Den hellige Daniel av Ceuta og hans seks ledsagere (d. 1227)

Den hellige Daniel av Ceuta og hans seks ledsagere (d. 1227)

De hellige Samuel, Angelus, Leo, Domnus, Nikolas og Hugolinus

Den hellige Daniel (it: Daniele) var opprinnelig fra Belvedere i regionen Calabria i Sør-Italia og tidligere fransiskansk provinsial for samme region. De hellige Samuel (it: Samuele), Angelus (Angelius; it: Angelo, Angeluccio), Domnus (it: Domno) [eller Donulus; it: Donnolo] fra Montalcino i Toscana, Leo (it: Leone), Nikolas (it: Nicola, Niccolò) fra Sassoferrato i provinsen Ancona i regionen Marche og Hugolinus (it: Ugolino) var italienske fransiskanerbrødre (Ordo Fratrum Minorum – OFM). Seks av dem var prester, mens Domnus var legbror.

Den hellige Frans av Assisi (1182-1226) var blitt mer og mer klar over fransiskanerbrødrenes misjonskall, og han var overbevist om at det måtte finnes en bedre måte for å omvende muslimene på enn korstogene. Selv forkynte han i Egypt omtrent på den tiden da han sendte de første brødrene vestover. Fransiskanerordenen fikk sine første martyrer da den hellige Berard og hans fire ledsagere ble drept i Marrakesh i Marokko den 16. januar 1220. Som et resultat av deres død og Frans’ egen reise til Egypt, fikk ordensregelen av 1221 kapittelet De euntibus inter saracenos et alios infideles («Om reiser blant sarasenere og andre vantro»). Martyrium for Kristus ble den øverste aspirasjon for fransiskanernes misjon, sett på som «toppen av perfeksjon».

I ordenens første dager var det tre ekspedisjoner av munker som led martyrdøden mens de forkynte for sarasenerne. De første var Berard og hans ledsagere, mens den andre var Daniel og hans seks ledsagere, som led martyrdøden den 10. eller 13. oktober 1227 i Ceuta, som nå er en spansk enklave i Marokko. Den tredje gruppen var de salige Johannes av Perugia og Peter av Sassoferrato, som led martyrdøden den 29. august 1228 i Valencia i Spania.

Frans døde den 3. oktober 1226. Ordensgeneralen, broder Elias av Cortona, sendte i 1227 Daniels seks fransiskanske ledsagere fra Toscana som misjonærer til Nord-Afrika. Dette var et svært farlig oppdrag, for etter de fem martyrenes død i 1220 hadde de sivile myndighetene forbudt enhver kristen proselyttvirksomhet. Da brødrene reiste gjennom Spania, sluttet Daniel seg til dem og ble deres superior. De kom til Marokko den 20. september, og først tilbrakte de ti dager sammen med noen europeiske handelsmenn fra Pisa, Genova og Marseille. De bodde i en liten landsby like utenfor murene til den muslimske byen Ceuta (Septa), som for det meste var bebodd av kristne kjøpmenn. Etter slik å ha forberedt seg på sin misjon, dro misjonærene torsdag den 30. september ut for å forkynne i gatene i Ceuta, som nå er en spansk enklave i Marokko. De forkynte på latin og italiensk, siden de ikke kunne det lokale språket.

Torsdag kveld dro de til den kristne bydelen Alfondaga hvor de kristne kjøpmennene bodde, og fredag prekte de. Lørdag vasket Daniel sine ledsageres føtter, slik som Kristus hadde gjort dagen før sin lidelse, og deretter kommuniserte de. Søndag den 3. oktober gikk de inn i den muslimske byen med krusifikset i hånden og forkynte i klare ordelag mot Muhammed. De forsikret sitt forundrete publikum at Muhammed brant på bunnen av helvete, og at alle hans tilhengere ville komme dit hvis de ikke omvendte seg.

Dette skapte opprør blant befolkningen, som behandlet fransiskanerne brutalt før de førte dem for kadien for å bli forhørt. Først tok han dem for å være sinnssyke, med deres grove klær og barberte hoder, og han satte dem i fengsel. Derfra skrev Daniel til de europeerne de hadde bodd hos, og beskrev det som hadde skjedd. Da myndighetene fant ut at de arresterte fransiskanerne var kristne misjonærer, ble de ført ut og fikk tilbud om å avsverge sin tro og bli muslimer. Myndighetene prøvde med både smiger og trusler for å overtale dem til å gi avkall på den kristne tro.

Men de fortsatte å holde fast ved sin tro på Kristus og å angripe islam, og de ble da dømt til døden. Hver av misjonærene gikk til broder Daniel og ba om hans velsignelse og hans tillatelse til å dø for Kristus. Deretter ble de etter en uke i fengsel halshogd en etter en utenfor bymurene i Ceuta. Det skal ha vært den 10. oktober 1221 [egentlig 1227], og de hadde vært mindre enn tre uker i landet. Deres lik ble lemlestet av de lokale innbyggerne, men de mauriske kristne berget restene og gravla dem i et kornmagasin i Alfondaga i Massitis i de fattige forstedene til Ceuta. Senere ba sønnen av kongen av Portugal maurerne om å få relikviene og brakte dem til Spania. I 1516 fikk hele fransiskanerordenen tillatelse av pave Leo X (1513-21) til å minnes martyrene liturgisk, noe som tilsvarer en helligkåring. Pavens dekret var datert den 22. januar 1516.

Samtidig la han deres fest på grunn av oktaven for Frans av Assisi til den 13. oktober. Martyrologium Romanum pleide å minnes dem den 10. oktober for konventualene og den 13. oktober for tredjeordenen og kapusinerne. Bollandistenes Acta Sanctorum oppgir deres detaljer under 13. oktober, som de synes å mene var deres dødsdag, og denne dagen feires de også nå vanligvis i fransiskanerordenen. 16. september nevnes også som en minnedag. En rekke kirker hevder å ha deres relikvier, men man vet ingenting sikkert om hvor de befinner seg.