Den hellige Emilie de Rodat (1787-1852)

Den hellige Emilie de Rodat (fr: Émilie; lat: Aemilia) ble født den 6. september 1787 i Château de Druelle ved Rodez i departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées i det sørlige Midt-Frankrike. Hun ble døpt Maria Vilhelmina Emilie (Marie-Guillemette-Émilie), men hun ble bare kalt Emilie. Hun var eldste datter av Jean-Louis de Rodat, som var trésorier de France i La généralité i Montauban, og hans hustru Henriette de Pomayrols, som begge tilhørte den gamle adelen. Da Emilie var bare atten måneder gammel, brøt Den franske revolusjon ut, og hun ble brakt til sin bestemor på morssiden for å oppdras der i Château de Ginals på en høyde ved Villefranche-de-Rouergue. Det var et avsidesliggende sted, og de levde i fred der først under revolusjonen og deretter under Napoleon. Sammen med dem var også en tante som hadde vært visitasjonsnonne, men var sekularisert på grunn av den religiøse undertrykkelsen.

Emilie synes å ha vært et normalt livlig barn med en sterk, men ikke overdrevet religiøs følsomhet. Hun fikk en kristen utdannelse i smug under de revolusjonære tumultene og gikk på skole i Maison Saint-Cyr i Villefranche. I en alder av elleve år mottok hun sin første kommunion. Da hun som sekstenåring fikk et glimt inn i sosietetslivet, ble hun utsatt for forfengelighetens fristelser, og hennes entusiasme for religionen kjølnet noe. Hun følte en viss utålmodighet med den strenge livsstilen der hun vokste opp, og det var uunngåelig at det oppsto krangler med bestemoren. Hun skal ha sett seg om etter en ny skriftefar fordi den gamle var for streng, og hun satte av så lite tid som mulig til sine bønner.

Denne oppførselen, som noen vil kalle relativt normal for en sekstenåring, bekymret bestemoren, så da Emilie avviste samfunnet av «nonner og fromme kvinner» i Villefranche, ble hun sendt hjem og måtte bytte ut sosietetslivet med den strenge monotonien ved livet i Ginals, hvor hennes foreldre nå bodde. Hun ser ut til gradvis å ha roet seg ned og funnet det hun egentlig søkte etter. På festen for Kristi legeme og blod i 1804 hadde hun en avgjørende åndelig opplevelse som gjorde henne overbevist om Guds vedvarende nærvær, og hun så seg aldri tilbake.

Deretter drev hun med forskjellig velgjørende arbeid, og våren etter vendte hun som attenåring tilbake til bestemoren Agathe de Pomayrols i Villefranche, hvor hun i elleve år underviste på sin gamle klosterskole, som ble drevet av en gruppe søstre som bodde i huset til Madame de Saint-Cyr. Hun hadde ansvaret for barnas rekreasjon, forberedte dem på deres første kommunion og underviste dem i geografi. Selv dette faget hadde en oppbyggelig side, siden hun var forventet å fortelle barna om de helgenene som hadde tilknytning til stedsnavnene de satte på kartet.

Emilie hadde nesten med sikkerhet håpet å finne seg en plass i denne kommuniteten, men der ble hun skuffet. Nonnene kom fra ulike klostre som hadde blitt oppløst under revolusjonen, og det faktum at de nå var samlet under samme tak, var ikke nok til å binde dem sammen som en kommunitet. De fulgte heller ikke en enhetlig regel. I tillegg kom at ingen av dem var unge, og ikke alle var imøtekommende nok overfor Emilie og hennes entusiasme. Men ikke desto mindre fant hun en viktig venn i skolens kapellan, abbé Antoine Marty, åndelig veileder for de etablerte og senere generalvikar for Rodez. Han var hennes skriftefar fra 1805 til 1839.

Med hans tillatelse forlot Emilie skolen tre ganger i løpet av elleve år for å prøve sitt kall i tre forskjellige kongregasjoner: Dames de Nevers i Figeac, Picpus-søstrene i Cahors og De barmhjertige søstre i Moissac. Men hver gang vendte hun skuffet tilbake til Villefranche fordi hun ikke syntes hun passet inn hos noen av dem, og hun bebreidet seg selv for sin rastløshet og manglende stabilitet.

