Den hellige Dyfrig av Wales (~465-550)

Legenden forteller at han var en illegitim sønn av Eurddil (Efrddyl), en datter av Peibio Clafrog (Pebia Claforwg), fyrste av regionen Ergyng, og en ikke navngitt far. Noen gamle genealogier viser Dyfrig som tippoldebarn av Magnus Maximus (wal: Macsen Wledig) (ca 335-88), vestromersk keiser fra 383 til 388, og den hellige Helena av Caernarfon (Elen Luyddog). Da fyrst Peibio Clafrog oppdaget at hans datter var gravid, kastet han henne i elven Wye, men han klarte ikke å drukne henne. Dubricius og hans mor ble forsonet med Peibio da barnet Dyfrig berørte ham og helbredet ham for hans spedalskhet (lepra).

Dyfrig var en av de tidligste og viktigste helgenene i Sør-Wales og en viktig kirkeleder i det sørøstre Wales og det vestlige Herefordshire, men det finnes lite tidlig og autentisk informasjon om ham. De opplysningene vi har, er enten ikke gamle nok til å være pålitelige, eller det er snakk om rene legender. De fem kildene for Dyfrigs biografi er:

1) En biografi i The Book of Llan Dâv (Llandaff), en bok som ble samlet rundt 1150.

2) En beretning om ham i den eventyrlignende Historia Regum Britanniae av Geoffrey av Monmouth (lat: Galfridus Monemutensis, Galfridus Arturus; wal: Gruffudd ap Arthur, Sieffre o Fynwy) (ca 1100-ca 1155), utgitt i 1147. Geoffrey forvandlet Dyfrig til en erkebiskop av Caerleon, den romerske byen utenfor det som nå er Newport i Gwent, og ga ham en prominent posisjon og en ledende rolle i Britannias affærer, noe det ikke fantes belegg for. Hans Dyfrig-skikkelse er fullstendig oppdiktet.

3) En biografi av Benedikt av Gloucester, skrevet en gang etter 1120, men etter at han hadde sett den første utgaven av Geoffreys Historia Regum. He hadde foran seg den biografien som finnes i The Book of Llan Dâv, og han innlemmet den delen av Geoffreys romanse som omhandlet Dyfrig. Dermed er denne biografien et lappverk uten verdi.

4) Et sammendrag av Benedikts biografi ble skrevet av John av Tynemouth midt på 1300-tallet og trykt i Capgraves Nova Legenda Angliae.

5) Som vi har sett, er kilde 2, 3 og 4 verdiløse. Det er noe ammet med de chartrene eller gavebrevene gitt til Dyfrig og hans disipler som finnes i The Book of Llan Dâv. De er ikke overlevert i sin originale form, men ble manipulert av redaktøren av The Book of Llan Dâv på 1100-tallet. Opprinnelig ble gavene til Dyfrig og hans disipler ført inn i margen på en evangeliebok som opprinnelig tilhørte kirken i Llandaff. Der ble det notert navnet på giver og mottaker samt klerikale og lege vitner til transaksjonen. Da redaktøren av The Book of Llan Dâv fikk hånd om disse, utfylte han dem og ga dem en akademisk form. Samtidig føyde han til de tradisjonelle omstendighetene som fikk giveren til å gi gaven. Men han farget også beretningen for å tilpasse den til visse krav som ble fremmet av kirken i Llandaff om alle landeiendommer som var blitt gitt til Dyfrig og hans disipler.

Dyfrigs tidligste klostergrunnleggelse var i Henllan (nå Hentland) nær Ross-on-Wye, i distriktet Ergyng (Ariconium; nå Archenfield) i det engelske grevskapet Herefordshire. Han var den som evangeliserte Ergyng og mye av det sørøstre Wales. I syv år underviste han i Hentland før han flyttet oppover elven Wye til Mochros (nå Moccas) i Herefordshire, hvor han grunnla et kloster.

