Den salige Honoratus Koźmiński (1829-1916)

Skytshelgen for bispedømmet Łowicz

Den salige Honoratus av Biała (pl: Honorat) ble født som Venceslas Koźmiński (pl: Wacław) den 16. oktober 1829 i Biała Podlaska i provinsen Siedlce i den delen av Polen som på den tiden var innlemmet i Russland. Han ble døpt to dager etter fødselen med navnene Florentius Venceslas Johannes Stefan (pl: Florentyn Wacław Jan Stefan), men hjemme ble han bare kalt Venceslas. Han var den andre av fire barn av arkitekten Stefan Koźmiński og hans hustru Alexandra Kahl, og han hadde en eldre bror og to yngre søstre. Familien var relativt velstående og Stefan og Alexandra var fromme katolikker, og de hadde en betydelig innflytelse på Venceslas’ tidlige oppdragelse og utdannelse.

Han fikk sin første utdannelse i familien og gikk på grunnskolen i hjembyen Biała Podlaska før han i 1837 fortsatte på distriktsskolen. I 1840 ble han fermet (konfirmert), og i mai samme år flyttet han til Płock for å begynne på gymnaset. Som femtenåring avsluttet han i 1844 sine gymnasstudier og begynte på Kunstakademiet i Warszawa for å studere farens fag arkitektur. Men den 2. november 1845 døde faren plutselig, og etter det havnet Venceslas i en ganske alvorlig troskrise. Senere bekjente han at han hadde blitt ateist den gangen, og han ga opp all religiøs praksis. Kunstakademiet var preget av opplysningstidens ideer, og han ble påvirket av anti-religiøs lære og ble en tid en sterk motstander av Kirken, og han forsøkte å omvende sine venner til sitt nye standpunkt.

Venceslas vokste opp på en tid hvor hans polske fedreland var delt mellom okkupasjonsmaktene Russland, Preussen og Østerrike, og det østlige Polen var utsatt for betydelig undertrykkelse fra de russiske okkupasjonsstyrkene. Etter oppstanden i november 1830 suspenderte tsaren all sivil frihet, og territoriet ble styrt fra den russiske guvernørens palass i Warszawa. Mange polske patrioter – aristokrater og landeiere, kunstnere, diktere og musikere – forlot landet, og et emigrantsamfunn vokste frem i Paris. I 1861-63 kom det til et nytt opprør etter at tsaren utstedte et dekret om å skrive ut unge polakker til den russiske hæren. Da opprøret mislyktes, dro enda flere til utlandet.

I 1846 ble Venceslas mistenkt for å ha deltatt i en politisk konspirasjon mot russerne, og den 23. april ble han arrestert av Ochrana (tsarens hemmelige politi) og fengslet i tiende paviljong i Cytadela i Warszawa. Dette var på den tiden det hardeste fengselet, planlagt for innsatte med en dødsdom. Der forsterket den religiøse krisen seg, og i tillegg ble han rammet av angst for å få dødsstraff. Han ble også smittet av tyfus. Hans mor ba imidlertid kontinuerlig om at gutten måtte få helsen og troen tilbake, og den 15. august 1846 skjedde omvendelsen og han fant tilbake til troen. Han ble også frisk igjen. Etter elleve måneder i fengselet vendte han den 27. mars 1847 tilbake til moren, helbredet på legeme og sjel. Han ble satt fri fordi han var uskyldig anklaget, men også på grunn av sin dårlige helsetilstand. Han tok eksamen i arkitektur på kunstakademiet i 1847.

Han bekjente offentlig sin apostasi (frafall fra troen), og han bestemte seg for radikalt å endre sitt liv. Den 8. desember 1848 forlot han familien i Włocławek for å tre inn hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i Warszawa. Den 15. desember dro han fra Warszawa til Lubartów, hvor han den 21. desember 1848 mottok drakten og tok ordensnavnet Honoratus (eller Honorius) (pl: Honorat). I ordenen ble han kjent som Honoratus av Biała. Den 21. desember 1849 avla han sine midlertidige løfter. Deretter ble han i 1850 overført til klosteret i Lublin for å studere filosofi, og der avla han den 18. desember 1850 sine evige løfter. I september 1851 ble han sendt tilbake til Warszawa, hvor han begynte på sine teologistudier. Han avsluttet studiene den 18. februar 1852, og deretter underviste han i retorikk i Warszawa og ble sekretær for provinsialen. Han ble kjent for sin spiritualitet – sin konstante bønn, tilbedelse av det hellige sakrament og hengivenhet til Jomfru Maria.

