Den hellige Egidius av Provençe (~640-710)

Skytshelgen for Edinburgh, Kärnten og Steiermark i Østerrike, Nürnberg, Klagenfurt, Osnabrück, Braunschweig, Toulouse, Graz; for bueskyttere, jegere, gjetere, hestehandlere, smeder og skogsarbeidere; for skipbrudne, tiggere, lamme og halte, spedalske og kreftsyke, ammende mødre uten nok melk; beskytter mot tørke, ild og storm; anropes mot epilepsi, kreft, galskap, ufruktbarhet hos mennesker og dyr, mørkredsel; for bistand for et godt skriftemål

Den hellige Egidius (lat: Aegidius, Ægidius; gr: Aigidios, Αἰγίδιος; it/sp: Egidio; kat/pt: Gil; fr: Gilles; eng: Giles; ty: Egid, Ilgen, Gilgen, Till; ung: Egyed; pl: Idzi) levde som eremitt i Provençe på 700-tallet. Hans legende er fra 900-tallet, men den synes oppblandet med andre legender og er absolutt upålitelig.

Legenden forteller at Egidius var greker og ble født rundt 640 i Aten. [Bucelin skriver at hans far het Theodorus og hans mor Pelagia]. Men der utførte han et mirakel som brakte ham uønsket oppmerksomhet: Det blir sagt at han helbredet en syk tigger ved å gi ham kappen sin, en gest som minner om den hellige Martin av Tours. Han flyktet til området rundt Marseille i Frankrike, og der studerte han med den hellige Caesarius av Arles [som imidlertid døde i 542]. Her gjorde han også mange undre. Men for å slippe berømmelse, trakk den hellige mannen seg etter to år alene tilbake som eremitt til de dype skogene ved Arles, ved munningen av Rhône i Gard, ikke langt fra Nîmes (Nemausum).

Der levde han av røtter og vann, og en hind kom med melk til ham hver dag. En dag var visigoterkongen Wamba (672-80) ute på jakt og hinden ble forfulgt av hundene til kongens jaktselskap. Men den reddet seg inn i Egidius’ hule (i noen versjoner kalles kongen Flavius). I virkeligheten må han ha vært franker, siden de hadde drevet visigoterne fra området rundt Nîmes nesten 150 år tidligere. Kongen selv skjøt en pil inn i hulen, traff eneboeren i brystet og gjorde ham til krøpling, mens hinden sto uskadd ved hans side. Hundene sto ubevegelige som naglet fast av en ukjent kraft.

Kongen ville gi ham legehjelp og erstatning, men Egidius ba om at det i stedet skulle bygges et kloster der, og det ble gjort. Slik oppsto rundt 673 klosteret som senere fikk navnet Saint-Gilles og Egidius ble dets første abbed. Mot slutten av sitt liv dro han til Roma og ga sitt kloster til paven, og fikk dermed privilegier og beskyttelse. Paven ga ham to dører av sypress som den hellige kastet i sjøen, men som på underfullt vis ble transportert til en strand i nærheten av hans kloster, hvor de ventet på ham da han kom tilbake.

En annen versjon av legenden (Vita sancti Aegidii fra 900-t) forteller at en keiser, feilaktig identifisert som den salige Karl den store, som ikke ble født før rundt 742, søkte tilgivelse fra Egidius for en synd han ikke turde å skrifte. Men mens Egidius leste messen neste dag, så han en engel skrive på en tavle hvilken synd det var snakk om, men bokstavene forsvant siden Egidius bønner var så virkningsfulle.

Egidius ledet klosteret frem til sin fredelige død en 1. september rundt 710 (723?). Han ble gravlagt i klosterkirken, som i dag ligger i den lille byen Saint-Gilles-du-Gard (30800) sør for Nîmes i Provençe. En senere tekst, Liber miraculorum sancti Aegidii («Boken om St Egidius’ mirakler») sørget for å forsterke strømmen av pilegrimer til klosteret.

