Den hellige Edmund av Abingdon (~1175-1240)

Det eksisterer en tradisjon som sier at Reginald som middelaldrende, mens de fire barna ennå var ganske unge, forsikret seg om at de var sørget for og at han deretter med hustruens samtykke ble munk i klosteret i Evesham nær Oxford, hvor han døde en stund senere. Dette kan imidlertid være en sammenblanding med en av hans sønner. Vi vet at Edmund hadde en bror og to søstre, men det er mer enn sannsynlig at han også hadde to andre brødre og at det var en av disse som trådte inn i klosteret i Evesham.

Det som er sikkert, er at det var deres formidable mor som hadde størst innflytelse på Edmund og hans søsken. Mabilia (Mabel) selv levde svært asketisk, og barna fikk en streng, for ikke å si rigid, religiøs oppdragelse. Hun skal ha båret hårskjorte og ha deltatt på matutin om natten i sognekirken, fastet på fredager og spiste ikke på søndager og helligdager før hele psalteret var sunget. En biografi sier at hennes regime etter hvert ble så asketisk at mannen foretrakk komforten i klosteret i Evesham!

Edmund var fra ung alder kjent for sin fromhet, og etter en første utdannelse på klosterskolen i Abingdon, var faren rik nok til å sende sønnen til Oxford. Han dro som tolvåring til universitetet i Oxford for å studere grammatikk. Mens han var i Oxford, viste Jesusbarnet seg for ham mens han gikk alene på markene. Til minne om det som skjedde mellom ham og Jesus ved den anledning, pleide han hver kveld å tegne på sin panne ordene «Jesus av Nasaret», en skikk han anbefalte andre. Edmund var ivrig etter å bevare renheten i sinn og kropp, så i Oxford avla han løfte om evigvarende kyskhet. Som et tegn på dette, skaffet han to ringer. Den ene satte han på Marias finger på Mariastatuen i St Mary’s i Oxford, og den andre bar han selv.

Fra rundt 1194 underviste han i Paris, og deretter underviste han mellom 1195 og 1201 i allmenne fag og matematikk ved Oxford, hvor han var en av pionerene i gjenopplivingen av studiet av gresk og Aristoteles’ filosofi. Han brydde seg ikke så mye om honorarer, i stedet var han svært hengiven til sine elever, pleide dem når de var syke og hjalp de fattigste ved å selge skatter fra sitt bibliotek. I 1202 ble han magister in artibus i Oxford.

Intellektuelt var det en spennende tid. Både i den muslimske og kristne verden hadde det vært en gjenoppdagelse av filosofien, spesielt Aristoteles, og Edmund kan godt ha vært den første som underviste i Aristoteles’ logikk ved Oxford. Han forsto snart at den nye lærdommen kunne bli et verdifullt verktøy for forståelsen av og undervisningen i teologi, og i dette var han en pioner innen skolastikken. I 1201 dro han til Paris igjen for å studere teologi. Selv om det ikke finnes mye detaljert informasjon om denne perioden av hans liv, var det trolig i Paris han skrev sin «Om moralen i Salmenes bok», som er bevart i et enkelt manuskript fra 1200-tallet. Han ble også trolig presteviet i Paris. Da han vendte tilbake til England, tilbrakte han et år hos Augustinerkorherrene i Merton i Surrey, og deretter vendte han tilbake til Oxford for å undervise i teologi. Han ble i 1214 doktor i teologi i Paris.

Det var trolig i 1214 han vendte tilbake til Oxford, siden det var det året en pavelig legat klarte å få slutt på en disputt mellom universitetet og de sivile myndighetene, og det var etter det at undervisningen ble gjenopptatt. Oxfords eksistens som et senter for lærdom var truet av at studentene flyttet til andre steder. Sammen med tiggermunkene i Oxford spilte Edmund en betydelig rolle i restaureringen av Oxfords ry. Som teologiprofessor i Oxford ble han en pioner innen skolastikken. I sin undervisning la han vekt på Bibelen bokstavelige og åndelige betydning i tillegg til dens historiske kontekst, og han brukte dette som springbrett for sin teologiske undervisning. Han ble straks berømt som predikant, og blant hans skriftebarn var William Longsword, jarl av Salisbury og illegitim sønn av kong Henrik II. Det stedet hvor han bodde og underviste i Oxford ble gjort om til en middelaldersk akademisk hall med hans navn, og fortsatt eksisterer kollegiet St Edmund Hall.

