Den hellige Dominikus Savio (1842-1857)

Skytshelgen for ministranter (1960); for den katolske ungdommen, fremfor alt i Mellom-Amerika; for sangere i guttekor (1956); for ungdomsgruppene i ulike land oppkalt etter ham

Den hellige Dominikus Savio (it: Domenico) ble født den 2. april 1842 i sognet San Giovanni i Riva nær Chieri i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var den andre av ti barn av fattige foreldre, smeden Carlo Savio og sydamen Brigida Agagliate. Som syvåring mottok den fromme gutten sin første kommunion, til tross for at dette på den tiden vanligvis skjedde etter at barna var fylt tolv år. Med et barns håndskrift, men med en voksen manns besluttsomhet skrev Dominikus sitt livsmotto på en papirlapp: La morte, ma non peccati («Heller dø enn synde!») Han vokste opp i Morialdo, og da han var ti år gammel, flyttet familien til Mondonio, en del av Castelnuovo d’Asti (i dag Castelnuovo Don Bosco), som var Don Boscos fødested.

Dominikus var elsket av sine kamerater og lærere på grunn av sitt gode humør og sin evne til å gjengjelde ondt med godt. Han ønsket å bli prest, og da den hellige Johannes Don Bosco begynte å lære opp ungdommer for å hjelpe seg i arbeidet blant forsømte gutter i Torino, ble Dominikus anbefalt av sin sogneprest. Ved intervjuet gjorde gutten et dypt inntrykk på Don Bosco. Som tolvåring begynte Dominikus den 29. oktober 1854 på det berømte St. Frans av Sales-oratoriet, en slags internatskole som Don Bosco hadde grunnlagt i Valdocco ved Torino. Under hans veiledning virker det som Dominikus raskt utviklet en åndelig modenhet som var sjelden for en på hans alder, og han var en av dem som Don Bosco håpet å lære opp til medarbeider i sitt arbeid og bli prest. Don Boscos klokskap og moderasjon hindret gutten i å bli innbilsk eller en fanatiker.

Don Bosco insisterte på at bønn og bot skulle kombineres med munterhet og omhyggelig utførelse av de daglige plikter, og han forbød gutten å pålegge seg botsøvelser uten tillatelse, for, som han sa: «Den boten Gud ønsker, er lydighet. Det er nok av ting å takle med munterhet; varme, kulde, sykdom, andre menneskers irriterende vaner. Det er mer enn nok botsøvelser for gutter i selve skolelivet». Likevel fant han Dominikus skjelvende i sengen en kald kveld med alle sengeklærne av, unntatt et tynt laken. Don Bosco: «Ikke vær gal, du får lungebetennelse». Dominikus svarte: «Hvorfor det? Vår Herre fikk ikke lungebetennelse i stallen i Betlehem!»

Don Bosco hadde samlet forlatte gutter fra gatene, og de kjente livets skyggesider, men hadde ingen opplæring i religiøs tro og praksis. Oratoriet var ikke på noen måte en fromhetens havn, selv om Don Bosco ville at det skulle bli det gjennom eksemplets makt og kjærlighetens kraft. Dominikus var omhyggelig med å følge disiplinen i huset, og noen av de villere guttene likte det ikke da han ville at de skulle bli like omhyggelige. De kalte ham en snik og ba ham «løpe og fortelle det til Don Bosco». Dermed viste de hvor dårlig de kjente Don Bosco, som ikke tålte sladring. Dominikus lo det bare bort.

Ellers var Dominikus godt likt av alle i Torino. Når han overbeviste andre om å la være å synde, gjorde han det så taktfullt at ingen kjente seg såret. En gang hørte han en kusk banne og sverge. Dominikus spurte ham svært høflig om han kunne si ham veien til oratoriet. Kusken svarte vennlig at han ikke kjente veien dit. Da ba gutten mannen om han kunne gjøre ham en annen vennetjeneste. «Gjerne», svarte kusken. Dominikus sa da: «Vær så snill ikke lenger å misbruke Guds navn». En annen gang så han en soldat i paradeuniform som ikke ville knele ved prosesjonen på Kristi Legemsfest. Uten et ord brettet han ut sitt rene lommetørkle på marken foran soldaten og falt selv på kne ved siden av ham. Soldaten rødmet og fulgte hans eksempel.

I den tidligste tiden på oratoriet hindret Dominikus en brutal slåsskamp med steiner mellom to gutter som hadde utvekslet fornærmelser og begge var fast bestemt på å påføre den andre mest mulig skade. Han hadde klart å fratvinge dem et løfte om at de ikke ville utkjempe duellen uten at han var der, mens han på sin side lovte å ikke sladre på dem. Hans handling i det avgjørende øyeblikk var karakteristisk direkte. Han holdt opp et krusifiks mellom dem og sa: «Før dere slåss, se på dette begge to og si: ‘Jesus Kristus var uten synd og han tilga sine bødler før han døde. Jeg er en synder og kommer til å krenke ham ved bevisst å utføre hevn.’ Deretter kan dere starte med å kaste den første steinen på meg!» De lusket bort og sa at de ikke hadde noe utestående med ham, og hatet løp ut i sanden.

