Den hellige Cuthburga av Wimborne (d. ~725)

Den hellige Cuthburga (Cuthberga, Cuthburh, Cuthburg) ble født en gang på 600-tallet i England. Hun var datter av Kenred (Coenred), en delkonge i Wessex som var tremenning til den hellige kong Caedwalla av Wessex (685-88). Hennes brødre var den hellige Ine, konge av Wessex (688-726) og Ingild, tippoldefar til kong Egbert, den første kongen av England (802-39), og direkte stamfar til den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99). Hennes søstre var den hellige Quenburga, Edburga og Tata. Kong Caedwalla ble kristen i 688 og dro til Roma for å bli døpt, mens han overlot tronen til Ine.

Cuthburga ble i 688 gift med kong Aldfrid (Aldfrith) av Northumbria (685-704), som var berømt for sine kunnskaper og støtte til Kirken. Han var illegitim sønn av Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670, og han hadde fått sin utdannelse blant munkene i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). Han var en nær venn av de hellige Adomnán av Iona og Benedikt Biscop. Han og Cuthburga fikk to barn, sønnen Osred I (ca 696-716), som var konge av Northumbria fra 704 til sin død, og trolig den hellige Osanna av Howden, selv om det er svært usikkert.

Men etter noen år ble Cuthburga separert fra Aldfrid av religiøse årsaker, og han tillot henne å bli benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) sammen med søsteren Quenburga i Barking i Essex. Dette klosteret var berømt for nonnenes nidkjærhet i studiene av kirkelig og klassisk litteratur. De to søstrene ble elever under den hellige Hildelith, klosterets andre abbedisse etter den hellige Ethelburga av Barking. Dedikasjonen av Aldhelms avhandling De virginitate inkluderer Cuthburga, som da var i Barking, og man mer at hun på en eller annen måte var i slekt med Aldhelm.

Broren Ine var nå konge av Wessex. Han så at søstrene hadde viet seg selv til å tjene Gud, og han ble imponert. Han bestemte seg for å bygge en kirke til beste for sin sjel og til fordel for sitt folk. Mellom 700 og 705 bygde han et dobbeltkloster i Wimborne i Dorset (ved Bournemouth), nær sin egen residens. Cuthburga ble den første abbedissen av Wimborne, mens Quenburga ble nonne der.

Som andre dobbeltklostre i sitt slag på denne tiden var det primært et kvinnekloster, og klausuren ble nøye overholdt. Til og med prester og biskoper i lovlig kanonisk ærend hadde forbud mot å komme inn i nonnenes kvarter, og Cuthburga kommuniserte med dem gjennom en liten luke. Fra dette klosteret kom under hennes etterfølger, den hellige Tetta av Wimborne, de hellige Lioba og Thekla, som hjalp den hellige Bonifatius i hans misjon i Tyskland. Disse detaljene er hentet fra en Rudolfs biografi om Lioba, abbedisse av Bischofsheim, som fikk sin opplæring i det monastiske liv av Cuthburga.

Hagiografer beskriver henne som streng mot seg selv, men vennlig mot andre, og hun tilbrakte det meste av tiden i bønn og faste. Hennes nonnekloster ble snart den dominerende av de to kommunitetene, og den ble til og med mer berømt enn Barking som en øvelsesskole for lærde og aktive kvinner. Biografien om Lioba nevner også dobbeltklosteret med femti nonner, men på den tiden et brev i Bonifatius-samlingen ble skrevet (729-44) til abbed Coengilsus av Glastonbury, var det åpenbart tre klostre i Wimborne, det vil si et for menn og to for kvinner, ledet av Cuthburga og Quenburga. Derfor går vi ut fra at også Quenburga var abbedisse.

Cuthburga døde en 31. august rundt 725 i Wimborne. Andre kilder sier at hun døde rundt 718. Hennes minnedag sammen med Quenburga er dødsdagen 31. august (noen kilder sier 3. september, da også sammen med Hildelith av Barking). Klosteret Wimborne ble ødelagt av danskene rundt år 900, og da det senere ble restaurert, ble det viet på nytt i Cuthburgas navn og overlevert til sekularkanniker. Cuthburgas skrin, som ble hult ut av et eneste stykke eik, ble antatt å ha overlevd ødeleggelsen, og det pekes fortsatt ut i kirkens nordre sideskip. Hennes gravsted skal være under korveggen.