Den hellige Erkenwald av London (~630-693)

Den hellige Erkenwald (Ercenwald, Erconwald, Earconwald, Eorcenwald; lat: Erconvaldus) ble født rundt 630 East Anglia (grevskapene Norfolk og Suffolk) eller i Lindsey litt lenger nord i England. Han var bror av den hellige Ethelburga av Barking (Æthelburh). De kom fra en velstående og muligens kongelig familie, en kilde sier at de kom fra familien til den hellige kong Offa av Essex. Men ingenting pålitelig er egentlig kjent om Earconwald (den foretrukne stavemåten på 600/700-tallet), bortsett fra det som den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) skriver, referanser i biografien om den hellige Wilfrid av York (634-709) og fra en som brevvekslet med den hellige Bonifatius (ca 675-754), samt det som kan utledes fra de chartrene og lovgivningen som er forbundet med ham. Hans eventuelle fyrstelige avstamming lå ikke i dynastiet East Anglia/Lindsey som senere biografier har funnet opp, men kanskje i dynastiet i Kent, for navnet Æthelburh og prefikset Erken/Earcon opptrer blant kongelige fra Kent, som kong Erkenbert (Earconberht) (640-64) og hans datter, den hellige Erkengota (Earcongota), nonne i det frankiske klosteret Faremoûtiers-en-Brie.

Noen mener at Erkenwald var en tidlig konvertitt i den misjonen som ble ledet av den hellige Mellitus (d. 624). I alle fall var han rik, for han grunnla to benediktinerklostre (Ordo Sancti Benedicti – OSB) på hver sin side av Themsen, et i Chertsey i Surrey og et i Barking i Essex. Han grunnla Chertsey med hjelp fra kong Egbert (Ecgberht) av Kent (664-73) og var dets abbed (ca 664-93). Dette attesteres i et charter av Frithuwald, underkonge av Surrey for kong Wulfhere av Mercia (658-74), som økte klosterets eiendommer enormt, ikke minst med et stykke land langs elven «i havnen London». Hans søster Ethelburga var abbedisse i dobbeltklosteret for menn og kvinner i Barking. Han var hele livet nært knyttet til sin søster, og da han var biskop av London, pleide hun å følge ham på hans reiser. Klosteret Chertsey i Surrey ble senere lagt i aske av danskene, etter at de hadde nyrdet beboerne, nitti munker med sin abbed.

En sen tradisjon hevder at Erconwald inviterte den hellige Hildelith til å forlate Chelles i Frankrike og tjene som priorinne i Barking i Essex. Hun ble satt til den vanskelige oppgave å lære Ethelburga monastiske tradisjoner mens hun bevarte en underordnet rolle. Etter hvert lærte Ethelburga og styrte alene som en stor abbedisse, mens Hildelith ble en alminnelig nonne under henne. Men da Ethelburga døde, overtok Hildelith som abbedisse.

Den hellige Cedd, østsaksernes biskop, døde i pesten i 664. Florence av Worcester og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) regnet ham i senere tider som den andre biskop av London, men Beda, som nesten var en samtidig, gir ham aldri den tittelen. I 675 døde den simonistiske Wine, biskop for østsakserne, og Erkenwald ble anbefalt som ny biskop av kong Sebbi av Essex (665-95) til den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury. Theodor delte bispedømmet i Mercia og utnevnte Erkenwald til biskop for østsakserne med sete i London og konsekrerte ham. Erkenwalds bispedømme for østsakserne omfattet Essex og Middlesex, og i forordet til den hellige kong Ine av Wessex’ (688-726) lovbok kalles Erkenwald for «min biskop» for sitt bidrag til lovboken.

Vi vet ikke så mye om Erkenwalds bispegjerning, men hans tjeneste skulle stå i forsoningens tegn. Hans bispedømme inneholdt fortsatt noen briter som hadde blitt værende da landet ble invadert av sakserne, men erobrerne var den dominerende befolkningen. De hadde mottatt den kristne tro først og fremst av romerske prester sendt av den hellige pave Gregor I den store (590-604), men troen var etablert av munker fra Lindisfarne under Cedd, som kom fra den keltiske Kirken, slik at bispedømmet hadde en blandet tradisjon. I tillegg var det en viss motstand mot reformene som var innført av erkebiskop Theodor, og Erkenwald hadde en del av æren for å lege splittelsen i den engelske Kirken som et hele, for han bidro til at Theodor av Canterbury og den hellige Wilfrid av York ble forsonet kort før Theodors død i 690. Det skjedde i Erkenwalds hus.