Men vendepunktet kom en dag våren 1815, da Emilie besøkte en syk kvinne i menigheten, og der fant hun en rekke av naboene samlet hos den syke. De diskuterte hvor umulig det var å skaffe skolegang for sine barn etter at ursulinnenes frie skoler var forsvunnet, siden de ikke hadde penger til å betale den med. I et glimt så Emilie at hun kunne jo undervise dem selv, og hun la ideen frem for abbé Marty, som reagerte positivt. I løpet av få uker begynte Emilie selv å undervise fattige barn i sitt eget rom i Maison Saint-Cyr i Villefranche. Det var bare et lite rom, men på en eller annen måte klarte hun å få plass til førti barn i tillegg til tre unge kvinner som hjalp henne med undervisningen, Eléonore Dutriac, Marie Boutaric og Ursule Delbreil. Det var starten på det som skulle bli «Kongregasjonen av Den hellige Familie» (Soeurs de la Sainte-Famille de Villefranche – SF), som ble kalt «av Villefranche» for å skjelne den fra mange andre kongregasjoner med samme navn. Den ble grunnlagt den 3. mai 1816.

Emilie møtte en viss programmessig motstand, og de første månedene gikk ikke alt like glatt. Foreldrene til sekstenårige Eléonore Dutriac, en av Emilies assistenter, truet med rettslige tiltak for å få datteren tilbake. Noen av medlemmene av kommuniteten i Maison Saint-Cyr var direkte uvennlige, og Emilie og hennes venner måtte tåle kritikk og spott fra både prester og legfolk. Men med abbé Martys stille oppmuntring holdt Emilie ut, og skolen ble en suksess. Snart kunne hun leie egne lokaler, og i mai 1816 åpnet hun sin egen friskole som drev undervisning og hjalp de fattige. Kort etter brøt kommuniteten i Maison Saint-Cyr opp, og mindre enn atten måneder etter at hun forlot skolen, vendte sr. Emilie, som nå hadde avlagt offentlige løfter, tilbake sammen med åtte andre søstre og hundre elever for å overta lokalene, som hun hadde kjøpt. To år senere, i 1819, var hun i stand til å kjøpe bedre bygninger i form av et forlatt fransiskanerkloster med eget kapell og hage.

Men snart inntraff en katastrofe som truet med å sette en stopper for den voksende kommuniteten. Først døde sr. Eléonore Dutriac plutselig, fulgt av en rekke andre søstre, uten at legene skjønte hva det kom av og som den berømte presten Msgr Alexander von Hohenlohe tilskrev diabolsk innflytelse. Sr. Emilie var tilbøyelig til å ta dødsfallene som et tegn på at hun ikke var kalt til å foreta en grunnleggelse, og hun tenkte alvorlig på å slå kommuniteten sammen med Marias døtre, som nylig var etablert av den ærverdige Adèle de Batz de Trenquelléon (1789-1828). Dette ville sikkert også ha skjedd om ikke søstrene i Villefranche hadde nektet å anerkjenne noen annen superior enn Emilie de Rodat, og dermed ble installasjonen i det nye huset fullført. Høsten 1820 ble det avlagt evige løfter og de ikledde seg drakten, som ble særpreget av den transparente kanten av sløret som dekket den øvre delen av ansiktet.

Emilie måtte tåle mye både åndelig, helsemessig og i sitt arbeid. I løpet av de neste syv årene fikk hun først en kreftsvulst i nesen og deretter en navnløs sykdom – muligens Menières sykdom – som ga henne permanent tinnitus (øresus). Det var mens hun var i Aubin for å konsultere en lege at hun ble presentert for muligheten til å grunnlegge et datterhus. Av juridiske årsaker var abbé Marty slett ikke positiv til planen, men Emilie gjennomførte den likevel.

Deretter fulgte en periode med åndelig fortvilelse. Hun bebreidet seg selv for sin mangel på føyelighet i Aubin-saken, og hun mistet Martys direkte støtte da han ble utnevnt til generalvikar for bispedømmet Rodez. Men likevel begynte kongregasjonen å ekspandere, antallet hus vokste og flere søstre avla løftene, og snart grunnla Emilie også en parallell gren av ordenen uten klausur for å arbeide med barn. Emilie insisterte på at disse søstrene skulle leve rigorøst enkle liv.

