Den hellige Eufrosyne av Alexandria (~415-~470)

Den hellige Eufrosyne (Euphrosyne, Eufrosuna; Euphrasia; gr: Ευφροσυνη – fra ευφροσυνος = munter, glad) skal ha blitt født rundt 415 i Alexandria i Egypt. Hennes «biografi» som fortelles i Vitae Patrum, har umiskjennelige kjennetegn på den sentimentale hellenistiske romanen.

Eufrosyne var ifølge legenden en kristen jomfru og eneste datter av en velstående handelsmann, den hellige Pafnutios. Han og hans hustru hadde i mange år levd i et barnløst ekteskap og begynte å bli gamle. Pafnutios var en dypt troende og from kristen, og han pleide å gå i et kloster, hvor hegumenen (abbeden) var hans åndelige veileder. På denne gamle munkens forbønn ble Pafnutios’ hustru endelig gravid, og Eufrosyne ble født. Moren døde da datteren var tolv år gammel, så hun ble oppdratt av sin fromme far.

Da hun fylte atten år, ville faren at hun skulle gifte seg, og han sørget for at hun ble forlovet med en rik ung mann. Men hun ønsket å bevare sin kyskhet og ønsket å gå i kloster, så hun begynte å selge sine smykker og gi bort sine eiendeler til de fattige. Hun sluttet også å vaske ansiktet, «selv med kaldt vann». Mens hennes far var borte, mottok hun i hemmelighet sløret av en omvandrende munk. Men hun fryktet sin fars reaksjon og visste at han ville lete etter henne i nonneklostre, så hun klippet håret og kledde seg i mannsklær og trådte inn som munk i klosteret i nærheten av Alexandria hvor hennes far pleide å gå og hvor den gamle munken som hadde bedt for at hun skulle bli født, var abbed.

Hun kalte seg evnukken Smaragdus (Smaragdos), og munkene kjente henne ikke igjen kledd i mannsklær, så de aksepterte henne som munk. Men hennes ansikts skjønnhet distraherte munkene fra deres fromhetsøvelser, og de mente at det var djevelen som hadde sendt henne for å friste dem, så abbeden ga henne ordre om å bli værende i sin celle og ikke komme til kirken. I sin eneboercelle tilbrakte Eufrosyne de neste 38 årene i arbeid, faste og bønn, og hun ble berømt for sin hellighet og åndelige visdom. Da hennes far oppsøkte abbeden for å få trøst i sin sorg over den forsvunne datteren, henviste han ham til den unge munken Smaragdus. Faren kjente henne ikke igjen, fordi hennes vakre ansikt var furet av lange våkenetter og streng faste i den senere tiden. Han fortsatte å komme til henne for religiøs rådgivning i 38 år.

Først da hun var døende, avslørte hun sin sanne identitet for faren. Tre dager før sin død rundt 470 bekjente hun at hun var hans forsvunne datter Eufrosyne. Samtidig ba hun om at ingen andre enn han skulle forberede hennes lik for begravelse. Så døde hun en 1. januar rundt 470. Etter at Pafnutius hadde gravlagt den døde datteren, delte han sin formue mellom de fattige og klosteret, og deretter ble han munk. Han overtok datterens celle i klosteret og bodde og arbeidet der som munk i ti år.

Det finnes ingen autentiske fortellinger om Eufrosyne, som i Orienten kalles «vår mor», og man tviler i dag på at hun var en historisk person. Hennes legende synes utelukkende å være en kopi av lignende historier om kvinner som går i kloster forkledt som menn. Spesielt minner historien om den som fortelles om den hellige Apollinarius Syncletica av Alexandria (d. 470), som levde på samme tid og på samme sted. Det kan være en og samme historie, dersom det da ikke var et vanlig fenomen blant unge kvinner på den tiden.

Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er 1. januar. I nordiske kalendere er hun plassert på 11. februar, og samme dag blir hun minnet av karmelittene. 16. januar nevnes også som en minnedag i den romerske kalenderen. I den greske kirken minnes hun den 25. september, 15. februar og 24. september, mens armenerne minnes henne den 8. mars og 25. september. En stor del av hennes relikvier kom til Boulogne og i klosteret til den hellige Johannes de Beaulieu i Picardie. Siden har hennes minnedag vært feiret med en stor fest i Beaulieu-les-Fontaines ved Compiègne i Frankrike. I kunsten fremstilles hun i munkedrakt, den scenen hvor hennes egentlige identitet ble avslørt, er fremfor alt et populært motiv.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Eufrosyne er andre eksempler de hellige Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.