Legenden forteller at da Dyfrig gjennomsøkte området for å finne et passende sted å slå seg ned på, skremte han opp en hvit purke med sine unger, og straks aksepterte han dette som et godt tegn. Der opprettet han sitt kloster Moch-ros «svineheien». Det finnes lignende legender i biografiene om de hellige Kentigern, Cadoc og Brynach.

Dyfrig ble lærer for mange helgener, og biografien inneholder en liste over de viktigste. Den begynner med den hellige Teilo, men det er tvilsomt om han noen gang var en elev under Dyfrig. I Teilos biografi nevnes ikke noe slikt disippelskap. I selve teksten heter det at Teilo var under Paulinus i Ty Gwyn, men redaktøren for The Book of Llan Dâv skrev en introduksjon til biografien hvor han lot som om Teilo hadde vært en elev av Dyfrig. Den andre som navngis, er den hellige Samson av Dol (ca 490-ca 565), som imidlertid ikke var en disippel av Dyfrig, men av den hellige Illtud (Illtyd). Han ble imidlertid viet til diakon og prest av Dyfrig, som er en fremtredende skikkelse i Samsons biografi fra 600- eller 800-tallet, og den er spesielt verdifull for det lys den kaster på Dyfrigs aktiviteter langt ut over sin viktigste innflytelsessfære i Wye-dalen. Dyfrig skal også ha utnevnt Samson til abbed, og senere konsekrerte han ham til biskop sammen med den hellige Deiniol, som grunnla klosteret i Bangor Fawr ved Menai-stredet.

Videre på listen kommer Ubeluius (Ufelwy, Ufelfyw), Merchguinus (Merchwyn), Elguoredus (Elwredd), Gunuinus (Gwnwyn), Congual (Cynwal), Arthbodu (Arthfoddw), Congur (Cynnwr), Arguistil (Arwystl), Junabui (Inabwy, Junapeius, Lunapeius), Conbran (Cynfran), Guoruan (Guruann, Gwrfan), Elheharn (Elhaern, Elhaiarn, Aelhaiarn), Judnou (Iddneu), Guordocui (Gwrddogwy), Guernabui (Gwernabwy), Louan (Ieuan), Aidan av Ferns og Cinuarch (Cynfarch av Chepstow).

De fleste av disse kan etterspores, men dessverre er det ikke bevart biografier om noen av dem. Ufelwy (Ubeluius) er nesten sikkert sønn av Cenydd og sønnesønn av den hellige Gildas. Han må ha vært ung da han var hos Dyfrig, og han ble biskop og grunnla en kirke i Herefordshire, Llancillo.

Merchguin og Elguored ble klerikere i Llandaff hos Teilo, og nevnes ved valget av den hellige Oudoceus til hans etterfølger etter Teilos død. Gunuin ble senere en «magister» i Llandaff. Disse tre mennene trakk seg trolig tilbake dit da Mochros ble lagt øde av sakserne. Arguistil ble biskop og hadde en kirke i Llangoed, muligens Llangoed i Brecknockshire. Junabui var også biskop. Han var en fetter (consobrinus) av Dyfrig og hadde kirker i Lanloudy og Ballingham. Guoruan var også biskop og slo seg ned nær Llangors Lake i Brecknockshire. Elheharn var abbed av Garway. Judnou var abbed av Bolgros i Madley. Gwrddogwy var abbed av Dewchurch i Herefordshire. Aidan var biskop i The Golden Valley ved elven Dore. Cynfarch var skytshelgen for Llangynfarch, nå St Kinemark's i Monmouthshire. Congual, Congur og Arthbodu var abbeder og grunnleggere i Gower. Gwernabwy var fyrste av Garth Benni eller Welsh Bicknor.

De disiplene av Dyfrig som knyttet seg til Teilo, var Arguistil, Elguoret, Conguarui, Conbran, Judnou, Guordocui, Merchguin og Gunuin. Av alle disse var bare Arguistil (Arwystl) biskop, mens noen av de andre var abbeder.

