Den hellige Fotios av Konstantinopel (~810-~891)

Den hellige Fotios (lat: Photius) ble født rundt 810 i Konstantinopel, Hans far var en spatharios (livvakt) ved navn Sergius. Symeon Magister sier at hans mor var en rømt nonne og at Fotios var illegitim. Han forteller videre at en hellig biskop, Mikael av Synnada, før hans fødsel forutsa at han skulle bli patriark, men ville bevirke så mye ondt at det ville ha vært bedre om han ikke ble født. Hans far ønsket da å drepe ham og hans mor, men biskopen stanset ham. Moren drømte også at hun kom til å føde en demon. Da gan ble født, døpte abbeden i klosteret Maximin ham og ga ham navnet Fotios («opplyst») og sa: «Kanskje Guds vrede vil vendes bort fra ham».

Man trenger ikke å ta disse historiene alt for alvorlig. Det er klart at Fotios tilhørte en av de store bysantinske patrisierfamiliene. Han var i familie med den hellige keiserinne Theodora (hans bror var gift med hennes søster), og den hellige patriark Tarasios (784-806), som deltok på det syvende allmenne konsil, Nikea II (787), var enten eldre bror eller onkel av Fotios' far. Familien var svært ortodoks og hadde måttet tåle en viss forfølgelse i de ikonoklastiske tidene under keiser Leo V (813-20).

Fotios forteller at han i ungdommen hadde en forbigående lengsel etter det monastiske liv, men utsikten til en verdslig karriere overskygget snart denne lengselen. Han var en mann av stor dyktighet og lærdom og var sin tids største humanist. Inntil han var midt i livet, gjorde han karriere i det akademiske og offentlige liv. Tidlig begynte han å undervise et stadig stigende antall studenter i grammatikk, filosofi og teologi i sitt eget hjem. Den unge keiser Mikael III Methystes («Drukkenbolten») (842-67) var bare to år gammel da han kom på tronen. Hans mor Theodora var først regent, men hun trakk seg tilbake i 856 og keiseren overlot regjeringsoppgavene til sin onkel Bardas, Theodoras bror. Fotios' bror Sergius var gift med keiserens tante, noe som utvilsomt bidro til Fotios' raske karriere. Regenten gjorde Fotios til sin kansellisjef eller statssekretær (protosekretis) og kaptein for livgarden (protospatharios). Trolig rundt 838 ble Fotios sendt på et oppdrag «til assyrerne», det vil åpenbart si til kalifen i Bagdad.

På Epifanifesten i 857 nektet den hellige patriark Ignatius av Konstantinopel offentlig kommunion til regenten Bardas Cæsar på grunn av hans allment antatte incestuøse forhold til sin svigerdatter Eudokia. Bardas overtalte deretter keiseren til å forvise Ignatius fra patriarkstolen mot slutten av 857. Ignatius synes å ha abdisert fra sitt sete, selv om detaljene er uklare, og det kan ha vært ment som et midlertidig tiltak. Han ble i alle fall forvist til øya Terebinthos (i dag Sedef), en av Prinseøyene i Marmarahavet. I stedet ble Fotios, som ennå var legmann, utpekt til ny patriark. Han ble skyndet gjennom alle vielser på seks dager, og juledag 857 ble han konsekrert til patriark av biskop Gregor Asbestas av Syrakus, som patriark Ignatius hadde avsatt og ekskommunisert for ulydighet noen år før. Dermed skjedde det tre brudd på kirkeretten: Fotios ble bispeviet uten tilstrekkelige mellomrom mellom vielsene, han ble konsekrert av en ekskommunisert biskop og innsatt i et embete som allerede var opptatt.

Fotios hadde vært den hellige Kyrillos' professor, og da fyrst Rostislav av Morava omkring år 863 ba den østlige keiseren om å sende misjonærer som kunne undervise på morsmålet, husket han Kyrillos' og broren Methodios' kjennskap til det slaviske språk, og han utpekte brødrene som misjonærer til Morava.

Fotios var på mange måter den ideelle kandidat som patriark: svært lærd, from og dyktig som administrator. Imidlertid ble han brukt av hoffpartiet ikke bare for å bli kvitt Ignatius, men for å sikre deres kontroll over Kirken, og spesielt for å svekke rigoristene som ville at Kirken skulle være helt uavhengig av staten. Dette var begynnelsen på det såkalte «Fotianske» skisma mellom Konstantinopel og Roma. Tradisjonelt har dette blitt sett på i vesten som et forsøk fra patriarkens side på å oppnå full uavhengighet fra paven, men det er riktigere å se det som en indre maktkamp innen den østlige Kirken.

