Den hellige kong Edred av England (~924-955)

Den hellige Edred (Eadred) ble født rundt 924 i Wessex i England. Han var sønn av kong Edvard den eldre av Wessex og England (899-924) og hans tredje hustru Eadgifu av Kent, datter av Sigehelm, ealdorman av Kent. Edvard den eldre var sønn av den hellige kong Alfred den Store av Wessex (871-99) og den hellige dronning Etheldwitha (Ealhswith, Elswith, Ealsitha) (d. 903). Han var yngre bror av den hellige kong Edmund I av Wessex og England (921-46), konge fra 939. Da Edmund ble stukket ned og drept med kniv i Pucklechurch i Gloucestershire på St Augustine’s Day, den 26. mai 946, var hans sønner så unge at hans bror Edred overtok som konge (946-55). Edred ble kronet den 16. august 946 i Kingston-upon-Thames i Surrey av erkebiskop Oda av Canterbury. Der synes han å ha mottatt underkastelse fra walisiske herskere og nordlige jarler.

The Anglo-Saxon Chronicle for året 946 forteller at Edred «tvang alt land i Northumbria under sin kontroll, og skottene avla eder til ham om at de ville gjøre alt hva han ønsket». Men likevel sto Edred snart overfor en rekke politiske utfordringer mot det vestsaksiske hegemoniet i nord. Dessverre er det noen notoriske vanskeligheter med kronologien i de begivenhetene som beskrives i de historiske kildene, men det er klart at det var to skandinaviske fyrster som erklærte seg som konger av Northumbria.

Olav Sigtryggsson (gmn: Óláfr), ellers kjent som Amlaíb Cuarán («sandal») eller Olav Kvåran (gmn: Óláfr kváran), hadde vært konge av Northumbria tidlig på 940-tallet da han ble Edmunds gudsønn og vasallkonge, men han ble senere drevet ut. Da etterfulgte han sin fetter som konge av Dublin, men etter et alvorlig nederlag i slag i 947, ble han igjen tvunget til å prøve lykken et annet sted. Kort etter var Olav tilbake etter å ha skaffet seg kongeriket York (no: Jorvik). Hva Edred tenkte om saken eller hvor mye sympati han hadde for sin brors gudsønn, kan vi bare gjette om, men det synes som om han i det minste tolererte Olavs nærvær. Uansett ble Olav styrtet fra sitt kongedømme for andre gang av northumbrerne, denne gang til fordel for Erik Haraldsson.

For den andre spilleren var Erik Blodøks, tidligere konge av Norge (930-35) og en av de eldste sønnene av Harald Hårfagre. Etter en rekke suksessrike operasjoner andre steder, kom han til Northumbria og virker å ha satt seg opp som konge på et tidspunkt. Kong Edred reagerte sterkt mot de nordlige overløperne ved å sette i gang et ødeleggende angrep på Northumbria, som inkluderte brenning av klosteret Ripon, som var grunnlagt av den hellige Wilfrid. Selv om hans styrker led store tap i slaget ved Castleford da han var på vei hjem, klarte Edred å stanse sin rival ved å love rivalens støttespillere enda større ødeleggelser dersom de ikke forlot den utenlandske fyrsten. Northumbrerne sluttet fred med den engelske kongen og betalte kompensasjon.

Men enigheten varte ikke lenge. Sent i 950 var northumbrerne igjen i opprør og kalte tilbake Olav Sigtryggsson for å lede dem. To år senere forkastet de ham til fordel for Erik en gang til, men han varte bare til 954, da northumbrerne til slutt anerkjente Edred som sin monark. Det norske kongeriket York skulle aldri gjenoppstå.

Mange av de ledende stormennene ved Edmunds hoff fortsatte å være prominente ved sin brors hoff. Edred hjalp til med å fremme den monastiske reformbevegelsen ved å utnevne den hellige Ethelwold til abbed i Abingdon. Ethelwolds venn, den hellige erkebiskop Dunstan av Canterbury (ca 909-988), var en av kong Edreds viktigste rådgivere, og Edred adopterte hans ideer for ulike reformer av presteskapet, inkludert kontrollen over mange katedraler av monastiske kapitler, og for forbindelsene med danske nybyggere. Edred delegerte mye av sin autoritet til Dunstan i sine siste år. Kongen bevitnet under en tredjedel av de kongelige chartrene som ble utstedt mellom 953 og 955.

Mot slutten av sitt liv led Edred av en fordøyelsessykdom som skulle vise seg fatal. Edred døde den 23. november 955 (St. Clement’s Day) i Frome i Somerset i England, bare 31 eller 32 år gammel. Han ble gravlagt i Old Minster i Winchester, til tross for sine egne ønsker om det motsatte. Hans levninger skal nå befinne seg i en såkalt «Mortuary Chest» i Winchester Cathedral. Han var ugift og barnløs, så hans bror Edmunds eldste sønn, den sekstenårige Edwy (Eadwig), ble ny konge av England (955-59). Etter Edwys død i 959 overtok hans yngre bror, den sekstenårige hellige Edgar (943-75).

Kilder: en.wikipedia.org, celt-saints, earlybritishkingdoms.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. mai 2014