Den salige Daniel av Ungrispach (~1344-1411)

Den salige Daniel av Ungrispach (it: Daniele d’Ungrispach) ble født rundt 1344 i Cormons i provinsen Gorizia i regionen Friuli-Venezia Giulia i det nordøstre Italia. Han kom fra en gammel føydal aristokratisk familie, som i 1342 hadde fått statsborgerskap i Udine av patriarken av Aquileia. Daniele var nevø av Fulcherio d’Ungrispach.

Han flyttet til Pordenone i provinsen av samme navn i regionen Friuli-Venezia Giulia, hvor han bestemte seg for å drive handel mellom denne byen og Venezia. Han ble så fremtredende i det sosiale liv i Pordenone at han ble ordfører der den 24. september 1384. Han var også en ektemann og far av integritet. Daniel var en velgjører for mange hellige steder i Venezia og var prokurator for kirken San Marco i hjembyen Pordenone.

Daniel var en mann av handling, men også av kontemplasjon. Han elsket å lese Bibelen og skriftene til kirkefedrene, først og fremst den hellige Augustin, som sa at alle kristne i sin dåp er kalt til å følge Kristus, «hver med sine spesifikke oppgaver». Derfor bestemte han seg i 1384 for å forlate familien for å bli oblat hos kamaldulensermunkene (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium Ordo Sancti Benedicti; Congregatio Camaldulensis OSB – OSBCam) i klosteret San Mattia på øya Murano ved Venezia. Dette skyldtes hans ønske om perfeksjon, å leve munkenes spiritualitet hvor han forente de hjemlige kvaliteter med eremittiske dyder. Han skrev sitt testamente, hvor han valgte å bli gravlagt i klosteret San Mattia på Murano.

Daniel nøt vennskapelige forbindelser med munkene i ganske mange år, før han dro til Venezia på grunn av sine forretninger. Men han ble drept av kriminelle mordere mens han sov nær San Mattia på Murano den 31. mars 1411. Da det i 1435 var nødvendig å åpne graven, viste det seg at Daniels legeme etter 24 år var intakt og uskadet. Det ble sagt at det fra det utgikk en kraftig duft av blomster, som kunne luktes av hele øya Murano og hele byen Venezia, og det ble en umiddelbar tilstrømning av tilskuere som ropte opp om et mirakel.

Daniel ble gjenstand for en kult blant de troende, delvis på grunn av et tegn på festen for den hellige apostelen Mattias da de store lysene rundt alteret ble tent. Hans kult ble spredt til slottet Ungrispach og i nesten hele Kärnten (Carinzia), noe som fremgår av en votivtavle plassert ved hans grav. Med Napoleons stenging av klosteret i 1810 stoppet alle former for kult, og levningene ble bevart i kapellet i klosteret, som nå huset en kommunitet av læresøstre av St. Dorothea som drev en skole. Da de få gjenlevende eldre søstrene reiste, ble området overtatt av Venezia, som åpnet et ungdomssenter der. Daniels levninger ble da overført til basilikaen Santi Maria e Donato i Murano. En statue av en anonym kunstner fra første halvdel av 1700-tallet, står på fasaden av kirken Chiesa dell’Immacolata i Gorizia.

Han æres som martyr og hans intakte legeme er bevart. Han minnes i kamaldulensernes menologium på dødsdagen 31. mars. Kirken har aldri stadfestet hans tittel som salig, men i henhold til instruksjonene som finnes i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001), har han fortsatt legitimt den tittelen fordi den står i kalenderen til den aktuelle religiøse familien.

Kilder: santiebeati.it, blog.libero.it, chiesacormons.it, ilpiccolo.gelocal.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. september 2013