Den salige Eugenia Ravasco (1845-1900)

Den salige Eugenia Ravasco (1845-1900)

Den salige Eugenia Ravasco ble født den 4. januar 1845 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun var den tredje av seks barn av Francesco Matteo Ravasco og Carolina Mozzoni Frosconi, en adelig og velstående familie. Men da hun var tre år gammel, døde hennes mor, og faren flyttet for å finne arbeid i Genova, hvor hans to brødre bodde. Han tok med seg sin eldste sønn Ambrosius og sin yngste datter Elisa. Eugenia ble værende i Milano sammen med sin fromme tante Marietta Anselmi, som ble som en andre mor for henne og som omhyggelig ga henne opplæring i troen og en stor kjærlighet for de fattige.

I 1852 ble familien gjenforent i Genova, men faren døde i mars 1855. Da dro Eugenia for å bo en tid sammen med sin onkel Luigi Ravasco og sin tante Elisa og deres ti barn. Luigi Ravasco var svært from og omhyggelig med å gi sine nevøer og nieser en kristen oppdragelse. Han var klar over antiklerikalismen som var på fremmarsj i Italia på denne tiden på grunn av frimurernes anstrengelser, og han var spesielt bekymret over Eugenias bror Ambrosius, som hadde kommet under innflytelse av dette voksende problemet.

Fra tidlig ungdom var Eugenia dypt influert av sin onkels ansvarlige kristne eksempel og hans sjenerøsitet overfor de fattige. I motsetning til sin sky lillesøster Elisa var Eugenia åpenhjertig og energisk og elsket å tjene andre. Eukaristisk tilbedelse og hengivenhet til Jesu og Marias hellige hjerter ble en viktig del av hennes spiritualitet. Den 21. juni 1855 mottok Eugenia sin første kommunion og fermingens sakrament i kirken Sant’Ambrogio, og etter den dagen pleide hun å gå inn og be hver gang hun passerte en kirke.

I desember 1862 døde hennes onkel Luigi, og den knapt attenårige Eugenia fikk ansvaret for å ta seg av familien. Med Guds hjelp og etter råd fra kannik Salvatore Magnasco møtte hun tappert de problemene som ble skapt av hennes bror Ambrosius, som sluttet seg til de antiklerikale elementene. Tante Marietta sluttet seg til Eugenia for å hjelpe familien. Begge gjorde alle anstrengelser for å redde Ambrosius, men uten suksess.

Eugenia var arving til en betydelig formue og hun ble lovet bort til ekteskap med en marki. Selv om tanten ønsket at hun skulle gifte seg, ba Eugenia om at Herren måtte vise henne hvilken vei hun skulle velge, siden hun følte et voksende indre kall til et religiøst liv. Den 31. mai 1863 fikk hun et svar da hun gikk inn i kirken Santa Sabina for å be. P. Giacinto Bianchi, en lidenskapelig misjonær av Jesu hellige Hjerte, feiret messen. Da hun hørte ham si til de troende: «Er det ikke noen der ute som føler et kall til å vie seg til å gjøre det gode av kjærlighet til Jesu Hjerte?» Eugenia forsto at Gud talte til henne og kalte seg til Ham gjennom Jesu hellige Hjerte.

Eugenia fant en åndelig veileder for å hjelpe seg med å avklare hva hun følte, og kort etter begynte hun å undervise byens vanskeligstilte unge jenter i katekismen i sognekirken. Hennes tante og de som sto henne nær, var motstandere av dette, spesielt siden disse jentene var gatevante og uten manerer. Men Eugenia holdt ut og aksepterte med ydmykhet de ydmykelsene som hun mottok fra alle kanter. Litt etter litt vant hun jentene over, organiserte dagsturer og leker for dem og vant deres tillit. Hun nådde ut til de mest uutdannede og forsømte jentene som var overlatt til seg selv og i fare for å gå den samme villfarelsenes vei som hennes bror Ambrosius.

Etter hvert følte Eugenia at Gud kalte henne til å grunnlegge en religiøs kongregasjon som skulle skape «ærlige borgere i samfunnet og helgener i himmelen». Andre unge kvinner hadde også sluttet seg til henne i hennes arbeid. Etter søsterens død grunnla den 23-årige Eugenia den 6. desember 1868 kongregasjonen Figlie dei Sacri Cuori di Gesù e Maria eller «Døtre av Jesu og Marias hellige hjerter» (Filiarum SS Cordium Iesu et Mariae – CCIM), som også kalles Instituto Ravasco. Kannik (senere erkebiskop) Magnasco hadde forberedt henne omhyggelig, og hun fortsatte sammen med søstrene å gi katekismeundervisning og å åpne skoler.

Til tross for åpent fiendskap mot Kirken og frimurernes aktiviteter åpnet Moder Eugenia i 1878 en skole for jenter for å gi dem kristen opplæring og for å forberede «kristne lærere» for fremtiden. Hun viste seg modig overfor forfølgelsene og latterliggjøringen hun møtte fra den lokale pressen. Han ga også spesiell oppmerksomhet til de døende, de fengslede og de som var borte fra Kirken. Til tross for sin dårlige helse reiste hun rundt i Italia og til Frankrike og Sveits, åpnet nye kommuniteter og trakk til seg religiøse kall. I 1882 mottok kongregasjonen godkjennelse fra bispedømmet, og i 1883 ble kommuniteten tilknyttet kapusinerordenen. I 1884 avla Moder Eugenia sine høytidelige løfter sammen med sine søstre.

Hun døde den 30. desember 1900 i Genova, nesten 56 år gammel. Hun ble først gravlagt på kirkegården i Staglieno og senere overført til krypten i instituttets moderhus. I 1909 fikk hennes kongregasjon den pavelige approbasjon. I dag er søstrene til stede i Albania, Italia, Sveits, Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Mexico, Paraguay, Venezuela, Afrika og Filippinene. De fortsetter sitt arbeid i skoler, sogn og misjoner og er spesielt viet til å tjene de unge og de trengende og å fremme kvinners verdighet.

Fra 1945 begynte den kanoniske prosessen for hennes saligkåring. Hennes saligkåringssak ble offisielt åpnet i 1981. Den 1. juli 2000 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2002 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 27. april 2003 i Roma sammen med fem andre. Hennes minnedag er dødsdagen 30. desember.