Erkenwald var respektert nok til kunne overtale rike velgjørere til å gi store landområder til religiøse formål. Selv før bispevigselen hadde Erkenwald ry som hellig, og hans hellighet og fredsmegling skaffet ham en varig plass i Londonernes hjerter. Det ble på Beda den ærverdiges tid meldt om mirakler som var forårsaket av å berøre den benken som Erkenwald pleide å bæres rundt på i sine siste år på grunn av sin gikt.

Erkenwald sørget for at kirken St Paul’s ble utvidet. Det er bevart et merkelig eventyr om hvordan man under byggingen fant en kiste som inneholdt levningene av en mann som bar krone og hadde et septer i hånden. Det var ingen indikasjoner på hvem dette vel bevarte legemet tilhørte. Dagen etter leste Erkenwald messe for ham og spurte deretter hvem han var. Liket svarte straks at han hadde vært en dommer i New Troy, det legendariske navnet på London, og fordi han var så berømt for sine eksemplariske dommer, hadde han gjort seg fortjent til navnet «Dommernes konge». Biskopen spurte ham hvor han var nå, og dommeren svarte at fordi han hadde dødd uten å være døpt, var han nektet adgang til Den evige by. Erkenwald ble så oppskjørtet av dette at han begynte å gråte og sa hvor mye han ønsket at han kunne ha døpt ham i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Noen av tårene fant på den rettskafne dommerens ansikt, og med et høyt gledesrop takket han den hellige biskopen for å ha løst ham fra hans jordiske status ved vaskingen med tårer i Treenighetens navn, og straks ble hans legeme til støv.

I en gammel gravskrift hevdes det at Erkenwald styrte bispedømmet London i elleve år. Det blir sagt at han trakk seg tilbake til sin søsters kloster i Barking, hvor han trolig døde. Det skjedde den 30. april 693 – noen kilder skriver 686. Han ble etterfulgt som biskop av London av Waldhere (693-ca 711). Det ble strid om hvor Erkenberts legeme skulle begraves, for både nonnene i Barking, munkene i hans gamle kloster Chertsey og presteskapet i London gjorde krav på det. Det brøt ut en sterk storm, og det ble flom i elven, men så brøt solen gjennom skyene og syntes å peke en gylden sti til katedralen.

Dermed vant London frem, og Erkenwald ble gravlagt i katedralen St Paul’s. Hans levninger slapp unna brannen i 1087 og ble plassert i krypten. Da kirken ble ombygd igjen, ble relikviene den 14. november 1148 overført til et nytt skrin øst for høyalteret. Denne translasjonen fikk en nevø av en tidligere biskop til å skrive en biografi om Erkenwald og en beskrivelse av hans mirakler, og disse danner grunnlaget for den biografien som står i Nova Legenda Angliae og er trykt av bollandistene. Det er disse kildene som sier at Erkenwald ble født i «Stallington» (muligens Stallingborough) i Lindsey, sønn av kongen der, «Offa».

Den 1. februar 1326 var det enda en translasjon til et nytt skrin, som i tidens løp og godt inn på 1400-tallet stadig ble rikt utsmykket av kanniker og handelsmenn i London og ble en av katedralens største skatter og et favorittsted for pilegrimer. Der ble det meldt om mirakler ved hans forbønn helt til skrinet ble ødelagt under reformasjonen på 1500-tallet. Det ble sagt at hans relikvier da ble gravlagt i østenden av koret. Det ble også skrevet litteratur på morsmålet om den hellige biskopen og hans skrin.

Erkenwald var Londons viktigste biskop mellom de hellige Mellitus og Dunstan og byens viktigste helgen i middelalderen. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 30. april med translasjonsfester 1. februar og 13. mai. Translasjonsdagen 14. november nevnes også som en fest. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Minnedagen 13. mai feires nå i de katolske erkebispedømmene Westminster og Southwark samt i bispedømmet Brentwood. Han avbildes i kunsten som en biskop som bæres rundt på en benk, noen ganger berørt av en kvinne. Han avbildes også sammen med sin søster Ethelburga av Barking. Han er skytshelgen mot gikt.