Den salige Eusebia Palomino Yenes (1899-1935)

Om vinteren var det lite å gjøre i landbruket, så familien sultet. Papa Palomino ble da tvunget til å dra til nabolandsbyene og tigge og appellere til innbyggernes nestekjærlighet. Noen ganger hadde han den syvårige Eusebia med seg, men hun skjønte ikke ydmykelsen dette måtte innebære. Hun gledet seg til disse spaserturene på landeveien sammen med faren, og glad hoppet hun ved siden av ham mens hun beundret skaperverkets skjønnhet og Castillas lyse landskap.

Da Eusebia var seks år gammel i 1906, begynte hun i første klasse på landsbyens folkeskole for jenter. Ofte var hun ikke forberedt på skolen, fordi det stadig var behov for henne i arbeidet. Men hun var intelligent og visste mange ting som de mer velstående klassekameratene ikke visste. Som åtteåring mottok Eusebia sin første kommunion. Ennå ikke ti år gammel gikk hun en dag etter sin far som forlot hjemmet og gikk for å tigge i områder hvor hun ikke var kjent for å overleve. På veien sang Eusebia og ba til Jomfru Maria som om hun snakket med sin mor.

Snart måtte hun forlate skolen for å hjelpe familien, og hun passet barna til noen familier på stedet mens foreldrene var på arbeid. Som tolvåring ble hun sendt til Salamanca sammen med den eldre søsteren Dolores og satt i tjeneste hos en familie som barnepasser og faktotum (en tjenestejente som gjør alt slags arbeid). Hun så at de andre jentene hadde det moro med dans og støyende selskaper. Det dukket da opp et ønske hos henne om å gjøre de samme tingene, men en indre stemme sa til henne: «Dette er ikke noe for deg».

Eusebias hemmelige ønske var å vie seg fullstendig til Herren som ordenssøster, men hun turde ikke spørre, for hun trodde at hennes fattigdom og mangel på utdannelse gjorde henne uverdig for en slik nåde. Hun betrodde seg imidlertid til en besøkende superior, salesianernes generalinspektør Giuseppe Binelli fra Roma, som tok imot henne med faderlig godhet og forsikret henne: «Ikke bekymre deg for ingenting». Og med glede og i generalmoderens navn bestemte han seg for å oppta Eusebia.

5. mai 1922 mottok Eusebia ordensdrakten, og den 5. august 1922 begynte novisiatet som forberedelse for løfteavleggelsen. Timer med studier og bønn som alternerte med timer med arbeid, fylte Eusebias liv, og etter to år avla hun sine løfter. Hun ble sendt til huset i Valverde del Camino i provinsen Huelva, en by som da hadde 9 000 innbyggere helt sørvest i Spania, i gruveområdet i Andalucía mot grensen til Portugal. De unge menneskene i skolen og oratoriet kunne etter det første møtet ikke skjule en viss skuffelse, for den nyankomne var ubetydelig og stygg, heller liten og blek, ingen vakker figur og store hender.

Om ettermiddagen var den lille nonnen i gang med arbeidet i kjøkkenet, porten, garderoben, den lille hagen og med å passe barna i oratoriet på søndagene. Hun gledet seg over å være «i Herrens hus for resten av livet». Det varte ikke lenge før barna var fascinert av historiene hun fortalte dem om helgenenes liv, om misjonærer og anekdoter om Don Bosco, for hun hadde en god hukommelse og evne til å fortelle en historie. I 1930 avla hun sine høytidelige løfter.

I begynnelsen av 1930-tallet var Spania preget av politisk uro og revolusjon, og de revolusjonære ville utrydde religionen. I denne situasjonen nølte Eusebia ikke med å ta den ekstreme konsekvensen av sitt prinsipp om alltid å være tilgjengelig. I 1931, da hun forutså Den spanske borgerkrig (1936-39), ga hun seg selv som et offer til Herren for Spanias redning og religionens frihet.

Hennes offer ble akseptert av Gud. I august 1932 ble hun rammet av en uventet sykdom, samtidig med de første forpostfektningene. I tillegg kom astmaen som hun til tider hadde vært plaget med, og den ble nå nærmest uutholdelig, forverret av underliggende sykdommer på en lumsk måte.

I denne tiden ga visjoner av blod enda mer smerte til sr. Eusebia enn de uforklarlige fysiske lidelsene. Den 4. oktober 1934, mens noen søstre ba sammen med henne i hennes lille rom, avbrøt hun plutselig bønnen og utbrøt: «Be mye for Catalonia!» Det var i det øyeblikket (4.-15. oktober 1934) at arbeiderne i Asturias og Barcelona startet revolusjonen som var forløperen for borgerkrigen. Eusebia hadde også visjoner av blod for sin elskede direktør, den salige sr. Maria del Carmen Moreno Benítez FMA, som skulle komme til å bli skutt sammen med en medsøster i Barcelona den 6. september 1936. Hun ble saligkåret den 11. mars 2001 som en av De 233 martyrene fra Den spanske borgerkrig.

Den 17. desember 1996 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2003 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 25. april 2004 ble hun saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 10. februar, mens den salesianske familie minnes henne den 9. februar.