| Den salige Emmanuel Ruiz og hans ti ledsagere (d. 1860) |
Etter Krim-krigen ble tyrkerne påbudt å behandle sine kristne undersåtter mer rettferdig, og i 1856 utstedte sultan Abdul Megid et dekret som erklærte at alle innbyggerne i det tyrkiske imperiet skulle behandles likt når det gjaldt skattlegging og innehavelsen av offentlige embeter. Dette skapte motstand blant mange muslimer og var en av årsakene til den fryktelige massakren av kristne som skjedde i Syria fire år senere.
Spesielt druserne, en gammel syrisk muslimsk sekt, gjorde innvendinger mot det de betraktet som spredning av kristendommen til tradisjonelt muslimske områder, og våren 1860 førte flere ubetydelige hendelser og angrep fra begge sider til åpen konflikt. De kristne hadde blitt avvæpnet og var ute av stand til å forsvare seg skikkelig. Kristne landsbyer ble plyndret og tusenvis av kristne ble myrdet, mens de tyrkiske myndighetene syntes villige til å la urolighetene følge sin egen kurs. Fem jesuittprester ble drept i Zahleh, og i Dair al-Kamar ble også abbeden i det kristne maronittiske klosteret og hans tyve munker myrdet.
Den 9. juli 1860 nådde urolighetene Damaskus, og en massakre på den store kristne befolkningen begynte. Byens guvernør gjorde ikke noe for å hindre myrderiene, plyndringen og brenningen, men en algeirsk emir, Abd el Khader, ga ly til mange hundre kristne, syrere og europeere, som han reddet fra hele byen. Han risikerte sitt eget liv ved å avslå kravene fra mobben om at han skulle utlevere dem. Et moderne overslag sier at opp til 14.000 døde i hele Syria, 2.000 av dem i Damaskus. Det ble et internasjonalt ramaskrik over massakren, og hundrevis av dem som hadde deltatt, ble henrettet.
Elleve av de myrdede kristne ble saligkåret i 1926. Åtte av dem var fransiskanere, Emmanuel Ruiz og syv av hans kommunitet i Damaskus. Av de åtte var syv spanjoler og en østerriker. Seks av de åtte var prester, mens to var legbrødre. De søkte tilflukt i sitt kloster, men en forræder åpnet en sidedør slik at mobben slapp inn.
Da mobben brøt inn i huset om kvelden den 9. juli, løp Emmanuel til kirken for å konsumere Det hellige sakrament. Da han ble oppfordret til å akseptere islam eller bli drept, svarte Emmanuel: «Jeg er en kristen og vil dø som en kristen». Han ble straks hogd ned ved alteret, og han var den første som ble drept. Engelbert Kolland klarte nesten å slippe unna forkledd som en syrisk kvinne, men hans fransiskanske sandaler røpet ham. Han nektet å avsverge sin tro og ble drept. De andre fransiskanerne fikk også alternativet om å akseptere islam eller døden, og da de nektet å avsverge sin tro, ble de slaktet ned. De fleste av legfolkene som søkte ly i klosteret, ble spart eller unnslapp, men tre maronittiske legmenn, brødrene Masabki, ble myrdet sammen med fransiskanerne. Tolv dager etter massakren våget en from kristen, Frans Naradin, å berge likene og gjemme dem i kjelleren i klosteret.
Saligkåringsprosessen for de åtte fransiskanerne ble innledet den 17. desember 1885, den 13. mars 1924 kom dekretet som bekreftet deres hellighets ry, og dem 2. mai 1926 anerkjente Den hellige Stol deres martyrium. De tre maronittene ble ikke inkludert før i 1926, men et fullstendig dossier av deres sak hadde blitt laget av den maronittiske biskopen av Damaskus, og dette gjorde at deres sak kunne fullføres på mindre enn seks måneder. Martyrene ble saligkåret den 10. oktober 1926 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag er 10. juli.