Han ville egentlig forbli legbror, men etter avslutningen av teologistudiene ble han presteviet den 27. desember 1852 i Warszawa av byens erkebiskop Antoni Fijałkowski (1856-61), 23 år gammel. Sine første tolv år som prest tilbrakte han i Warszawa, hvor han kastet seg ut i et intenst pastoralt arbeid. Han hadde stor suksess i sin tjeneste på prekestolen og i skriftestolen. Han pleide også å begi seg til Warszawas fengsler for å høre skriftemål fra fangene, spesielt dem som var dømt til døden. Han drev også religionsundervisning med stor iver, og fra 1852 til 1855 underviste han i teologi i Warszawa. I denne svært aktive tiden forsømte han heller ikke bønnen, verken i fellesskapet eller den private. Da katolikker ble forfulgt og religiøse ordener oppløst, manet han folket til å vende tilbake til ånden fra de tidlige kristne, som hadde lidd for sin tro på lignende vis.

Av sine overordnede fikk p. Honoratus i oppdrag spesielt å ta seg av tertiarene i kapusinerordenen og bringe tredjeordenen til ny blomstring. I den forbindelse grunnla han i årenes løp hele 26 ulike ordenskongregasjoner, hvorav atten fortsatt eksisterer. Den første var kongregasjonen «Søstre av St. Felix [av Cantalice]» («Felixianer-søstrene»), en fransiskansk tredjeorden, som han grunnla den 21. november 1855 sammen med sitt skriftebarn, den salige Maria Angela Truszkowska (1825-99). I p. Honoratus’ første år som prest bestemte hans tyveårige søster Stefania seg for å følge brorens eksempel. Hun trådte inn hos Felixianer-søstrene, og ved ikledningen tok hun navnet sr. Maria Honorata Stefania. I årene 1859-1862 tilhørte p. Koźmiński et kloster Warszawa. I 1860 ble han guardian i kapusinernes kloster i Warszawa. Samme år presiderte han ved grunnleggelsen av kongregasjonen «Kapusinernonnene».

Etter det mislykkede polske opprøret i 1863/64 ble alle ordener og kongregasjoner oppløst av den russiske regjeringen. Kapusinerne ble tvunget ut av Warszawa og forvist til det avsidesliggende klosteret Zakroczym. Her måtte p. Honoratus leve som fange til 1892. Munkene ble konstant overvåket av det hemmelige politiet, og russerne forbød dem å forlate klosteret eller flytte til noe annet sted. I denne perioden viet Honoratus seg enda mer intensivt til bønnen og fremfor alt virksomheten som skriftefar for de troende som strømmet til i stadig større antall fra hele landet. Han var utrettelig i sine anstrengelser for å vinne tilbake dem som hadde kommet bort fra troen og sin religiøse praksis, slik han selv hadde gjort i ungdommen.

I skriftestolen ble han kjent med mange som ville vie seg til Gud i ordenslivet, men siden de ikke kunne gjøre det i hjemlandet, ville de emigrere. Honoratus mente imidlertid helt riktig at de ikke skulle utvandre i en tid hvor det polske folk og Kirken trengte dem spesielt. Derfor tenkte han ut nye former for ordensliv gjennom tredjeordenen, som myndighetene ikke regnet som en egentlig orden og som dermed ikke var omfattet av forbudet. Under den russiske forfølgelsen opprettet p. Honoratus rundt tyve foreninger og grupper av legfolk for å fortsette ordenenes arbeid. Han ledet dem fra skriftestolen.