Det som er et faktum, er at Egidius var født en gang i første halvdel av 600-tallet, at han levde en tid som eremitt og at han rundt 673 grunnla et kloster ved Arles på land som var gitt av kong Wamba. Området rundt klosteret ble senere kjent som Saint-Gilles. Fra Provençe (Provincia Sancti Aegidii) spredte hans kult seg, delvis gjennom korsfarere, til andre deler av Europa. Hans patronat for lamme, halte, spedalske, kreftsyke og ammende mødre bidro kraftig til hans popularitet, hjulpet av troen på at påkallelse av Egidius var så effektiv at de som gjorde det, ikke trengte å si alle synder høyt i skriftemålet.

Egidius var i senmiddelalderens Tyskland en de fjorten nødhjelperne, den eneste ikke-martyren blant dem, og ble anropt av angerfulle skriftende. Han var berømt for å hjelpe mot tørke. Hans kirker var gjerne plassert ved veikryss, hvor reisende kunne besøke dens mens hestene ble skodd i de nærliggende smiene. Han var derfor også skytshelgen for smeder. I middelalderen ble hans grav et viktig pilegrimsmål, både i seg selv og ikke minst på ruten til Santiago de Compostela og Det hellige Land, og byen Saint-Gilles vokste opp rundt klosteret. I senmiddelalderen var han en av de mest populære helgenene i Vest-Europa.

Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 1. september. Den ble allmenn under pave Urban IV (1261-64). Den ble fjernet fra den romerske generalkalenderen ved revisjonen i 1969 og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I kunsten fremstilles Egidius som en enkel abbed med stav, men den vanligste fremstillingen er som en eneboer i en hule sammen med en hind. Hans attributt er en pil.

Spredningen av Egidius’ kult reddet ikke klosteret Saint-Gilles fra å bli utarmet i senmiddelalderen da gavene til hans skrin ble dramatisk redusert. Munkene hadde vært helt avhengig av disse gavene, så de tydde til særskilt utstilling av relikviene, hjulpet av pavelig avlat, for å øke inntektene. Klosteret ble ødelagt under hugenottkrigene på 1500-tallet og Egidius’ relikvier i hemmelighet brakt til Toulouse. Da en stor del av relikviene ble brakt tilbake til klosteret Saint-Gilles-du-Gard i 1862, samt den publiserte gjenoppdagelsen av hans tidligere grav der i 1865, tok valfartene seg opp igjen.

Størstedelen av Egidius’ relikvier oppbevares nå i kirken Saint-Sernin i Toulouse i Sør-Frankrike. Men en rekke andre byer hevder å ha berømte relikvier av ham, som Saint-Gilles og en mengde andre franske byer, Antwerpen, Brugge og Tournai i Belgia, Köln og Bamberg i Tyskland, Praha i Tsjekkia og Esztergom i Ungarn, Roma og Bologna i Italia. Betydningen av Egidius’ kult ses av en rekke stedsnavn. I Frankrike er minst femten steder oppkalt etter ham, og i det tyske området har vi Gildweiler (Alsace), Gilgenberg (Oberösterreich), Gillenfeld (ved Trier), Gillersheim (ved Göttingen), Illgen (Schlesien), Ilgesheim (ved Trier), St. Gilgen (ved Salzburg), St. Ilgen (ved Heidelberg) osv. Egidius’ dag (Ägidiustag, Egidientag, Egidii, Gilgentag) er fortsatt mange steder en dag for folkelige fester. Legkommuniteten Sant’Egidio har navn etter hans kirke i Roma, Sant’Egidio. Egidius er også skytshelgen for Edinburgh i Skottland, hvor den anglikanske St Giles’ Cathedral er et prominent landemerke.

På samme dag, den 1. september, feires også en annen hellig Egidius, en italiensk eremitt fra 900-tallet (Acta Sanctorum, XLI, 305), og en salig Egidius, d. ca 1203, en cisterciensisk abbed i Castañeda i bispedømmet Astorga i Spania (Acta Sanctorum, XLI, 308).

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, snl.no, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000