De 11 martyrene er:
1. Den salige Emmanuel Ruiz Lopez (sp: Manuel) ble født den 5. mai 1804 i San Martín de Ollas i Santander i Spania. Han kom fra en beskjeden familie og var sønn av Manuel og Agustina. Han fikk sin første religiøse opplæring av sognepresten, Don Luis Rábago, og han følte tidlig et ordenskall. Han ble i 1825 fransiskaner (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i Priego i Cuenca, i det gamle klosteret San Miguel de las Victorias, provinsen Inmaculada Concepción.
Han avla sine løfter og ble presteviet i 1830. Hans største ønske var å reise som misjonær til Det hellige Land, og den 3. august gikk han i land i Jaffa i Palestina sammen med 19 andre misjonærer. Først besøkte han de hellige steder som Tiberiassjøen og Jerusalem med Den hellige Grav, og deretter ble de nyankomne sendt til Damaskus for å lære arabisk. Snart behersket Emmanuel det vanskelige språket slik at han kunne bli sogneprest for katolikkene i byen. Araberne kalte ham «pater tålmodighet».
Men hans helse var ikke god, så hans overordnede beordret hvile og klimaendring. De sendte ham til fransiskanerklosteret i Luca i Italia. Så snart han hadde kommet seg, ba han om å få returnere til sitt sogn i Damaskus. Men han ble syk på nytt, og man mente at den beste måten å bli frisk var å vende tilbake til Spania.
På den tiden var klostrene i Spania stengt, og derfor dro Emmanuel til hjembyen San Martín de las Ollas for å bo hos sin bror. Etter noen måneder i hjembyens fiske luft gjenvant han raskt sin helse. I 1847 var han fullstendig helbredet, og han underviste i hebraisk og gresk språk på det pontifikale seminaret i Burgos. Men han lengtet etter en mer pastoral tjeneste, så biskopen utnevnte ham til kapellan i sognet Para nær Espinosa de los Monteros.
I 1856 vendte han tilbake til Det hellige Land, og året etter ble han utnevnt til guardian for brødrene i Damaskus i Syria.
2. Den salige Carmel Volta Bañuls (sp: Carmelo), prest OFM. Han ble født som Paschalis den 29. mai 1803 i Real de Gandía i Valencia i Spania. Hans onkel, p. Isidoro Bañuls OFM, orienterte ham mot fransiskanerne. Onkelen var i Det hellige Land fra 1823 til 1833, men da han var på vei i et skip tilbake til Spania, ble han den 22. juli 1833 drept av gresk-ortodokse sjørøvere utenfor Kypros sammen med fem andre fransiskanske misjonærer.
Den 21-årige Paschalis ble i 1824 fransiskaner i klosteret San Francisco i Valencia (den serafiske provinsen Valencia) med ordensnavnet Carmel. Han mottok drakten av guardianen, p. Juan Bautista Chofré. Han avla sine løfter i 1825.
Han studerte i klosteret Corona i Valencia og klosteret i Játiva og ble presteviet i 1829. Han ble sendt til klosteret San Blas i Segorbe, hvor han ble til 1831 og gjorde stor suksess som predikant. Han fikk sine overordnedes tillatelse til å slutte seg til misjonen i Det hellige Land, og dro dit i juli 1831 sammen med p. Enrique Collado og 22 andre brødre.
De ankom den 3. august 1831. Etter å ha besøkt de hellige steder ble han den 18. juni 1838 utnevnt til president for hospitset i Jaffa. Men etter få måneder måtte han trekke seg fra denne stillingen på grunn av klimaet, som ikke var bra for hans helse, og han vendte tilbake til Jerusalem.
Carmel behersket de orientalske språkene og forkynte på arabisk og gresk, så godt at de tyrkiske myndighetene tilbød ham en lærestol i arabisk med en lønn på en dinar dagen, men han avslo fordi han ikke ville svikte sin misjon med å redde sjeler.
Han var ti år i Jerusalem, hvor han underviste munker som forberedte seg på prestevielsen. To ganger var han superior i Damaskus (1843-35 og 1851-58), og fra august 1845 til september 1851 var han sogneprest for katolikkene i St. Johannes. I oktober 1858 ble han utnevnt til sogneprest for katolikkene i Damaskus og professor i arabisk for de unge prestene og skolene i den katolske misjonen, hvor daglig 400 studenter gikk.
