Den hellige Eustratius av Sebasteia og fire ledsagere (d. ~302)

De hellige Auxentius, Eugenius, Mardarius og Orestes

De hellige Eustratius, Auxentius, Eugenius, Mardarius og Orestes, som kalles «De fem martyrer» fra det gamle Armenia, led martyrdøden i Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia). Det skjedde rundt 302 i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305).

Eustratius, som også hadde tilnavnene Cyrisices eller Striniarius, kom fra Arauraka (Arabraca, Aranzona) i Armenia, i dag Akçalı Köyü ved Şiran i Tyrkia. Han var en kristen armener fra en fornem og velkjent familie. Men han ble mistenkt for å være kristen og ble arrestert av prefekten av Sateleon (i dag Şiran). På grunn av sin ubøyelige fastholdelse av Jesus ble han pint på mange vis og deretter satt i fengsel sammen med sin trofaste tjener Eugenius, som anga seg selv som kristen.

Da prefekten ville reise til Nikopolis (i dag Koyulhisar i det nordøstre Tyrkia), tok han med seg Eustratius til Arauraka, hvor han var født, og underveis lot han ham piske flere ganger. En landsmann ved navn Mardarius tok seg av ham og gikk i forbønn for ham, men da han selv bekjente Kristus, måtte han bøte med livet. Det samme gjaldt en prest i menigheten der ved navn Auxentius, som også ba for Eustratius. Auxentius ble halshogd, mens Mardarius ble hengt opp etter anklene og stukket med rødglødende nåler. Deretter ble tjeneren Eugenius brakt fra fengselet til prefekten av Sateleon, og da han nektet å ofre til avgudene, ble han torturert så lenge med stokkeslag at han oppga ånden.

Det ble sagt at Eustratius forsvarte sin tro for den romerske dommeren ved å sitere tekster fra Platon og gresk-romerske poeter. Eustratius holdt ut brutal tortur inkludert en offentlig pisking uten å fornekte sin tro. Han fikk strødd salt og eddik i sårene. Blant soldatene var det en hemmelig kristen ved navn Orestes. Ved synet av Eustratius’ mot og utholdenhet under torturen ville han ikke lenger holde sin tro skjult, og han ble derfor sendt sammen med Eustratius til prefekten av Sebasteia. På dennes ordre ble han lagt på en glødende rist, og der oppga han sin ånd.

Eustratius mottok den hellige kommunion fra biskopen av Sebasteia, og deretter gikk han syngende inn i den glødende ovnen som var forberedt for ham og døde der. Likene av de fem martyrene lot biskopen gravlegge i Arauraka, som han hadde lovt. Men senere ble de sendt til Roma og gravlagt i kirken Sant’Apollinare. Deres minnedag i Martyrologium Romanum er 14. desember.

Lidelseshistorien til disse martyrene er et godt eksempel på hvordan slike dokumenter ble gitt tilføyelser og til og med omskrevet senere av pedagogiske grunner. Eustratius skal angivelig ha argumentert med magistraten og diskutert avsnitt fra Platon og de klassiske poetene. Hans historie synes å ha lånt noe fra historien om De førti martyrene av Sebasteia, en martyrgruppe som har en viktig plass i den ortodokse kalenderen. Fragmenter av lidelseshistorien har blitt funnet i et manuskript fra 800-tallet, men vi har ingen tidligere bekreftelse av martyrenes navn eller deres gjerninger.

De fem martyrene ble æret i Arauraka. Deres kult bredte seg derfra til Kappadokia, deretter i det gresk-latinske området og så til Roma på 700-tallet. Under pave Hadrian I (772-95) kom relikvier til kirken Sant’Apollinare i Roma. I dag hviler de i denne kirken samt i Santa Maria in Via Lata. Ikonografisk betydningsfull er en fremstilling av «Den hellige Eustratius’ mirakler» på ikonostasebjelker fra første halvdel av 1100-tallet i Katarinaklosteret på Sinaifjellet.