I 1222 utnevnte biskop Richard le Poore Edmund til det ærefulle vervet som kannik og skattmester for katedralen i Salisbury i Wiltshire, som da var under bygging. Med embetet fulgte en bolig i nærliggende Calne, hvor han måtte bo i minst tre måneder hvert år. Selv om dette førte til at han ble tatt bort fra det akademiske liv i Oxford, kunne han holde seg i trening ved å undervise ved katedralskolen i Salisbury, som ble støttet og utviklet av biskop le Poore. Siden katedralen var under bygging, var embetet som skattmester krevende, og Edmund gjorde ikke sitt eget liv lettere med sine mer enn sjenerøse almisser, som kombinert med at han donerte en fjerdedel av sine inntekter til katedralens byggefond, gjorde at han i deler av året var tom for penger. Hver gang han trengte å restituere seg fysisk eller åndelig, trakk han seg tilbake til cistercienserklosteret Stanley nær Calne i Wiltshire. Abbeden der, Stefan av Lexington, fra en anglo-normannisk familie i Nottingham og munk i Quarr, var en tidligere elev av ham fra Oxford. Han skulle bli grunnlegger av Le collège des Bernardins i Paris i 1245 og fremtidig abbed av Cîteaux.

Etter at erkebiskop Richard le Grand (Wethershed) av Canterbury døde den 3. august 1231, underkjente pave Gregor IX de tre valgene som fulgte av Ralph Neville (kongelig kansler og biskop av Chichester), John av Sittingbourne (prior for Christ Church i Canterbury) og John Blund (mester og kannik i Chichester). Paven bestemte seg da i 1233 for å utnevne sin egen kandidat til erkebispesetet, og valget falt på Edmund. Både domkapitlet (20. september) og kongen (10. oktober) godkjente Edmund som erkebiskop før han selv en gang hadde hørt om valget. Da han fikk vite om det, nektet han først å akseptere valget med den begrunnelse at han ikke visste noe om det, men på grunn av sine lærde og noe eneboeraktige tendenser kunne han like godt tilføyd at han uansett ikke var noen mann for stillingen. Men da biskopen av Salisbury utøvde sin autoritet og kommanderte ham til å akseptere, underkastet han seg. Palliet ble hentet fra apostelen Peters grav i Roma av en delegasjon fra Canterbury den 3. februar 1234, og på Søndag Laetare den 2. april 1234 ble Edmund bispeviet i katedralen i Canterbury av biskop Roger Niger av London, i nærvær av kongen og hoffet samt alle suffraganbiskoper i kirkeprovinsen Canterbury.

Til tross for sin opprinnelige motvilje viste han seg å bli en fremragende reformbiskop, ikke minst takket være sine betydelige personlige kvaliteter. De inkluderte en varm og kjærlig personlighet og meglende evner kombinert med omhyggelig sans for rettferdighet, stor personlig integritet og moralsk mot, og helt fra starten viste han seg som en ubøyelig og lidenskapelig forkjemper for Kirkens renhet og disiplin. Hans suksess skyldtes også formatet til mennene som omga ham. Noen av dem arvet han fra sine forgjengere som erkebiskoper, Stephen Langton (1207-28) og Richard le Grand (1229-31), men han foretok også egne utnevnelser, og for å lette sine byrder valgte han menn med fremragende evner.

Hans administrative familia av lærde klerikere og magistri inkluderte slike betydelige menn som Thomas av Freckenham, tidligere tjenestemann for Langton, Elias av Dereham, kannik og arkitekt fra Salisbury som også hadde tjent under Langton, Nicholas av Burford, Edmunds egen tjenestemann, Geoffrey av Ferring, senere domprost i St Paul’s, og en av Edmunds gamle elever, magister Richard de Wyche (av Wich), kjent for ettertiden som den hellige biskop Richard av Chichester, som Edmund utnevnte til sin kansler. Også Edmunds bror Robert av Abingdon ser ut til å ha stått ved hans side gjennom hele livet, og Edmund utnevnte ham til det innbringende embetet som rektor av Wingham i Kent. Det ble ikke ansett som upassende å utnevne nære slektninger til høye embeter, for eksempel utnevnte erkebiskop Stephen Langton sin bror Simon Langton til erkediakon av Canterbury. Edmund konfirmerte prins Edward, senere den store kong Edward I.

