| Den salige Emilian Kovc (1884-1944) |
Den salige Emilian Kovc (Kovch, Kovtch) (Omeljan) ble født den 20. august 1884 i Kosmach, en liten by nær Kosiv i Vest-Ukraina. Han tilhørte den gresk-katolske «unerte» Kirken i landet og var sønn av en prest – gifte prester tillates i de unerte og ortodokse kirkene. Emilian studerte teologi i Lviv og deretter ved det ukrainske kollegiet Ss Sergius og Bacchus i Roma. Han gikk også på det pavelige universitetet Urbaniana. Etter eksamen ble han presteviet i 1911.
Først utførte han pastoral tjeneste i sogn i Galicia i Ukraina før han ble sendt for å betjene ukrainske immigranter i Bosnia. I 1919 var han feltkapellan for de ukrainske soldatene i den galiciske hæren som kjempet mot de bolsjevikiske troppene. I 1922 ble p. Kovc utnevnt til sogneprest i Peremyschljany, en landsby i utkanten av Lviv. De fleste av de 5.000 innbyggerne var jøder. Takket være p. Kovcs arbeid fikk det pastorale livet en bemerkelsesverdig dynamikk. Han organiserte eukaristiske kongresser, pilegrimsreiser, guttespeiderklubber og studentungdomsgrupper. Og han ønsket fattige og foreldreløse barn velkommen i sitt hjem, selv om han allerede hadde seks barn selv.
Etter nazistenes invasjon begynte jødene å bli forfulgt og utryddet. I slike øyeblikk døpte p. Kovc jøder en masse for å redde deres liv hvis de ba om det, til tross for at slike tiltak var forbudt under okkupasjonen. Han ble arrestert i desember 1942 og fengslet. Ledere som metropolitt Andreas Septyckyj [Sheptytsky] (Andrij), som ledet den ukrainsk-katolske Kirke fra 1901 til sin død i 1944, gjorde alt som var mulig for å få ham løslatt, men forgjeves. P. Kovc sto fast, noe som vises i dette utdraget fra et forhør som en Gestapo-offiser foretok: «Visste du at det er forbudt å døpe jøder?» «Jeg visste ingen ting». «Vet du det nå?» «Ja». «Vil du fortsette å gjøre det?» «Selvfølgelig».
I august 1943 ble p. Kovc deportert til nazistenes konsentrasjonsleir Majdanek. Han fortsatte å feire den eukaristiske liturgien der og å høre skriftemål. I et brev til sine barn skrev han: «Med unntak av himmelen er dette det eneste stedet jeg ønsker å være. Her er vi alle de samme: polakker og jøder, ukrainere og russere, estlendere og latviere. Jeg er den eneste presten. Når jeg feirer liturgien, ber de alle, hver på sitt språk. Forstår ikke Gud alle språk?»
I følge leirens arkiver døde han den 25. mars 1944. Kvelden før skrev han til familien: «I går ble 50 fanger henrettet. Hvis jeg ikke var her, hvem ville da hjelpe dem til å holde ut et øyeblikk som det? Hva mer kan jeg be Herren om? Ikke bekymre dere for meg, men gled dere med meg!» Hans lik ble brent i ovnene i Majdanek. Den 9. september 1999 ble han tildelt tittelen «Rettskaffen ukrainer» av Ukrainas jødiske råd.
Den 24. april 2001 ble dekretet som anerkjente hans martyrium promulgert i Vatikanet av Helligkåringskongregasjonen i nærvær av pave Johannes Paul II (1978-2005). Dermed fikk han tittelen Venerabilis, «Ærverdig», og veien til saligkåring var åpnet. Han ble saligkåret den 27. juni 2001 av pave Johannes Paul II (1978-2005) under hans besøk i Ukraina. Samtidig ble også gruppen den salige Nikolas Carneckyj og hans 24 ledsagere, en annen gresk-katolsk ukrainer, en rutensk biskop og to latinske katolikker også saligkåret.
Hans minnedag er dødsdagen 25. mars.