3. Den salige Engelbert Kolland ble født som Michael den 21. september 1827 i Ramsau i Zillertal i Tyrol i Østerrike. Etter at hans foreldre gikk ut av Den katolske kirke, flyttet de til Rachau ved Knittelfeld, mens Michael ble boende i Zillertal hos Maria Brugger. Han studerte på det nyåpnede gutteseminaret Borromaeum i Salzburg, men lærevansker og hjemlengsel gjorde at han avbrøt studiene. I 1845-46 bodde han hos foreldrene i Suppi-Gute (i dag Hiasbauer-Hube) i Rachau. Han gjenopptok studiene, og i 1846 tok han eksamen artium i Salzburg.
En dag møtte han noen fransiskanske noviser på gaten, og han ble slått av deres beskjedenhet og deres omtenksomme oppførsel. Noen måneder senere ble den tyveårige Michael fransiskaner den 19. august 1847 i provinsen St. Leopold i Salzburg og fikk ordensnavnet Engelbert. Han oversatte deretter religiøse skrifter. I 1848-50 studerte han filosofi i Schwaz og teologi i Bozen Hall og Kaltern. Den 13. juli 1851 ble han presteviet i Bozen/Bolzano. Der viste han et betydelig språktalent, og under veiledning av en medbror lærte han arabisk, italiensk, spansk og fransk.
I 1855 ble han overført til fransiskanerne i Det hellige Land, som siden 1200-tallet hadde hatt ansvaret for de hellige steder og sjelesorgen for katolikker av romersk ritus i Midtøsten. I Det hellige Land bosatte han seg i Paulus-klosteret i Damaskus. Der oversatte han verket Mistica Ciudad de Dios av Maria de Agreda til tysk. Hans siste post var sognesjelesorg blant arabere og armenere av romersk ritus («latinere»). Han var en elskverdig og dypt from prest, og han viet seg oppofrende sitt arbeid. Han var kapellan for p. Carmel.
4. Den salige Nicanor Ascanius (sp: Ascanio), prest OFM. Han ble født i 1814 i Villarejo i provinsen Madrid i Spania og ble fransiskaner i provinsen Castilla. Da de spanske klostrene ble oppløst i 1835, ble han eksklaustrert. Han ble da presteviet som sekularprest og ble kapellan for konsepsjonistene i Aranjuez. Men han dro til Det hellige Land for igjen å kunne ikles fransiskanerdrakten. Han ble på arabisk kalt Josef.
Han var i midten av januar 1859 i Valencia, hvor han sammen med de tre medbrødrene Nikolas Maria Alberca Torres, Peter Nolasco Soler og Johannes Jakob Fernández ventet på skipsleilighet til Det hellige Land. De kom fra fransiskanerklosteret i Priego i provinsen Cuenca, nylig rekruttert som misjonærer til Det hellige Land, etter at klostrene i Spania var oppløst i 1835. Den 25. januar 1859 dro de av gårde, og den 19. februar kom de til Jaffa. Derfra fortsatte de til klosteret St. Paulus' omvendelse i Damaskus.
5. Den salige Nikolas Maria Alberca Torres (sp: Nicolás María), prest OFM. Han ble født den 10, september 1830 i Aguilar de la Frontera i Cordoba i Spania. Han pleide de syke i sykehuset Jesús Nazareno i Madrid før han 25 år gammel ble fransiskaner i provinsen Andalucía. Etter novisiatet og studiene ble han presteviet i Segorbe den 27. februar 1858 sammen med Peter Nolasco Soler.
Han var i midten av januar 1859 i Valencia, hvor han sammen med de tre medbrødrene Nicanor Ascanius, Peter Nolasco Soler og Johannes Jakob Fernández ventet på skipsleilighet til Det hellige Land. De kom fra fransiskanerklosteret i Priego i provinsen Cuenca, nylig rekruttert som misjonærer til Det hellige Land, etter at klostrene i Spania var oppløst i 1835. Den 25. januar 1859 dro de av gårde, og den 19. februar kom de til Jaffa. Derfra fortsatte de til klosteret St. Paulus' omvendelse i Damaskus. Der ble han den yngste av martyrene.