Edmunds nye posisjon gjorde at han uvilkårlig ble innblandet i politikk. Han var egentlig en lærer og predikant, en mann av studier og bønn, og han fant administrasjon og politikk ubehagelig og frastøtende, og han hadde en instinktiv mistillit til hoffet. Men han vek aldri unna og var aldri ettergivende for de verdslige herskere, og av den grunn måtte han gjennomgå mange konflikter. Allerede før sin konsekrasjon kastet han seg inn i politiske spørsmål, og det lyktes ham å avverge borgerkrig i det walisiske grenselandet, ved at han mellom 1234 og 1236 meglet mellom kong Henrik III (1216-72) og hans stormenn, spesielt jarl Richard Marshal av Pembroke, som var leder for stormennenes motstand og ledet et opprør mot kongens regjeringsmetoder. Edmund sendte meklere, og det ble inngått en våpenhvile i Brockton i Shropshire den 6. mars 1234. Richard dro til Irland, men der ble han slått et slag den 1. april 1234 på sletten Curragh i grevskapet Kildare, og han døde i fangenskap av sine sår den 16. april 1234.

Edmund irettesatte kongen for dødsfallet til jarl Richard Marshal, og han ekskommuniserte den beryktede Simon de Montfort for hans hemmelige ekteskap med Eleanor, kongens søster. Etter sin bispevielse presset Edmund kongen til å avsette sine upopulære rådgivere, biskop Peter des Roches av Winchester og hans nevø Peter des Rivaux, som hadde stått bak de administrative endringene som førte til opprøret. Han fikk også kongen til å gi jarl Richards eiendommer tilbake til arvingen Gilbert og erklære et generelt amnesti. Edmund eskortere personlig Gilbert Marshal og Hubert de Burgh med andre ledere for opprørspartiet til kongen i Gloucester for å motta den kongelige benådning. Kongen gjennomførte en reorganisering av styret, og i 1237 presiderte Edmund ved ratifikasjonen av Det store charter.

Men erkebiskopen kom snart i vanskeligheter med kong Henrik på grunn av uoverensstemmelser mellom kirkeloven og engelsk sivil lov. Edmund protesterte også mot at kong Henrik sørget for at det ble utnevnt en pavelig legat, kardinal Otto di Monteferrato, som kom til England i juli 1237, for han tok det som et inngrep i hans episkopale rettigheter. Kongens hovedmål var å styrke sin egen stilling overfor sine egne baroner i kjølvannet av sitt ekteskap med den hellige Eleanor av Provençe. Edmund advarte kongen mot at utnevnelsen ville skape unødvendige vanskeligheter, og han viste seg å få rett, idet Henrik begynte å spille legaten ut mot erkebiskopen, de andre biskopene og baronene. Men selv om nærværet av kardinal Otto som pavelig legat minsket Edmunds utøvelse av sin makt som metropolitt, var kardinalen opplagt en diskret og taktfull mann av en viss integritet, og Edmunds forhold til ham var mer vennlig enn ofte antatt, hovedsakelig på grunnlag av Matthew Paris’ tendensiøse beskrivelse.

Mens Edmunds problemer ikke var begrenset til kong Henriks innblanding og hans forsøk på å begrense Kirkens makt, var disse tingene alltid i bakgrunnen. I denne forbindelse ble Edmund anklaget for å være for villig til å foreta ofre for å bevare fred med kongen av biskop Robert Grosseteste av Lincoln, som selv var fullstendig kompromissløs i det han betraktet som prinsipielle spørsmål.