Selv om de fleste av Dyfrigs eiendommer lå i Erging, men han klarte også å sikre seg land i Penally i Pembrokeshire. Dyfrig fulgte den vanlige praksisen til keltiske helgener med å finne seg en øy hvor han kunne trekke seg tilbake i fastetiden, og siden alle øyene nær hans grunnleggelse var opptatt, dro han lenger bort og sikret seg Caldey Island (Ynys Byr) i Sør-Wales. Fra Samsons biografi vet vi at Dyfrig hvert år tilbrakte den førti dager lange fasten der. Han synes å ha grunnlagt et kloster på øya som han satte Piro til å lede, men han beholdt det overordnede styret i egne hender, som å omplassere en kjellermester og undersøke anklager som var fremsatt mot munkene, og etter Piros død utnevnte han en etterfølger.

På Caldey er det bevart en stein med en gammel ufullstendig inskripsjon, Magl Dubr, som synes å bety «Dubricius’ (kronrakede) tjener». Som grunnlegger og abbed av Caldey fikk han innflytelse i omegnen, og det var slik han fikk i gave land overfor Caldey på fastlandet i Penally. Gavebrevet på Penally i The Book of Llan Dâv, gitt av Noe ab Arthur, konge av Dyfed tidlig på 700-tallet, er selvsagt en anakronisme. Penally var for øvrig Teilos fødested.

Antallet kirker som ble grunnlagt av Dyfrig og bemannet med hans disipler, er så langt man kan slå fast, rundt 24. Beliggenheten av de fleste av disse kan bestemmes med ganske stor sikkerhet. Mellom elven Wye og fjellene som omslutter Dore Valley, lå Ynys Efrddyl. Ynys betydde ikke nødvendigvis «øy», for ordet kunne også brukes om en landtunge og til og med for en innelukket monastisk institusjon, atskilt fra verden. Der, kanskje i Madley, lå Llan Efrddyl, og nær dette stedet lø klosteret Bolgros. Ved den ytterste grensen i nord lå også Mochros.

I Dore-dalen lå Cum Barruc, ellers kjent som Lann Cerniu, og også Mavurn, som vi ikke kjenner den eksakte posisjonen til. En annen av Dyfrigs grunnleggelser var Henllan (nå Hentland), som allerede er nevnt. Lann Custenhin Garth Benni var Welsh Bicknor ved Wye, og Lann Junabui er nå Llandinabo, og ikke Bredwardine, som utgiverne av The Book of Llan Dâv antok.

Lann Bocha eller Mocha er nå St Maughan’s, mens man mener at Tir Conloc er Eaton Bishop. Cilhal er trolig Pencoyd. Lann Garth er nå Llanarth i Monmouthshire; Lann Sulbiu nå Llancillo; Lann Guorboe lå i Ynys Efrddyl. Lann Loudeu er nå Lanloudy i Herefordshire; Lann Coit kanskje Llangoed i Brecknockshire. Lann Garan var i Garan-dalen, og i Gower lå Lann Mergualt, Lann Arthbodu og Forth Tulon. I Brecknockshire var det en kirke ved innsjøen Llangors. Ved munningen av Wye lå Lann Cinmarch eller Chepstow; og Penally lå nær Tenby i Pembrokeshire.

Pepiau ga også til Dyfrig Lann Cerniu, som antas å ha vært stedet hvor Abbey Dore senere sto. En annen gave var Lann Junabui (nå Llandinabo), som Junapeius en tid presiderte over. Cum Barruc, gitt av Pepiaus sønner, lå i Dore-dalen. Lann Mocha (nå St Maughan’s) er i Gwent Uwch Coed i Monmouthshire. Vi vet ikke hva som var dets opprinnelige navn. Cilhal eller Pencoyd nær Hentland skal ha blitt gitt av Dyfrigs oldefar. Tir Conloc, en gave gitt av Pepiau, antas å være Eaton Bishop i Herefordshire. Forth Tulon var en gave fra Merchguin, sønn Gliuis, og lå i Gower; og endelig er Penn Alun Penally nær Tenby. Llanarth var i Gwent Uwch Coed.