Med det mål å omgå det russiske forbudet, begynte Koźmiński å grunnlegge hemmelige fransiskanske tredjeordenfellesskap i Kongress-Polen, det kongeriket Polen som ble opprettet i 1815 etter vedtak på Wienkongressen, i personalunion med Russland med tsaren som konge. I årene 1872-98 grunnla han fjorten slike fellesskap for søstre. Deres oppgaver skulle være å fremme fromheten, nestekjærlig arbeid og apostoliske verk i familier, fabrikker og hospitaler. Disse skjulte ordenene levde etter regelen for fransiskanernes tredjeorden. Medlemmene avla de tre klosterløftene, men bar ikke ordensdrakt, og vanligvis levde de ikke i fellesskap. Fra en av disse sammenslutningene, Guds søstre av den hellige Mor Klara, utviklet Mariavittene seg (pl: Mariawitki), grunnlagt av sr. Feliksa Kozłowska, som var skriftebarn av p. Koźmiński. Dessverre utviklet denne kongregasjonen seg i feil retning og endte i skisma. Blant annet grunnla han Serafinersøstrene i Warszawa. «Serafinsystrarna» virker i Bagarmossen i Sverige.

Skriftestolen i klosteret i Zakroczym var i årene 1874-95 sentrum for en organisasjon på 26 ulike organisasjoner. De hadde spesifikke roller i tillegg til et generelt apostolat, noen rent religiøse, som forkynnelse, mens andre var sosiale, som engasjement i arbeidet for høyere lønninger til gårdsarbeidere. Av de 26 kongregasjonene ble ti senere nedlagt, og en av dem havnet til og med i heresi. De seksten kongregasjonene som fortsatt eksisterer, femten i Polen og en i Litauen, er de følgende:

Sekularinstituttet Tjenerinner av Jesu hellige hjerte – Marias budbringere (Służebnice NSJ – Posłanniczki Maryi) (1874)
Kongregasjonen fransiskanske søstre av lidelsen (Siostry Franciszkanki od Cierpiących) (1875)
Kongregasjonen tjenestesøstre av den uplettede Maria (Siostry Służki) (1878)
Søsterkongregasjonen Døtre av Vår smertefulle Mor (Zgromadzenie Sióstr Córek Matki Bożej Bolesnej) eller Serafiske søstre (Serafitki) (1881)
Kongregasjonen Søstre ikledd Jesus (Zgromadzenie Sióstr Westiarek Jezusa) (Westiarki – WJ) (1882)
Kongregasjonen Tjenerinner av Jesu hellige Hjerte av Litauen (Seserų Švč. Jėzaus Širdies tarnaičių kongregacija)
Kongregasjonen Jesu tjenerinner (Zgromadzenie Sług Jezusa) (1884)
Kongregasjonen Døtre av Marias reneste Hjerte (Sercanki Bezhabitowe) (Siostry Sercanki) (1885)
Kongregasjonen Søstre av Jesu hellige navn under omsorg av Jomfru Maria, de kristnes hjelp (Siostry Imienia Jezus) (Marylki) (1887)
Små søstre av Marias uplettede Hjerte – Søstre av den salige Honoratus (Zgromadzenie Małych Sióstr Niepokalanego Serca Maryi) (Honoratki) (1888)
Kongregasjonen Reparasjonssøstre av Det hellige Ansikt (Zgromadzenie Wynagrodzicielek Najświętszego Oblicza) (Siostry Obliczanki) (1888)
Kongregasjonen Hjelpesøstre for sjelene i Skjærsilden (Wspomożycielki Dusz Czyśćcowych) (Wspomożycielki) (1889)
Søsterkongregasjonen Døtre av Den uplettede Maria – Immaculatinersøstre (Zgromadzenie Sióstr Córek Maryi Niepokalanej) (Niepokalanki Bezhabitowe) (1891)
Sønner av Vår smertefulle Mor (Zgromadzenie Synów Matki Bożej Bolesnej) (Bracia Doloryści) (1893)
Kongregasjonen Trøstende Søstre av Jesu Hellige Hjerte (Zgromadzenie Sióstr Pocieszycielek Najświętszego Serca Jezusowego) (Siostry Pocieszycielki) (1894)
Søsterkongregasjonen Tjenerinner av Den gode hyrdes Mor (Zgromadzenie Służebnic Matki Dobrego Pasterza) (Siostry Pasterzanki) (1895)