6. Den salige Peter Nolasco Soler (sp: Pedro Nolasco), prest OFM. Han ble født den 28. april 1827 i Lorca i Murcia i Spania. I barndommen fikk han smake fattigdom og måtte slite for å forsørge seg selv og sine gamle foreldre. Han ble som 29-åring fransiskaner i provinsen Murcia, og han ble presteviet i Segorbe den 27. februar 1858 sammen med Nikolas Maria Alberca Torres.
Han var i midten av januar 1859 i Valencia, hvor han sammen med de tre medbrødrene Nicanor Ascanius, Nikolas Maria Alberca Torres og Johannes Jakob Fernández ventet på skipsleilighet til Det hellige Land. De kom fra fransiskanerklosteret i Priego i provinsen Cuenca, nylig rekruttert som misjonærer til Det hellige Land, etter at klostrene i Spania var oppløst i 1835. Den 25. januar 1859 dro de av gårde, og den 19. februar kom de til Jaffa. Derfra fortsatte de til klosteret St. Paulus' omvendelse i Damaskus.
7. Den salige Frans Pinazo Peñalver (sp: Francisco), legbror OFM. Han ble født som Bartolomeus den 24. august 1802 i landsbyen Alpuente i Chopo i Valencia i Spania. Som barn gjetet hans foreldrenes dyr, og senere arbeidet han på markene. Desillusjonert av verden og etter at hans forlovede hadde sviktet ham til fordel for en annen ung mann, ble han i 1825 pretendiente eller donado (postulant) i fransiskanerklosteret i Chelva i den serafiske provinsen Valencia (1825-30). I begynnelsen av 1831 påbegynte han sitt novisiat som legbror i klosteret San Francisco i Valencia under p. Francisco Oltra. I februar 1832 avla han sine løfter i hendene til p. Pascual Flores, som da var husets guardian. Samtidig endret han sitt navn til Frans.
Etter løftene ble Frans sendt til klarisseklosteret Santa Clara i Gandía, hvor det var en liten fransiskansk kommunitet. Der hadde han som superior p. Ignacio Crespo, som døde i november 1834 og ble erstattet av p. Pascual Flores. Han fikk stillingen som sakristan, og i elleve år tjente han klarissene i Gandía. I 1835 ble alle klostre i Spania oppløst, og Frans ble eksklaustrert, men han fortsatte som sakristan også etter at han ble eksklaustrert.
I 1843 ville han få slutt på denne situasjonen og vende tilbake til ordensdrakten, og han dro da til Det hellige Land, hvor han ankom i oktober samme år. Der ble han først sendt til Damaskus, hvor han ble i seks år med stillingene som kokk og skredder. Senere ble han sendt til Den hellige grav, hvor han var i seksmåneder. Den 5. april 1850 ble han sendt til Nicosia på Kypros, hvor han var kokk, skredder og sakristan i det latinske sognet. Deretter dro han til Nasaret (1852), Jaffa (1853), St. Johannes (1845) og Den hellige grav (1856-58). I 1858 vendte han tilbake til Damaskus.
8. Den salige Johannes Jakob Fernández (sp: Juan Santiago), legbror OFM. Han ble født den 29. juli 1808 i Carballeda i Orense i Galicia i Spania.
Han var i midten av januar 1859 i Valencia, hvor han sammen med de tre medbrødrene Nicanor Ascanius, Nikolas Maria Alberca Torres og Peter Nolasco Soler ventet på skipsleilighet til Det hellige Land. De kom fra fransiskanerklosteret i Priego i provinsen Cuenca, nylig rekruttert som misjonærer til Det hellige Land, etter at klostrene i Spania var oppløst i 1835. Den 25. januar 1859 dro de av gårde, og den 19. februar kom de til Jaffa. Derfra fortsatte de til klosteret St. Paulus' omvendelse i Damaskus.
9. Den salige Frans Masabki, legmann, libanesisk
10. Den salige Abdul-Muti Masabki, legmann, libanesisk
11. Den salige Rafael Masabki, legmann, libanesisk