Skuffede tilhengere av Ignatius angrep Fotios fordi han skulle ha fått sitt embete på ulovlig vis, og både han og keiseren skrev til den hellige pave Nikolas I den Store (858-67) og ba ham om å sende legater til Konstantinopel. Paven sendte Rodoald av Porto og Zacharias av Anagni. På en synode i St. Sofia i Konstantinopel i mai 861 gikk legatene ut over sine fullmakter, mottok betydelige bestikkelser og anerkjente uttrykkelig Fotios som rettmessig patriark. Til gjengjeld aksepterte østkirken pavens appellmyndighet, uten å oppgi sitt selvstyre i ordinære kirkesaker. Legatene vendte tilbake til Roma, og keiseren sendte sin statssekretær Leo etter dem med flere forklaringer.

Men imens sendte patriark Ignatius fra sitt eksil på øya Terebinth sin venn arkimandritt (abbed) Theognostos til Roma med et brev til paven. Theognostos var en bitter motstander av Fotios og informerte paven svært ensidig. Så Nikolas overprøvde sine legater, avsatte dem og ekskommuniserte Fotios på en synode i Lateranet i august 863 og gjeninnsatte Ignatius i sine patriarkrettigheter. Han meddelte dette til patriarken og keiseren og skrev også til de andre østlige patriarkene. Da keiseren rasende protesterte, sendte Nikolas ham den 28. september 865 en bitende irettesettelse, forsvarte sine handlinger og forklarte i detalj Den hellige Stols evige rettigheter.

Men Fotios hadde keiseren og hoffet på sin side, og i stedet for å adlyde paven, som han hadde appellert til, bestemte han seg for å benekte hans autoritet fullstendig. Pavens brev ble nektet offentliggjort, og keiseren sendte et brev til paven, diktert av Fotios, hvor han sa at ingenting paven gjorde kunne hjelpe Ignatius, at alle de østlige patriarkene var på Fotios' side og at ekskommunikasjonen av legatene måtte forklares. Hvis ikke paven endret sin beslutning, truet keiseren med å komme med en hær til Roma og straffe ham.

Striden gikk så langt at keiser Mikael III innkalte en synode i august/september 867. Vestkirken ble bebreidet for avvik på det disiplinære området, for eksempel fordi de stilte seg negativ til presters ekteskap og familieliv, ikke lot prester konfirmere, brukte usyret i stedet for syret brød ved nattverden, tillot instrumental musikk ved gudstjenesten og praktiserte lørdagsfaste. På grunn av innføringen av Filioque i trosbekjennelsen, anklaget østkirken pave Nikolas for forfalskning av troen og kjetteri, og de avsatte og ekskommuniserte ham. Paven og latinerne var «forløpere for apostasi, tjenere for Antikrist som fortjener å dø tusen ganger, løgnere, stridsmenn mot Gud».

Men denne nyheten nådde ikke Roma før Nikolas var død. Men da etterfølgeren Hadrian II (867-72) fikk høre om synoden under ledelse av patriark Fotios som hadde avsagt dom om avsettelse og ekskommunikasjon over pave Nikolas I i august/september 867, holdt han en synode i juni 869. Der bannlyste han Fotios og hans kolleger for deres makeløse uforskammethet. Dommen pave Nikolas hadde felt over Fotios, og den Fotios hadde felt over ham, bidro uunngåelig til splittelsen mellom øst og vest.

Men forholdene i Bysants ble enda mer kompliserte. Den stolte og seiersbevisste Fotios ble nemlig trukket inn i Basileios Makedonerens kupp mot keiser Mikael III i 867. Krigeren Basileios var fra Makedonia, men var av armensk opprinnelse. Han var hentet til hoffet i Konstantinopel av Bardas. Men han innyndet seg hos den labile keiseren, og i 866 utnevnte Mikael ham til medregent. Da lot Basileios Bardas myrde, og i september året etter lot han den eldre keiseren lide den samme skjebnen og overtok som keiser Basilios I Makedoneren (867-86). Den nye herskerslekten, det makedonske dynasti, skulle få en lang levetid (867-1056). I denne perioden opplevde det bysantinske riket sitt høydepunkt.

Fotios delte skjebne med alle venner avkeiser Mikael III, og han ble avsatt og forvist til et kloster. Ignatius ble gjeninnsatt som patriark, ikke så mye for å gjenopprette rettferdigheten som å sikre seg støtte fra Ignatius' tilhengere. Etter anmodning fra patriark Ignatius sendte paven biskop Donatus av Ostia, biskop Stefan av Nepi og diakonen Marinus som delegater til en synode som skulle undersøke hele saken. De kom til Konstantinopel i september 869, og i oktober ble synoden åpnet. Den anerkjennes av katolikker som Det åttende økumeniske konsil i Konstantinopel (IV) (869-70). Konsilet ekskommuniserte Fotios og anerkjente offisielt Ignatius som patriark. Han skulle inneha embetet til sin død. Fotios ble forvist til et kloster i Stenos ved Bosporos. Der tilbrakte han syv år mens han skrev brev til sine venner, organiserte sitt parti og ventet på en ny sjanse.