De russiske myndighetene reagerte på gjenoppblomstringen i det religiøse livet i Polen med ulike former for sjikane og forbud. Kapusinerne fikk fra 1892 ikke lenger oppholde seg i Zakroczym, men måtte flytte til den lille byen Nowe Miasta nad Pilicą, 82 kilometer fra Warszawa. Der bodde Honoratus fra 1892 til sin død, hele tiden overvåket av politiet. I 1895 ble han utnevnt til generalkommissær for kapusinerne i Polen under russisk herredømme, og han ble gjenutnevnt i 1908. I 1906 organiserte han en nasjonal valfart til Maria-helligdommen Częstochowa, hvor en halv million mennesker deltok. Han skrev en rekke åndelige bøker og helgenbiografier.

Honoratus’ aktiviteter førte til misnøye blant hans overordnede i kapusinerordenen, som antakelig visste lite om forholdene i Polen, og de anklaget ham for å endre kongregasjonenes karakter. Honoratus ønsket å sette sine grupper under biskopenes kontroll, men de var redde for å bli involvert. Men da russerne innvilget en viss toleranse i 1905, forsøkte biskopene å ta over gruppene og endre deres natur. I dette ble de støttet av Roma. Den 31. desember 1907 og 2. januar 1908 vedtok bispekonferansen å reorganisere kongregasjonene, og dette vedtaket ble stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14).

Den 23. april 1908 sendte kapusinernes ordensgeneral Honoratus beskjed om Den hellige Stols beslutning om å frata ham ledelsen av kongregasjonene. Dette var en avgjørelse han aksepterte med «dyp smerte», og den 1. mai 1908 sendte han et brev hvor han ba alle kongregasjonene om å adlyde. I dag har hans nyskapende arbeid, som ligner på de leginstituttene som nå er en akseptert del av Kirkens aktiviteter, ført til dannelsen av sytten kongregasjoner som arbeider på fire kontinenter.

I 1914 brøt Første verdenskrig ut, og en bombe traff klosterkirken i Nowe Miasto nad Pilicą, hvor Honoratus ba. Som ved et mirakel slapp han unna. Han døde etter en smertefull sykdom den 16. desember 1916 i Nowe Miasto, 87 år gammel. Han opplevde dermed ikke at hans land ble en selvstendig republikk etter Første verdenskrig eller at Kirken fikk tilbake sin tradisjonelle plass i det polske liv. Han ble gravlagt i klosterets krypt.

Informativprosessen for hans saligkåring ble åpnet på bispedømmenivå den 7. april 1949. De polske biskopene ba den 5. juli 1951 om at p. Honoratus’ saligkåringsprosess måtte åpnes. Dekretet som anerkjente ortodoksien i hans skrifter, ble utstedt den 5. april 1974. Den 10. desember 1975 ble hans jordiske levninger overført til klosterkirken i Nowe Miasto. Den apostoliske prosessen ble åpnet den 7. februar 1983, og dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt den 1. februar 1985. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1986.

Etter at teologene hadde gitt grønt lys i september 1986 og medlemmene i kongregasjonen hadde sluttet seg til denne vurderingen den 3. februar 1987, ble hans «heroiske dyder» anerkjent den 16. mars 1987 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005), historiens første polske pave, og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen på bispedømmenivå av et angivelig mirakel, ble utstedt den 1. februar 1985 og igjen den 30. april 1987. Mirakelet skjedde med sr. Dominika Josefa M., som ble født den 13. februar 1872 i Borki i Polen. Hun begynte tidlig å arbeide, og som 29-åring trådte hun i 1901 inn som kandidat i kongregasjonen «Små søstre av Marias uplettede Hjerte – Søstre av den salige Honoratus» (Zgromadzenie Małych Sióstr Niepokalanego Serca Maryi) (Honoratki), som p. Honoratus hadde grunnlagt i 1888. Etter avslutningen av novisiatet i 1931, ble hun fullverdig ordenssøster i kongregasjonen.