Det Dominikus ble best husket for i oratoriet, var den gruppen han grunnla som trettenåring, «Selskapet for Den uplettede Unnfangelse», Compagnia dell’Immacolata. De skulle hjelpe Don Bosco i hans arbeid ved å ta på seg alle slags oppgaver, som å feie gulvet eller ta seg av de guttene som av en eller annen grunn falt utenfor. Da Don Bosco i 1859 dannet kjernen til det som skulle bli hans verdensberømte kongregasjon Salesianerne (Societas Sancti Francisci Salesii [Salesiani di Don Bosco] – SDB), var det 22 menn til stede, deriblant alle de opprinnelige medlemmene av «Selskapet for Den uplettede Unnfangelse» – unntatt Dominikus.

De fleste detaljene i hans liv er kjent fra den biografien Don Bosco skrev om ham i 1859, to år etter hans død. Han var forsiktig med å skrive noe han ikke kunne gå god for selv, og han var spesielt forsiktig når han behandlet de åndelige fenomenene som var knyttet til gutten, spesielt hans ekstraordinære viten – om mennesker i nød, deres åndelige tilstand og om fremtiden. Don Bosco forteller om en gang da Dominikus var borte hele formiddagen frem til middag. Han fant til slutt gutten i kirkens kor, hvor han sto i en krampaktig stilling ved lesepulten, henrykket i bønn. Han hadde vært der i seks timer, men trodde selv at morgenmessen ennå ikke var over. Dominikus kalte disse gangene med intens bønn for «mine distraksjoner». De overmannet ham noen ganger mens han lekte: «Det synes som om himmelen er åpen rett over meg. Jeg er redd for å si noe eller gjøre noe som får de andre guttene til å le».

Da Dominikus’ mor ble syk, fikk gutten en visjon av Jomfru Maria som sa til ham at hun ønsket å helbrede henne, så han dro hjem til Mondonio. Begge foreldrene forsøkte å avlede ham, for en vanskelig fødsel var ikke øyeblikket for et besøk fra en fjortenåring, men han bare omfavnet moren og hengte et skapular eller en medalje av Vår Frue rundt halsen hennes. Selv om man hadde fryktet det verste, fødte hun deretter uten problemer en liten jente. På dødsleiet foreslo Dominikus til moren at skapularet ble brukt i lignende tilfeller som hennes.

Don Bosco forteller at Englands sak hadde en viktig plass i Dominikus’ bønner, selv om vi ikke vet hvorfor. Den salige pave Pius IX (1846-78) hadde i 1850 gjenopprettet hierarkiet i England, og i 1851 kom det siste store utbruddet av anti-katolske følelser i Storbritannia (unntatt Irland). Don Bosco forteller at Dominikus i en av sine «sterke distraksjoner» så en stor slette dekket av tåke med en mengde mennesker som famlet omkring. Da kom det en person i pontifikale klær med en fakkel som lyste opp hele scenen, og en stemme syntes å si: «Denne fakkelen er den katolske tro som vil bringe lys til det engelske folk». På Dominikus’ anmodning fortalte Don Bosco dette til pave Pius IX, som erklærte at det bekreftet hans beslutning om å vie England sin oppmerksomhet.

Dominikus’ delikate helse begynte å vise tegn til å svikte i 1857. Til slutt ble han så svak at han verken orket å lese eller å leke med sine kamerater. I februar så Don Bosco at det var best å sende ham hjem til foreldrene i Mondonio for å få luftforandring. Gutten forsto at dette var dødsdommen. Med et smil tok han avskjed med sine venner: «På gjensyn hos Jesus». Han fikk diagnosen lungebetennelse, og i henhold til datidens praksis ble han behandlet med omfattende årelating. Det synes sikkert at dette forkortet hans liv ytterligere. Han mottok de siste sakramentene, og om kvelden den 9. mars ba han faren om å lese bønnene for de døende. Han trøstet også sine bedrøvede foreldre så godt han kunne. Hans siste ord var: «Kjære pappa, jeg har aldri sett noe så vidunderlig som det jeg ser nå».

Med denne visjonen av himmelen døde han av tuberkulose den 9. mars 1857 i Mondonio d’Asti, ennå ikke femten år gammel. Han ble gravlagt i basilikaen Maria Ausiliatrice («Maria, De Kristnes Hjelp»), Salesianernes hovedkirke i Valdocco. Hans fødested er nå et retretthus for tenåringer, mens det huset hvor han vokste opp i Morialdo nå er et retretthus for barn.

I hans korte liv hadde han gjort selv de minste ting i lyset av sin kjærlighet til Gud. Don Boscos biografi var et vesentlig bidrag til at hans saligkåringssak ble innledet i Roma i 1914. Ingen tvilte på Dominikus’ ualminnelige godhet, men det var en viss motstand mot saligkåring på grunn av hans lave alder, men den hellige pave Pius X (1903-14) betraktet hans unge alder som en ting som talte for saligkåring. Dette synet seiret til slutt, men saken tok 35 år. Dominikus Savio fikk sine heroiske dyder anerkjent i 1933 av pave Pius XI (1922-39) og fikk dermed tittelen Venerabilis («ærverdig»).

Dominikus ble saligkåret den 5. mars 1950 og helligkåret den 12. juni 1954 (bullen var datert den 13. juni) av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) (to uker etter helligkåringen av pave Pius X). Han ble i 1960 utropt til ministrantenes vernehelgen. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 9. mars (tidligere 6. mai). Bortsett fra unge martyrer synes helligkåringen av en så usedvanlig ung mann å være enestående. Han er den yngste ikke-martyr som hittil er helligkåret. Men i 2000 saligkåret den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) de enda yngre Francisco (11) og Jacinta (10) Marto, de visjonære barna fra Fátima i Portugal i 1917.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Ball (1), Engelhart, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juli 1999