Samtidig ble Edmunds autoritet som erkebiskop utfordret fra en annen side, nemlig fra munkene ved Christ Church i Canterbury, som betjente katedralen. De hevdet å ha visse rettigheter og privilegier, og generelt fikk de forhindret alle planer Edmund måtte ha om forandring, støttet av kong Henrik. Da hans egne evner som megler ikke var nok for å løse situasjonen, reiste Edmund i 1237 til Roma for å diskutere sin disputt med det monastiske kapitlet med pave Gregor IX. Da han vendte tilbake til England, var situasjonen ikke noe bedre, og etter enda mer uenighet og flere disputter ekskommuniserte han i 1238 sytten av munkene ved katedralen. Denne handlingsmåten ble fordømt av noen av hans suffraganbiskoper, og kong Henrik gjorde åpent motstand mot ham. Kardinallegaten gjorde et mislykket forsøk på å få i stand forsoning, og han opphevet ekskommunikasjonen. Resultatet ble en fastlåst situasjon, og Edmund skulle ikke få oppleve at vanskelighetene endelig bli løst.

Nye vanskeligheter oppsto med den pavelige legaten om kongens praksis med å la bispeseter og andre beneficier (kall med inntekter) stå tomme for å la inntektene gå til kronen i en vakanse, noe Edmund refset ham for. I 1239 oppnådde Edmund etter store vanskeligheter og omkostninger for ham personlig, en bulle fra paven som erkebiskopen kunne presentere til enhver katedral eller monastisk kirke hvor en vakanse hadde vart i lengre enn seks måneder. Men kong Henrik klarte å få paven til å trekke tilbake erkebiskopens autoritet, og da resignerte Edmund til slutt overfor denne situasjonen. Kort tid etter, trolig i oktober 1240, forlot han landet i hemmelighet. Mange historikere, hovedsakelig på bakgrunn av Matthew Paris’ beretning, har ment at erkebiskopen dro i frivillig eksil etter at hans stilling var blitt uholdbar. Men det er mer trolig at erkebiskopens hensikt var å dra på en ny reise til Roma, hvor paven hadde innkalt et allment konsil til tidlig i 1241, og ved å reise tidlig, ville Edmund få en anledning til å diskutere sine problemer med paven.

Men da Edmund kom til Frankrike, ble han syk, og han dro til cistercienserklosteret i Pontigny i Burgund nord for Auxerre i Frankrike, som var grunnlagt i 1114 og hvor to andre erkebiskoper av Canterbury, den hellige Thomas Becket (1162-70) og kardinal Stefan Langton (1207-28), hadde søkt tilflukt fra vanskeligheter med engelske konger. Ved siden av tiggerordenene var cistercienserne Edmunds favorittorden, og i Pontigny tilbrakte han sine siste to måneder. Det ble snart åpenbart at det ikke ville være klokt å risikere en reise til Roma, ikke bare av helsemessige grunner, for i tillegg hadde også troppene til keiser Fredrik II (1220-50) invadert Kirkestaten og gjorde det vanskelig for geistlige å reise dit. Da bestemte erkebiskopen seg for å vende tilbake til England.

Men på veien hjem ble han syk igjen, og han stanset i et kloster for regelbundne korherrer ved Soissy ikke langt fra Pontigny i departementet Seine-et-Marne. Der døde han den 16. november 1240 etter å ha opphevet ekskommunikasjonen av munkene i Canterbury og sendt noen av sine personlige fromhetsgjenstander til sin bror Robert og til sine søstre Margery og Alice i Catesby. På sitt dødsleie påkalte han Gud som vitne: «Jeg har ikke søkt noe annet enn deg». Hans legeme ble overført til Pontigny i departementet Yonne og gravlagt den 20. november, festen for kong Edmund martyr, i klosterkirken, hvor det fortsatt hviler. Lokalt der kalles han St. Edme og graven ble et populært valfartsmål helt til Den franske revolusjon. Ifølge cisterciensisk tradisjon levde han og døde i cistercienserdrakt.

Selv om Pontigny har vært gjenstand for ødeleggelse fra tid til annen, æres fortsatt Edmunds legeme i klosterkirken der. Viktige relikvier av helgenen er bevart i Westminster Cathedral, St. Edmund’s College i Ware, katedralen i Portsmouth og Erdington Abbey. Edmund er skytshelgen for det katolske bispedømmet Portsmouth. Kommuniteten i Pontigny, som var kjent som Patre av St. Edmund, ble tvunget til å forlate sitt hjem i Pontigny i 1900 på grunn av Frankrikes antiklerikale lover.

Hans legeme ble aldri ført tilbake til Canterbury, for benediktinermunkene der hadde tatt ille opp det de så på som Edmunds angrep på deres uavhengighet. Flere år etter hans død ble graven åpnet i nærvær av den franske kongen Ludvig IX den Hellige (1214-1270), og hans legeme ble da funnet helt intakt. Utallige mirakler vitnet om hans hellighet.

