De hellige diakoner

Det er flere grupper som kalles De hellige diakoner. Den mest kjente er De syv hellige diakoner i Apg 6,1-7. I den første kristne menigheten i Jerusalem var det oppstått en tvist mellom de greske jødene, som hadde kommet til Jerusalem fra de andre regionene av det romerske imperiet, og de innfødte hebreere, hvor grekerne klaget over at deres enker ble forbigått ved matutdelingen. Apostlene ønsket ikke å bli trukket bort fra prekenvirksomhet og høyere åndelig tjeneste for å ta seg av materielle ting, så de foreslo for menigheten å overføre slike plikter til egnede menn.

Da ble «Syv mann, folk med godt rykte, åndsfylte og forstandige» valgt av menigheten for å stå for «tjenesten ved bordene», det vil si den sosiale omsorgen for familiene til de hellenistiske jødene. Dermed kunne apostlene utføre sin egentlige oppgave, «bønnen og forkynnelsen av Ordet».

De syv var: De hellige Stefan, Filip av Hierapolis, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolas, en proselytt fra Antiokia ved Orontes. Disse syv hellenistiske diakonene var ikke diakoner i den forstand som det senere kirkelige embetet, men «tjenere» ifølge den opprinnelige betydningen av det greske ordet diakonos.

De hellige Stefan og Filip Evangelisten har egne minnedager, mens de hellige Prokhoros, Nikanor, Timon og Parmenas feires sammen av Østkirken den 28. juli. De står alle på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon. De evangeliserte i ulike deler av Lilleasia, men bare Timon led martyrdøden i Bostra i Arabia. Nikolas av Antiokia falt senere fra troen og regnes ikke blant de hellige.

En annen gruppe var De fire hellige diakoner, som består av de hellige Stefan, Laurentius av Roma, Euplus av Catania og Romanus av Caesarea.

På 1300-tallet oppsto gruppen De tre hellige diakoner: Stefan, Laurentius av Roma og Vincent av Zaragoza.