Ignatius gjenopptok sine plikter med sin tidligere iver og energi, men ikke alltid med klokskap. Han oppmuntret den bulgarske fyrst Boris til å utvise de latinske biskopene og prestene fra sitt territorium og akseptere de greske erstatterne Ignatius sendte. Da han konsekrerte en erkebiskop og biskoper for Bulgaria i 870, truet pave Johannes VIII (872-82) med å ekskommunisere ham. Men da pavelige legater kom til keiserbyen i 877 med et ultimatum, fant de at Ignatius allerede var død den 23. oktober 877.

Fotios var kalt tilbake til Konstantinopel av keiseren allerede i 876 og utnevnt til lærer for hans sønn Konstantin. Etter Ignatius' død ble Fotios gjeninnsatt som patriark, og i 879 anerkjente pave Johannes VIII ham som legitim patriark av Konstantinopel, og freden ble gjenskapt mellom kirkene. Det kunne gjøres fordi Ignatius nå var død og patriarksetet virkelig var vakant, og presteskapet hadde en utvilsom rett til å velge ny patriark.

Fotios ba paven sende delegater til en ny synode, og pave Johannes sendte kardinal Peter av St. Krysogonus, biskop Paulus av Ancona og biskop Eugenius av Ostia. Synoden ble åpnet i St. Sofia i november 879. Dette er den Pseudosynodus Photiana som de ortodokse regner som Det åttende økumeniske konsil. Vedtakene fra synoden i 869 ble annullert og alle anklagene mot latinerne ble gjentatt, spesielt Filioque, og alle som la noe til Trosbekjennelsen, ble fordømt. Pavens legater gikk med på alt som flertallet bestemte. Da de hadde vendt tilbake til Roma, sendte Fotios aktene til paven for godkjennelse. I stedet ekskommuniserte paven Fotios på nytt. Dette skismaet varte i syv år.

Keiser Basileios døde i 886 og ble etterfulgt av sin sønn, keiser Leo VI den Vise (886-912). Han mislikte Fotios sterkt, så han måtte vike og ble tvunget til å abdisere for andre gang, åpenbart bare fordi den nye keiseren ønsket å ha sin yngre bror Stefan som patriark (886-93). Fotios ble forvist til et kloster, hvor han ble resten av livet. Vi vet ikke hvilket kloster det var, og Fotios forsvinner nå fra historien. Leo hadde i motsetning til faren Basileios fått en utmerket utdannelse – av Fotios.

Tilhengerne av Ignatius nektet å anerkjenne Stefan som patriark, siden han var blitt diakonviet av Fotios, og paven nektet å anerkjenne ham på grunn av det klare bruddet på kirkeretten som hans valg var. Men Stefan døde i 893, og da ble den hellige Antonius II Kauleas valgt til ny patriark (893-95). Han var utrettelig i sine forsøk på å skape fred mellom de to fraksjonene, og til slutt lyktes han i å overtale ignatianernes leder, metropolitt Stylian Mapas, til å gi opp sin motstand. Siden hans egen ordinasjon hadde funnet sted enten under den hellige Methodios Bekjenneren (d. 847) eller Ignatius, var han ikke utsatt for de samme angrep på sin gyldighet som Stefan hadde vært. Han viste seg å være en dyktig og hellig kirkeleder under vanskelige omstendigheter.

For østlige ortodokse kristne var Fotios fanebæreren for deres kirke i dens uenighet med paven i Roma, mens for romerske katolikker var han en stolt og ambisiøs skismatiker. Forskeres arbeid i løpet av siste generasjon har gjort mye for å justere disse ytterstandpunktene. Alle er enige om hans personlige dydige liv og hans bemerkelsesverdige talenter som grenset til det geniale, og selv pave Nikolas refererte til hans «store dyder og universelle kunnskaper».

Av Fotios' omfattende skrifter er hans Bibliotheca eller Myriobiblion av størst generell interesse. Det består av beskrivelser og summarier av 279 bøker av alle slag, inkludert utdrag fra verker som nå har gått tapt. Hans «Mystagogi om Den Hellige Ånd» er viktig som den klassiske erklæringen av greske innvendinger mot at Ånden utgår fra Faderen og Sønnen (Filioque).

Fotios døde rundt 891 i Konstantinopel – hans dødsdato angis også til 6. februar 697. Han ble helligkåret av den ortodokse kirke og hans minnedag er dødsdagen 6. februar. I østkirken æres Fotios sammen med Ignatius, selv om de to mennene mens de levde hadde stått mot hverandre i dype prinsippspørsmål.

Om pavens intervensjon bidro til å løse disputten eller bare sanksjonerte en løsning som var fått i stand av Antonius, er ikke klart, men både Roma og Konstantinopel anerkjente at «Ignatius, Fotios, Stefan og Antonius» utgjorde en autentisk suksesjon av patriarker. Denne freden ble oppnådd i 899, og dermed var det såkalte «Fotianske» skisma mellom Konstantinopel og Roma over. Enheten varte til det endelige bruddet i 1054.