Dyfrig kalles biskop, til og med papa i noen manuskripter. Han var biskop av Ergyng, muligens med sitt sete i Weston under Penyard, og trolig hadde han innflytelse over hele Glamorgan og Gwent, et område som senere ble kjent som bispedømmet Llandaff. Han kan imidlertid ha vært biskop utelukkende med det formål å ordinere prester, ikke som administrativ leder for kirken I et bestemt geografisk område.

Dyfrigs upålitelige biografier fra 1100-tallet hevder at Dyfrig var en disippel av den hellige Germanus av Auxerre, som skal ha vigslet ham til erkebiskop for Wales med sete i Caerleon, men dette er kronologisk usannsynlig, siden Germanus døde i 446. Biografien hevder også at Dyfrig på synoden i Brefi (Llanddewi Brefi) i Cardigan rundt 550 overførte «metropolittstatusen» som erkebiskop av Wales til den hellige David. Dette er selvsagt anakronistisk og er uttrykk for en problematikk på 1100-tallet, men det er sannsynlig at det var Dyfrig og Deiniol som overtalte David til å delta på konsilet. Like tvilsom er påstanden om at de betydelige landområdene Dyfrig eide nær Caerleon (hvis han i det hele tatt eide land der) utgjorde en betydelig del av det territoriet som biskopen av Llandaff på 1100-tallet gjorde krav på. Kirkepolitikerne der påsto på 1100-tallet at Dyfrig var grunnlegger av det normanniske setet Llandaff.

I den senere middelalderlegenden hevder den upålitelige Geoffrey av Monmouth at Dyfrig var «erkebiskop av Caerleon» (Caerleon-on-Usk) og at han var den biskopen som kronet kong Arthur til «britenes konge» i Colchester. Dyfrig var den «Dubric the high saint, Chief of the church in Britain» som opptrer i Tennysons Coming of Arthur, og stedsnavnet Saint Devereux i Herefordshire er en forvansking av hans navn.

Da den hellige Illtud (Illtyd) ble omvendt, dro han straks til Dyfrig, «som påla ham bot for hans tidligere misgjerninger, barberte hans skjegg og klippet hans hår og konsekrerte hans krone» (det vil si tildelte ham tonsuren). Det var også Dyfrig som «trakk opp grensene til kirkegården» i Llantwit.

Vi vet ikke hvor lenge Dyfrig levde etter at han gikk av, men det kan ikke ha vært mer enn noen få måneder. Mot slutten av sitt liv skal han ha trukket seg tilbake til Ynys Enlli (Bardsey Island) i Nordvest-Wales, og der døde han, ifølge tradisjonen en 14. november. Annales Cambriae og biografien i The Book of Llan Dâv sier at han døde i 612, men dette er ikke mulig. En fotnote i Iolo-manuskriptene sier at han døde i 560, 85 år gammel, men dette er en gjetning.

Samson, som Dyfrig hadde viet til diakon, prest og biskop, døde rundt 560, og Dyfrig tilhørte en tidligere generasjon. Han må ha dødd senest rundt 550, trolig før utbruddet av Den gule pesten, ettersom den ikke nevnes i hans biografi. Den gule pesten brøt ut i 547, så 546 som dødsår ville være en rimelig antakelse.

Dyfrigs antatte relikvier ble i 1120 overført fra Bardsey til katedralen i Llandaff av dens biskop Urban, som i den forbindelse bygde om katedralen og vigslet den til den hellige apostelen Peter sammen med de hellige Dyfrig, Teilo og Oudoceus (Euddogwy). Det at Dyfrig ble utpekt til en av katedralens fire titulærhelgener, gjorde mye for å gjøre hans kult populær. Den første som kaller Dyfrig biskop av Llandaff, er den skriveren som skrev notisen om translasjonen av hans legeme til Llandaff, hvor han kaller ham Landavensis ecclesiae episcopus. Hans relikvier ble opprinnelig gravlagt i kirkens kor, og det virker ikke som om hans knokler ble lagt i et skrin. Den graven som i dag antas å være hans, er i en gravutsparingen i skipets nordvegg. Det konvensjonelle gravmælet, som trolig ble hogd rundt 1220, viser ham i bispedrakt med en enkel mitra.