Fra 1920 begynte hun å lide av plager som ble diagnostisert som gallestein. Etter stadig heftigere smerteanfall ble hun sengeliggende i 1925, og til slutt ble hun brakt til sykehus i Łódź. Ved innleggelsen ble det i området ved galleblæren, under leveren, oppdaget en svulst på størrelse med hodet til et foster. Den 17. juni ble pasienten operert, og da ble det funnet metastaser (dattersvulster fra en kreftsvulst) på fremsiden av leveren, på omentum (et fettrikt bindevevsnett som henger ned som et forkle fra magesekkens store, nedre, venstre bue), på mesocolon (krøset som fester tykktarmen til bakre bukvegg) og tykktarmen. Bare en del av neoplasmene ble fjernet, mens en fistel ble værende.

Etter at pasientens tilstand hadde bedret seg, ble hun utskrevet den 24. juli. Etter at hun var kommet tilbake til huset, ble hun sendt til generalathuset for bedre pleie. I sitt nye hjem i Częstochowa ble hun undersøkt av flere leger, som stadfestet tilstedeværelsen av en tumor og karakteriserte tilfellet som håpløst. I juni 1926 lukket fistelen seg. Tilstanden til pasienten forverret seg ettersom svulsten vokste og hun mistet kreftene og gikk ned i vekt.

I juni 1926 begynte sr. Dominika Josefa en novene til p. Honoratus. Selv om hun var i en svært dårlig forfatning, bega hun seg den 2. juli til helligdommen på Jasna Góra for å delta i en messe. Under feiringen begynte helbredelsen plutselig, og hun gikk tilbake til huset og gjenopptok sin vanlige virksomhet. Men etter noen dager fikk hun smerter igjen, og i lang tid gikk tumoren ikke tilbake. Dette faktum ble tilskrevet avbrytelsen av novenen. Til slutt, den 17. juli, to uker etter helbredelsen, forsvant også svulsten.

Ved en medisinsk undersøkelse den 1. september 1926 ble det bekreftet at det ikke lenger fantes noen svulst og at pasienten var ved god helse. Dette ble også underbygd ved senere kontroller. Sr. Dominika Josefa døde den 12. juni 1934, 62 år gammel, av tarmslyng, som ikke hadde noe med den tidligere tumoren å gjøre.

Etter at den medisinske kommisjonen den 14. oktober 1987 stadfestet at den undersøkte helbredelsen ikke hadde noen medisinsk forklaring, erklærte teologene den 4. mars 1988 at den var et mirakel på den ærverdige Honoratus’ forbønn. Biskopene og kardinalene i Helligkåringskongregasjonen sluttet seg den 17. mai 1988 til denne konklusjonen. Den 1. september 1988 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på hans forbønn.

Honoratus ble saligkåret av paven den 16. oktober 1988 (på tiårsdagen for starten på hans pontifikat) på Petersplassen i Roma sammen med to andre, de salige pasjonistene Karl Houben CP (1821-93) og Bernhard Maria Silvestrelli CP (1831-1911). Hans minnedag er dødsdagen 16. desember, men i Polen feires han den 13. oktober. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han under 16. desember:

In urbe Nowe Miasto in Polónia, beáti Honoráti de Biała Podlaska, (Floréntii) Koźmiński, presbýteri ex Ordine Fratrum Minórum Capuccinórum, qui in pæniténtes ministrándos, in verbi Dei prædicatiónem et in ánimos captivórum in cárcere relevándos exímiam impéndit óperam.

I byen Nowe Miasto i Polen, den salige Honoratus av Biała Podlaska, (Florentius) Koźmiński, prest i kapusinerordenen, som forvaltet botens sakrament, forkynte Guds ord og trøstet de innsatte i fengsel.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Butler (XII), Holböck (3), Resch (B2), Resch (MBT1), Index99, MR2004, santiebeati.it, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, newsaints.faithweb.com, kapucyni.pl, brewiarz.katolik.pl, stthomasirondequoit.com, americancatholic.org, crossnet.se, seraphicsisters.org, wcr.ab.ca - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. juni 2005 – Oppdatert: 24. juli 2016