorde flere skrifter som fortsatt er bevart. Han elsket å kalle seg selv «kapusinernes lille lastedyr» (io sono l'asino dei cappuccini). Da han ved en anledning ble spurt av en fremmed hvorfor han gikk barhodet, svarte Crispin at «et esel bærer ikke hatt». Han var også kjent for å ha lært troens grunnsetninger til fjellbøndene i løpet av sitt arbeid.

Til slutt, den 13. mai 1748, forlot han Orvieto for godt for å legges inn på sykestuen i Roma. Han tilbrakte sine siste år i Roma, utslitt og trett etter de mange anstrengende oppgavene, tiggereisene og alle forpliktelsene. I Roma døde han av lungebetennelse klokken 14.30 den 19. mai 1750 i en alder av 82 år. Hans påkledde skjelett ligger i en glassarkofag i venstre sidealter i kapusinerkirken Santa Maria della Concezione de Cappuccini ved Via Veneto i Roma, tvers overfor den andre hellige kapusinerlegbroren, den hellige Felix av Cantalice («Broder Deogratias») (1515-87), som han hadde valgt som forbilde da han trådte inn i ordenen. Da Crispin var dødende, ville han ikke forstyrre feiringen av Felix’ festdag den 18. mai, så han ventet til den 19. mai med å dø.

Crispins saligkåringssak ble åpnet den 16. september 1761, og den 7. juli 1796 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius VI (1775-99) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Crispin ble saligkåret den 7. september 1806 (dokumentet (Breve) var datert den 26. august) av pave Pius VII (1800-23). Hans helligkåringsprosess ble innledet i 1923. Den apostoliske prosessen for å granske et mirakel for hans helligkåring, pågikk fra 1958 til 1960. Den 13. juli 1979 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 20. juni 1982 av paven i Peterskirken i Roma, og dette var den første helligkåringen i Johannes Paul IIs pontifikat.

Crispins minnedag er dødsdagen 19. mai, men 21. mai, 23. mai og 20. august nevnes også.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Holböck (1), Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va, zeno.org, newsaints.faithweb.com, capdox.com, beafriar.com, capuchinfriars.org.au, fraticappuccini.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. juni 2003