I 577 sto det katastrofale slaget ved Deorham (Dyrham) mellom vestsakserne under Ceawlin og Cuthwine og britene i vest. Gloucester, Bath og trolig også Caerwent ble brent. Dette førte til at kongeriket Hwicce ble opprettet langs nedre Severn, og til angrep over Wye inn i Erging, Klostrene til Dyfrig og hans disipler i Ewyas og Erging ble fullstendig rasert, og munkene slapp unna mens de bar med seg sine relikvier og bøker. Vi vet at noen av Dyfrigs disipler søkte tilflukt hos Teilo i Llandaff, for deres navn opptrer som klerikere der.

Teilos disippel og etterfølger Oudoceus ble etterfulgt av Berthguin. Under ham lå klostrene i Erging øde, og den blomstrende kirken i Llandaff, som hadde Ithails gunst, sønn av kong Morcant av Morganwg og Glywysing, overtok disse forlatte stedene og fylte dem med nye munker. Deretter hevdet kirken i Llandaff å være den legitime arvingen av alle Dyfrigs og hans disiplers eiendommer. Den hadde huset flyktningene, den bevarte deres evangeliebøker med notatene om gavebrev i margen, og nå bemannet de på nytt deres forlatte seter. Da redaktøren for The Book of Llan Dâv på 1100-tallet brukte disse notisene, tilpasset han dem og gjorde Dyfrig til den egentlige grunnlegger av Llandaff og leder for alle kirkene i det sørlige Wales.

Blant kirkene som er viet til Dyfrig, er de anglikanske kirkene i Ballingham, Whitechurch, Hentland og Hamnish, alle i Herefordshire, Porlock i Somerset, og i Wales kirker i Gwenddwr i Breconshire (trolig ikke en gammel dedikasjon) og i Llanvaches i Newport. Den katolske kirken i Treforest er også viet til Dyfrig.

Kirkene som er viet til Dyfrig i Gwenddwr nær Builth Wells i Powys og i Porlock i Somerset antyder at han eller hans disipler var aktive i kristendommens utbredelse vest- og sørvestover, muligens tilknyttet barna av den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (400-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales. I noen lister i de sene walisiske genealogiene står Dyfrig oppført som en av Brychans 24 hellige sønner, men han står ikke i Cognatio de Brychan. En kilde som sier at han var en helgen i Cardiganshire, synes å ha blandet ham sammen med en helgen fra Llandyfriog i det grevskapet, som var sønn av den hellige Dingad ap Nudd Hael.

Dyfrigs minnedag er dødsdagen 14. november, som står i kalenderne i manuskriptene Cotton MS Vesp A xiv og Peniarth MS 219, i Whytfords og Wilsons martyrologier og hos Nicolas Roscarrock. En translasjonsdag feires 29. mai, men 23. mai, 6. mai og 8. august nevnes også. Biografien i The Book of Llan Dâv skriver at hans relikvier ble fjernet fra Bardsey en 7. mai og mottatt i katedralen i Llandaff en 23. mai. En annen minnedag er 4. november, mens Allwydd Paradwys (1670) angir hans translasjon den 19. mai. Han feires i dag i erkebispedømmet Cardiff og i cistercienserklosteret på Caldey, og han står i den siste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) under 14. november med det latinske navnet Dubricius. I kunsten holder han to bispestaver og et erkebispekors – bispestavene symboliserer setene Caerleon og Llandaff. I virkeligheten hadde han ikke noe som helst å gjøre med Caerleon og heller ikke med Llandaff, som godt kan ha blitt grunnlagt etter hans død.