Edmund hadde vært en god, om ikke stor biskop. Svært lite av hans skrifter er bevart, men hans Speculum Ecclesiae, «Kirkens speil», gjør det klart at han har gjort seg fortjent til en fremtredende plass blant de engelske middelalderske mystikere. I den avhandlingen satte han frem på ulike plan den kontemplatives vei til Gud, og det var en oppsummering av Hugo av St. Victors lære om meditasjonens og kontemplasjonens liv. Verket får sin spesielle karakter fra det faktum at Edmund i sine skrifter var så influert av Hugo og Richard av St. Victor, som i stedet for å overdrive elendigheten i den menneskelige tilstand, som cistercienserne hadde en tendens til å gjøre, konsentrerte seg om Guds bilde bak de menneskelige synder og svakheter. Speculum var opprinnelig skrevet for munker og nonner, men han reviderte den senere for bruk blant sekularprester og legfolk. Den var ganske populær på 1200- og 1300-tallet.

Straks etter Edmunds død nedsatte pave Gregor IX en kommisjon for å undersøke hans liv og mirakler med tanke på helligkåring, og der satt både biskop Robert Grosseteste av Lincoln (1235-53) og den fransiskanske teologen Alexander av Hales. Etter deres positive rapport ble Edmund helligkåret av pave Innocent IV (1243-54) allerede i 1246, bare seks år etter hans død. Til den første feiringen av hans fest ga kong Henrik en kalk, en hvit messehagel i gullinnvirket silkestoff og tyve mark til lys ved hans skrin. I 1254 foretok han en pilegrimsferd til skrinet i Pontigny. Noen få år etter helligkåringen ble det første kapellet vigslet til ham, St Edmund’s Chapel i Dover, som ble vigslet av hans venn Richard of Chichester, noe som gjør det til det eneste kapellet som var vigslet til en helgen av en annen.

Selv om valfarter til Edmunds skrin var populært en tid, døde praksisen ut mot slutten av 1200-tallet. Men i Salisbury ble en kollegiatskirke og et alter i katedralen viet til ham, mens hans kult gjennom Sarum-kalenderen ble spredt over hele England, særlig i hans fødeby Abingdon i Oxfordshire og i Catesby i Northamptonshire, der hans to søstre Margaret og Alice var nonner. Edmund var den første magister fra Oxford som ble helligkåret, og den eneste bevarte middelalderhallen i Oxford, St. Edmund’s Hall, er oppkalt etter ham, og Ifølge tradisjonen ble den bygd på stedet for hans grav. Andre dedikasjoner inkluderer St. Edmund’s College i Ware i Hertfordshire, som inntil 1976 var seminaret for erkebispedømmet Westminster.

Edmunds minnedag er 16. november, som er valgfri minnedag i England. Festen for hans opphøyelse (elevatio) ble feiret den 22. februar, og overføring av hans relikvier (translatio) ble feiret den 9. juni. I Abingdon feires han den 30. mai, dagen for vigslingen av et kapell som ble reist over hans fødested. I cistercienserordenen har han en valgfri minnedag den 20. november. I Pontigny ser det ut som han hadde en fest også den 14. april, og han sto i Martyrologium Romanum den 6. november. Edmund er skytshelgen for bispedømmet Portsmouth og misjonskongregasjonen Pères de Pontigny, som ble grunnlagt i 1843 av Jean-Baptiste Muard (d. 1854), men ble fordrevet fra Frankrike i 1900 og siden da har virket i sjelesorgen i England og USA.

I kunsten avbildes Edmund alltid i biskoppelige gevanter, ofte i bønn foran Jomfru Maria med en visjon av Kristusbarnet. Hans attributter er korsstav, lilje, bok eller krone. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Flere samtidige skrev biografier om Edmund, blant dem broren Robert «Rich», abbed Bertrand av Pontigny, Matthew Paris, munken Eustace fra Canterbury og Robert Bacon, en onkel eller bror til den mer berømte Roger Bacon. Han er kjent som Edmund Rich, Edmund av Abingdon, Edmund av Canterbury og Edmund av Pontigny.