Den hellige Efraim av Pereslavl (d. 1098)

Den hellige Efraim (ru: Эфраим) levde på 1000-tallet i Russland. Han var skattmester og forvalter av husholdningssaker ved hoffet til storfyrst Izjaslav I Jaroslavitsj av Kiev (1054-68). Men tynget ned av det støyende og travle livet ved hoffet ønsket han å bli munk, og han henvendte seg til Huleklosteret i Kiev.

Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.

Efraim ble akseptert av den hellige Antonios av Huleklosteret og mottok tonsuren av hans disippel, den hellige Nikon (d. 1088), som var prest. Men den rasende fyrsten forlangte at Efraim kom tilbake, og det samme gjaldt en annen av sine favoritter, den hellige Barlaam (d. ca 1073), som var sønn av den fremstående bojaren (adelsmann) og militære kommandanten Jan Vysjatititsj. Den rasende fyrsten forlangte at de to kom tilbake, og han truet med å ødelegge Huleklosteret. Men Nikon svarte: «Gjør med meg hva du vil, men jeg kan ikke ta soldater bort fra himlenes konge». Antonios fant det da best å forlate klosteret sammen med brødrene og bestemte seg for å dra til et annet sted. Imidlertid fryktet fyrst Izjaslav Guds vrede, så han fulgte rådet fra sin hustru, den fromme Maria Kasimirovna, og trakk sine tropper tilbake i vanære. Dermed kunne Antonios og brødrene vende tilbake til klosteret.

Efraim ønsket å dra på valfart til de hellige steder utenlands. Med velsignelse fra Antonios reiste han i 1063 til Konstantinopel og slo seg ned i et av klostrene der. Mens han var i Konstantinopel, laget han en kopi av studittenes monastiske regel eller ustav (Typikon) og tok den med til Kiev etter anmodning fra hegumen Theodosios. Da han kom med regelen, implementerte Theodosios den i sitt kloster.

En gang etter 1072 ble Efraim utnevnt til biskop av Pereslavl med tittelen metropolitt. Byen Pereslavl-Zalesskij, som kan oversettes som «Pereslavl bak skogene», er en by i Jaroslavl oblast i Russland. Byen ble kalt Perejaslavl frem til 1400-tallet. Han forskjønnet Pereslavl med mange vakre kirker og offentlige bygninger, og han bygde steinmurer rundt byen på gresk maner. Han bygde frie hospitser for fattige og reisende og reiste flere offentlige bad.

I 1091 deltok Efraim i avdekkingen og den høytidelige overføringen av Theodosios' relikvier. En biografi om Efraim eksisterte i tidligere tider, men den er ikke bevart. Vi finner en beretning om ham både i Theodosios' biografi og i russiske krøniker. En fortelling og encomium for St. Nikolas undergjøreren tilskrives Efraim.

Efraim døde i 1098. Han ble gravlagt i De nære hulene (Antonjev) i Huleklosteret. Hans minnedag er 28. januar. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».