Den salige Dermot O'Hurley (ca 1530-1584)

Den salige Dermot O'Hurley (gælisk: Diarmaid Ó Hiarlatha [Ua Hurtzuile]) ble født rundt 1530 i Lickadoon (Lycodoon) i distriktet Emly ved Limerick i grevskapet Tipperary i Irland. Han var sønn av William O'Hurley og hans hustru Honoria O'Brien. Hans far var en rik og ansett mann som eide land under jarlen av Desmond, og han sikret at sønnen etter å ha gått på irske skoler fikk en utdannelse på kontinentet.

Uten tanke på å bli prest studerte Dermot i Leuven (Louvain/Löwen) i Belgia, og der tok han doktorgrader i teologi og in utroque jure, sivil- og kirkerett. Deretter underviste han i filosofi i Leuven og så i fire år i kirkerett i Reims før han i 1570 reiste til Roma. Der tok han straks opp kontakten med katolikker som var flyktet fra Irland.

Den 11. september 1581 ble Dermot utnevnt til erkebiskop av Cashel av pave Gregor XIII (1572-85), med den begrunnelse at han kombinerte stor viten med dyp fromhet. Han ble konsekrert per saltum; han var ikke presteviet fra før. Den 27. november, etter bispevigselen, mottok han palliet. I 1582 begynte han på hjemreisen til Irland, men i Reims i Frankrike ble han svært syk. Først i 1583 kunne han fortsette reisen, og han gikk i land i Skerries i Drogheda nord for Dublin.

I sitt hjemland kunne Dermot bare foreta sine pastorale reiser i sivile klær og bare fulgt av presten John Dillon. Først slo han seg ned i Waterford før han en kort tid oppholdt seg hos baronen av Slane. Stadig levde han i angst for å bli gjenkjent av de protestantiske herskerne og bli tatt til fange. Han dro til Carrick-on-Shannon i grevskapet Covan, som lå i hans bispedømme, hvor han forventet beskyttelse fra jarlen av Ormonde, Thomas Butler. Men den protestantiske erkebiskopen Adam Loftus av Dublin og Sir Henry Wallop, som da var rettspresidenter, satt på hemmelig informasjon, og da Dermot hørte at hans tidligere beskytter lord Slane sto i stor fare for å bli dømt, meldte han seg frivillig for myndighetene.

Erkebiskopen satt først fengslet i Kilkenny, deretter fra 7. oktober 1583 i Dublin Castle, hvor den salige Margaret Ball også satt fengslet. Der tilbrakte han ni måneder, mistenkt for å kjenne til et komplott mellom paven og Spania. Rettspresidentene fryktet jarlen av Ormondes vrede og hans innflytelse hos dronning Elisabeth I, så de fikk tillatelse til å bruke tortur, og de håpet at de kunne presse informasjon ut av erkebiskopen mot jarlen av Kildare og lord Devlin. Men de var fortsatt engstelige, så de minnet London om at Dublin ikke var utstyrt med pinebenk, og at deres fange heller skulle overføres til Tower of London.

Lord Walsingham svarte at de skulle steke hans føtter i støvler over et bål. De fulgte det barbariske forslaget, og tidlig i mars 1584 ble erkebiskopens føtter stukket ned i støvler fylt med olje og salt, og under dem ble det tent opp et bål. Erkebiskopen ga fra seg noen smertestønn før han ropte høyt: «Jesus, Davids sønn, vær meg nådig», men han avviste alle tilbud om å gi avkall på sin religion. Til slutt besvimte han. Torturistene fryktet at han skulle dø, så de fjernet ham fra bålet. Da de tok av ham støvlene, ble kjøttet revet av beina hans.

I denne tilstanden ble han ført tilbake til fengselet. Rettspresidentene søkte igjen instruksjoner fra England samtidig som de rapporterte hva som hadde blitt gjort. De formidlet også videre advokatenes mening at det ikke kunne rettes noen tiltale om forræderi mot dr. O'Hurley etter irsk lov. Etter at Walsingham hadde konsultert dronningen, skrev han tilbake og ga hennes godkjennelse av torturen og hennes autorisasjon til å gjøre det av med erkebiskopen etter militær lov.

Erkebiskopen ble i hemmelighet fraktet ut fra fengselet ved daggry og hengt med et vidjebånd i galgen nær St. Stephen's Green i Dublin. Dette skjedde en gang mellom 19. og 29. juni 1584 – vanligvis angis 20. juni som hans dødsdag. Hans lik ble gravlagt av en viss William Fitzsimon på kirkegården ved den halvt sammenraste kirken St. Kevin's. Denne kirken ble senere gjenoppbygd. Stadig flere pilegrimer kom til hans grav for å be om hans forbønn. Snart skjedde det mirakuløse helbredelser der.

Den 6. juli 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente martyriet til 17 av de irske reformasjonsmartyrene, noe som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Det offisielle navnet på gruppen er «Dermot O'Hurley, Margaret Ball, Francis Taylor og deres 14 ledsagere». De ble saligkåret av paven den 27. september 1992 i Roma.

Dermot O'Hurleys og de andre salige martyrenes minnedag er hans dødsdag 20. juni.