Den salige Eurosia Fabris (1866-1932)

Den salige Eurosia Fabris ble født den 27. september 1866 i Quinto Vicentino, et jordbruksområde noen kilometer fra Vicenza i provinsen ved samme navn i regionen Veneto i Nord-Italia. Hennes foreldre, Luigi og Maria Fabris, var bønder. I 1870 flyttet den fireårige Eurosia sammen med familien til Marola, en landsby i kommunen Torri de Quartesolo i regionen Vicenza. Der bodde hun resten av livet. Hun gikk bare de to første årene på grunnskolen mellom 1872 og 1874, for selv i en så ung alder var hun tvunget til å hjelpe foreldrene med å arbeide på gården og spesielt å hjelpe moren med husarbeidet. Skolegangen var imidlertid nok til at hun lærte å lese og skrive med hjelp av Bibelen eller religiøse bøker som katekismen, kirkehistorie, Philothea og den hellige Alfons de'Liguoris Massime eterne. På denne tiden var analfabetismen blant kvinner opp til 75 %.

Ved siden av sine plikter i huset hjalp Eurosia moren i hennes arbeid som kjolemaker, et arbeid som Eurosia også ville ta opp senere. Allerede som barn hadde hun mange dyder og en rik spiritualitet, alltid svært omhyggelig i å sørge for familiens behov. Hun var tolv år gammel da hun mottok sin første hellige kommunion. Fra da av mottok hun kommunion på alle religiøse fester, siden daglig kommunion ikke var skikken på den tiden. Det var ikke før i 1905 at daglig kommunion ble tillatt gjennom et dekret fra den hellige pave Pius X (1903-14).

Eurosia sluttet seg til foreningen Marias døtre i sognekirken i Marola, og hun var trofast i å delta i deres andakter. Hun overholdt flittig gruppens fromhetsøvelser, noe som bidro til å øke kjærligheten til Maria i henne. I Marola bodde hun innen synsvidde av helligdommen for Madonna di Monte Berico. Hennes favorittandakter var til Den Hellige Ånd, Jesusbarnet, Kristi Kors, eukaristien, Jomfru Maria og sjelene i skjærsilden. Hun var en godviljens apostel i familien, blant vennene og i sin menighet, hvor hun ga barna katekese, og hun underviste i sying for jentene som kom hjem til henne.

I en alder av atten år var Eurosia, eller Rosina, som hun ble kalt i familien, en målbevisst, from og hardt arbeidende ung kvinne. Disse dydene, sammen med hennes vennlige personlighet, gikk ikke upåaktet hen, og flere unge menn fridde til henne, selv om hun ikke følt seg kalt til å akseptere. Men i 1885 skjedde en tragisk hendelse. En ung gift kvinne som bodde i nærheten døde og etterlot seg tre små døtre. Den første av døde kort etter moren. De andre to jentene, Chiara Angela og Italia, var bare henholdsvis tyve og to måneder gamle. Faren til jentene, Carlo Barban var borte, bodde sammen med en onkel og en bestefar som led av en kronisk sykdom. De var tre svært forskjellige menn som alltid kranglet med hverandre.

I seks måneder gikk Rosina hver morgen for å ta seg av barna og deres hjem. Senere, etter råd fra sine slektninger og sognepresten, og etter å ha lagt frem saken for Gud i bønn, bestemte hun seg for å gifte seg. Hun inngikk ekteskap med Carlo Barban, selv om hun var fullt klar over de ofre som livet som gift ville kreve av henne i fremtiden. Hun aksepterte dette faktum som Guds vilje, og hun følte at han nå kalte henne gjennom disse to spedbarna til å gå løs på en ny misjon. Sognepresten sa ofte: «Dette var en sann akt av heroisk nestekjærlighet».

Bryllupet ble feiret den 5. mai 1886, og i tillegg til de to morløse barna ble ekteskapet velsignet med ni andre barn. Hennes hjem var også alltid åpent for andre barn. Blant dem var Mansueto Mazzuco, som ble fransiskaner og tok navnet broder Girgio. For alle disse barna ga «Mamma Rosa», som hun var kjent som etter at hun giftet seg, kjærlighet og omsorg, og hun ofret sine egne behov for å sørge for en solid kristen oppdragelse for dem. Mellom 1918 og 1921 ble tre av hennes sønner presteviet, to som sekularprester og en som fransiskaner (p. Bernardino), som skulle bli hennes første biograf.

Da hun først var gift, oppfylte hun alle sine ekteskapelige forpliktelser, og hun viste alltid den største kjærlighet og respekt for sin mann, og hun ble hans fortrolige og rådgiver. Hun hadde en øm kjærlighet til alle sine barn. Hun var en hardt arbeidende kvinne og en person man kunne stole på at ville utføre sine plikter.

Mamma Rosa levde et intenst bønneliv, noe som viste seg i hennes store andakt for Guds kjærlighet, til den hellige eukaristi og til den salige Jomfru Maria. I likhet med de sterke kvinnene i Den hellige Skrift ble hun en virkelig skatt for sin familie. Hun kunne balansere familiebudsjettet samtidig som hun viste stor sjenerøsitet mot de fattige og delte sitt daglige brød med dem. Hun tak seg av de syke og ga dem kontinuerlig hjelp, og hun viste heroisk styrke under ektemannen Carlos siste sykdom inntil han døde i 1930.

Mamma Rosa ble i 1916 medlem av fransiskanernes tredjeorden (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Hun gikk trofast på alle deres møter, men fremfor alt prøvde hun å leve den sanne fransiskanske spiritualitet av fattigdom og glede i sitt hjem, midt i sitt daglige arbeid og bønn. Hun behandlet alle meget vennlig og priste Gud som Skaper og kilde for alt godt og giver av alt håp.

Mamma Rosas familiehjem var et perfekt kristent samfunn hvor barna lærte å be, å adlyde, å respektere Guds vilje og å praktisere kristne dyder. I sitt kall som kristen mor ofret og brukte Mamma Rosa seg selv dag etter dag som en lampe som brenner sterkt på kjærlighetens alter. Hun døde den 8. januar 1932 og ble gravlagt i kirken i Marola i håpet om den endelige oppstandelse. Mamma Rosa var et mønster på hellighet i det som skulle være dagliglivet i en katolsk familie. Hennes tre sønner som ble prester, ble oppmuntret i sitt kall av hennes eksempel på hellighet. Det var ønsket til pave Pius XII (1939-58) at livet til denne fantastiske kvinnen skulle bli kjent blant alle kristne familier i dag.

Den kanoniske saligkåringsprosessen ble åpnet den 3. februar 1972 ved kurien i bispedømmet Padova, etter å ha passert flere vanskeligheter og misforståelser blant de ulike juridiske personene som prøvde å fremme hennes sak. Den 23. april 1977 ble informasjonsprosessen avsluttet. Den 7. juli 2003 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 22. juni 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret den 6. november 2005 i Vicenza av pave Benedikt XVI. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Biskop Cesare Nosiglia av Vicenza ledet seremonien sammen med kardinalen. Hennes minnedag er dødsdagen 8. januar.