I 1835 mistet Emilie sin viktigste støtte da Msgr Marty døde. Men hun kjempet seg videre og utvidet ordenens arbeidsområde. I 1843 begynte søstrene i Villefranche å besøke fengselet, og med oppmuntrende resultater, og i 1847 ble deres første «redningshus» for falne kvinner åpnet. Nå drev kongregasjonens aktive del undervisning og sosialt arbeid ved å ta seg av falne jenter, foreldreløse og vanskjøttede barn og gamle, besøke fanger og drive hjemmesykepleie for fattige.

I tillegg kom det som Msgr Gély kalte «l'Hôtel des Invalides», et hvilehjem for gamle ordenssøstre, hvor det også ble tilknyttet et novisiathus og et barnehjem. Men midt blant disse og andre nyvinninger ble ikke kongregasjonens klausurerte søstre glemt, og Emilie gikk aldri glipp av en anledning til å åpne et klausurert kloster. Hun så de to grenene som en personifisering av de hellige Marta og Maria, og de kontemplative søstrene støttet aktivitetene med sine bønner.

Et liv av intens bønn brakte Emilie indre sjelefred, men utad virket hun noe streng, mutt og utiltrekkende. Hun var også noen ganger overdrevent skjødesløs med sitt personlige utseende, spesielt i klesveien, for å motvirke det hun så som sin hovedsynd, nemlig stolthet. En av hennes veiledere sa om henne at «hun var en helgen, men en stivsinnet helgen». Den kompromissløse siden ved hennes personlighet førte noen ganger til misforståelser, også i forhold til dem som var grunnleggende på hennes side, som abbé Marty. Hun ble vant til å få fornærmende brev, og fra tid til annen ble det spredt sladder om henne. Men til sin sekretærs forbløffelse fant hun alltid styrke til å svare sine kritikere høflig. Hun var en høyt benådet mystiker, men det var det ingen som visste om. Emilie de Rodat dikterte sin selvbiografi til sin andre skriftefar Pierre-Marie Fabre i 1848.

I april 1852 angrep den kreften som hadde plaget henne i mange år, hennes venstre øye, hvor det begynte å vokse en kreftsvulst. Hun var klar over sykdommens alvor og trakk seg da som leder av kongregasjonen etter over tretti år og overlot embetet til Moder Foy. Selv hadde hun som hun sa, nå ikke annet å gjøre enn å lide, og hun ble svakere for hver dag. Blant de tingene hun tenkte over, var Brorskapet av Den hellige barndom og dets arbeid for forlatte spedbarn i Kina. «Oppretthold interessen for det hos barna og lær dem å elske det», sa hun til sine døtre.

Om kvelden den 18. september sa hun til dem: «Veggen faller sammen», og dagen etter, den 19. september 1852, døde hun i Villefranche-de-Rouergue, 65 år gammel. Hun ble begravet fire dager senere i hagen i Cordeliers, nær det lille kapellet for Vår Frue av La Salette, hvor mange mottok bønnesvar gjennom hennes. Hennes grav ble et pilegrimsmål. Ved hennes død fantes det 38 hus i flere land.

Hun ble saligkåret den 9. juni 1940 og helligkåret den 23. april 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 19. september. Festen for Emilie Rodat finner sted hvert år på den tredje søndagen i september i huset til Den hellige familie i Villefranche-de-Rouergue. Hennes grav tiltrekker seg mange vanlige mennesker som kommer for å be til den hellige, eller uttrykke sin takknemlighet for nådegaver mottatt. Hennes legeme hviler i krypten i kapellet i instituttets moderhus i Villefranche. Gater bærer hennes navn i hennes hjemdistrikt, inkludert Rodez og Villefranche-de-Rouergue. Kongregasjonen søstrene av den hellige familie finnes i dag i ulike deler av verden. Det er i dag 520 søstre over hele verden.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, nominis.cef.fr, sainte-famille-villefranche.com, druelle.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juli 1999