Den hellige Dionysius Exiguus (~470-~545)

Den hellige Dionysius (gr: Διονυσιος; Dionysios) ble født rundt 470 i Skytia (Scythia Minor), som i dag tilsvarer landskapet Dobrudsja i det sørøstre Romania og nordøstre Bulgaria, mellom Donau og Svartehavet. Han kalte seg selv Exiguus («den lille» eller «den ubetydelige»), men det er uklart om det var et uttrykk for monastisk ydmykhet eller om tilnavnet beskrev hans kroppsstørrelse. Han ble medlem av den skytiske kommuniteten av munker med sentrum i Tomis, den fremste byen i Skytia Minor (nå Constanta i Romania). Han kalles også munk i et kloster i Viviers (Vivariensis) i det nåværende departementet Ardèche i regionen Rhône-Alpes i det sørøstlige Frankrike.

Han kom til Roma rundt 496, da den hellige pave Gelasius I (492-96) døde. Paven hadde tilkalt ham for å organisere de pavelige arkivene. Deretter virket han resten av livet i Roma som en lærd skribent og forsker. Ifølge hans venn og medstudent Cassiodorus (ca 490-ca 583), romersk forfatter, statsmann og munk, var Dionysius av karakter en sann romer og tvers gjennom katolsk, svært dyktig i «begge tungemål» (det vil si gresk og latin) og en dyktig scripturista (Bibelforsker) (De Divinis Lectionibus, xxiii). Cassiodorus kaller ham «munk», mens den hellige Beda den ærverdige kaller ham «abbed».

Dionysius var svært produktiv og han gjorde et godt arbeid med å oversette standardverker fra gresk til latin, først og fremst den hellige Pakhomios den stores (292-346) biografi, den hellige Proklos av Konstantinopels (ca 390-446) instruksjoner for armenerne, den hellige Gregor av Nyssas (ca 335-ca 395) De opificio hominis, historien om oppdagelsen av Johannes døperens hode, oversettelsen av den hellige Kyrillos av Alexandrias (ca 376-444) synodebrev mot Nestorius. Noen andre verker som lenge ble tilskrevet Dionysius, regnes nå for å være tidligere og tilskrives Marius Mercator. Dionysius regnes som den kanskje betydeligste formidler mellom den greske og latinske åndsverden på sin tid, og dermed preget han de senere århundrene.

Dionysius ga bidrag av stor betydning for utviklingen av kirkeretten. Hans Collectio Dionysiana består av en samling av synodedekreter som han etterlot seg i to utgaver: 1) Codex canonum Ecclesiae Universae, som inneholder canones fra østlige synoder og konsiler på gresk og latin, inkludert fra de fire første økumeniske konsilene fra Nikea (325) til Kalkedon (451), og 2) Codex canonum ecclesiasticarum, som er på latin. Innholdet tilsvarer generelt den første utgaven, men konsilet i Efesos (431) er utelatt, mens de såkalte Apostoliske konstitusjoner (Constitutiones Apostolorum) og vedtakene fra Sardica er inkludert, i tillegg til 138 canones fra det afrikanske konsilet i Kartago (419). Dionysius samlet også de romerske biskopenes rettsbestemmelser eller dekretaler (Collectio decretorum Pontificum Romanorum) fra pavene Siricius (384-99) til og med Anastasius II (496-98).

Men Dionysius er mest kjent som opphavsmannen til den kristne kronologi, tidsregningen etter Kristi fødsel, også kalt «den dionysiske tidsregning». I 525 fikk Dionysius i oppdrag av den hellige pave Johannes I (523-26) å beregne en ny tabell med datoene for påskefesten de kommende 95 årene, ettersom den da gjeldende tabellen utarbeidet av Kyrillos av Alexandria, endte med år 531, eller i Kyrillos’ terminologi «år 347», ettersom den vanlige tidsregningen tok sitt utgangspunkt i begynnelsen på martyrenes æra, keiser Diokletians (284-305) tronbestigelse den 29. august 284. De koptiske og etiopiske kirkene bruker fortsatt denne tidsregningen.

Dionysius beregnet den nye påsketabellen, men som han forklarte til Petronius, han synes det var uverdig å begynne tellingen av årene med minnet om en gudløs kristenforfølger. Derfor gikk han løs på oppgaven med å beregne Kristi fødsel som utgangspunkt for tidsregningen. Han kom frem til at Jesus ble født i år 753 ab Urbe Condita (etter Romas grunnleggelse), og dette året kalte han «år 1 f.Kr.»

Dionysius må ganske sikkert ha vært kjent med den hellige Hippolyts (170-235) teori om at Jesus ble født den 25. desember, men i motsetning til Hippolyt underbygde Dionysius samme standpunkt med argumenter. Hans samtidige hevdet at Gud skapte jorden en 25. mars, og siden det var utenkelig at Guds Sønn på noe vis kunne være uferdig, måtte han ha blitt unnfanget den 25. mars. Dionysius konkluderte med at som et perfekt vesen kunne Jesus ikke ha levd et ufullstendig liv, så han må også ha dødd den 25. mars. Fordi Jesu fødsel skjedde ni måneder senere, hevdet Dionysius implisitt, men aldri eksplisitt, at Jesus ble født den 25. desember 1 f.Kr. En uke senere, den 1. januar, begynte Anno Domino Nostri Jesu Christi (A.D.) 1, «år 1 e.Kr.» eller år 1 ab incarnatione Domini – det finnes altså ikke noe «år null» slik populære forestillinger vil ha det til.

Men som kjent traff ikke Dionysius helt nøyaktig. Vi vet ikke hvordan han beregnet seg frem til år 753 a.U.C., men med dagens kunnskap vet vi nå at han havnet fire eller syv år for sent. Ifølge fødselsberetningene i Bibelen (Matt 2,1 og Luk 1,5) ble Jesus født mens Herodes den store regjerte i Palestina under romersk overhøyhet (37-4 f.Kr.) Vi vet imidlertid at Herodes døde i år 4 f.Kr. Den første som hevdet at Jesus ble født dette året, var den polske historikeren Laurentius Suslyga (1570-1640) i 1605, basert på kronologien til Herodes den store, hans sønn Filip tetrarken og Augustus’ datter Julia.

I begynnelsen ble den dionysiske tidsregningen eller «inkarnasjonens tidsregning» begrenset til en liten krets og bare observert i Roma, men hans tidsregning fikk mer og mer utbredelse. Den var snart mye brukt i Italia, og senere også til en viss grad i Spania, og den ble dominerende i Vest-Europa etter at den ble brukt av den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) for å datere begivenhetene i sin Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731). Først på 900-tallet ble denne tidsregningen enerådende i Europa, selv om den var blitt brukt offisielt allerede av den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), og den fortrengte de andre tidsregningene i den kristne verden. Først på 900-tallet ble den brukt i det pavelige kanselli.

Dionysius skrev også en avhandling om elementær matematikk. Han døde rundt år 545 (mellom 540 og 550) i Roma. Det har ikke vært snakk om noen egentlig kirkelig kult for Dionysius, men han står i munken og historikeren Gabriel Bucelins (1599-1681) Menologium Benedictinum (1655) den 4. oktober. Men den 8. juli 2008 ble han helligkåret (glorifisert) av Den hellige synode i den rumensk-ortodokse kirke i Bucuresti og gitt minnedagen 1. september, den første dagen i det ortodokse kirkeåret.

Kilder: CE, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, zeno.org, snl.no, britannica.com, orthodoxwiki.org, westarinstitute.org, nndb.com -  Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. desember 2011