Den hellige Irenark av Rostov (1547-1616)

Den hellige Irenark (Irenarchus; ru: Irenarkh; иренарх) ble født som Elias (ru: Ilja; Илья) i 1547 i landsbyen Kondakovo i distriktet Rostov i det nåværende Jaroslavl oblast nordøst for Moskva i Russland. Han kom fra en bondefamilie, men da han ble tretti år gammel, forlot han denne verden og mottok den monastiske tonsuren som munk i klosteret Ss Boris og Gleb i Rostov Velikij («store Rostov»). Dette er en gammel by i Jaroslavl oblast nord for Moskva, som ikke må blandes sammen med byen Rostov ved Don, som ble grunnlagt på 1700-tallet.

I klosteret begynte Irenark ivrig å arbeide med monastiske oppgaver. Han unnet seg bare et par timer søvn, han var til stede ved gudstjenester og om natten ba han og sov på bakken. En gang syntes han synd på en omstreifer som ikke hadde sko, så han ga ham sine egne støvler, og fra da av begynte han å gå barbeint i snøen.

Hegumenen (abbeden) var ikke begeistret for en slik oppførsel, og han begynte å ydmyke Irenark, tvang ham til å stå i en time og nærmere to i snøen utenfor sin celle eller å ringe med klokkene i lengre tid. Irenark gjennomled alt med tålmodighet, men han endret ikke sin oppførsel. Hegumenen fortsatte å være hardhjertet, og munken var tvunget til å flytte over til Abramjev Teofani-kloster, hvor han ble akseptert blant brødrene og snart ble valgt til forvalter (økonom).

Irenark utførte sine monastiske plikter med nidkjærhet, men han sørget over at brødrene og tjenerne ikke så etter klosterets eiendeler, men sløste uklokt med dem. En gang så han i en drøm den hellige Abraham av Rostov, som trøstet ham og ga ham tillatelse til å dele ut nødvendigheter til alle uten vanskeligheter. Senere hulket Irenark høyt under syngingen av den kjerubiske hymne. Arkimandritten spurte hvorfor han gråt, og han svarte: «Min mor er død!»

Irenark forlot klosteret Abramjev og flyttet til klosteret St. Lasarus i Rostov. Der slo han seg ned i en eneboercelle og levde i tre år i forsakelse og sult. Der fikk han besøk av den hellige Johannes den hårete med tilnavnet «den store dumrian», en såkalt «narr for Kristi skyld» eller jurodivyj (ru: юродивый). Johannes og Irenark oppmuntret hverandre gjennom åndelig samtale.

Jurodivye var menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker, for eksempel gikk de rundt halvnakne eller til og med helt nakne og tigget til livets opphold. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de på 1500-tallet hadde en viss sosial innflytelse, og de opptrådte igjen på 1800-tallet. Dette er en spesiell form for ortodoks askese, og noen av disse jurodivye ble helligkåret av den russiske kirken, som den hellige Basilios den Velsignede (1468-1557).

Irenark lengtet etter å vende tilbake til klosteret Ss Boris og Gleb. Han ble akseptert igjen med glede av den strenge Barlaam, og han begynte å leve i enda større askese i klosteret. Etter å ha trukket seg tilbake til større ensomhet, lenket Irenark seg fast til en trestol, og han tok på seg tunge lenger og kors. For dette pådro han seg brødrenes spott og forakt. I denne tiden fikk han besøk av sin gamle venn Johannes den hårete, som forutsa den litauiske invasjonen av Moskva.

Irenark tilbrakte 25 år bundet i lenker og neddynget av harde oppgaver. Hans askese var en stille irettesettelse av dem som levde skjødesløst i klosteret, og de løy til hegumenen om ham. De sa at den eldste lærte at de ikke skulle arbeide i klosteret, men heller drive askese som han gjorde. Hegumenen trodde på bakvaskelsene og forviste Irenark fra klosteret. Irenark føyde seg ydmykt og dro igjen til Rostov, hvor han bodde i klosteret St. Lasarus i et år.

I mellomtiden angret hegumenen i Ss Boris og Gleb sin oppførsel og sendte munker for å hente Irenark. Han vendte tilbake og bebreidet seg selv at han ikke levde som de brødrene som engasjerte seg i barmhjertig arbeid, som han manglet. Munken fortsatte å bære sine egne tunge lenker. Han lagde klær for de trengende, og han strikket hårskjorter og hodeplagg (klobuk). Han sov i bare en eller to timer om natten, resten av tiden ba han og slo sin kropp med en jernstav.

Irenark hadde en visjon av at Litauen ville invadere Moskva og at kirker der ville bli ødelagt. Han begynte å gråte bittert over denne kommende katastrofen, og hegumenen ga ham ordre om å dra til Moskva og advare tsar Basilios Ivanovitsj Sjujskij (1606-10; d. 1612) om den fryktelige ulykken. Irenark utførte dette ærendet. Han avslo de gavene som ble tilbudt ham og da han kom tilbake, begynte han å be intenst om at Herren måtte se i nåde til det russiske landet.

Fiender kom mot Russland, de begynte erobringen av byen, slo innbyggerne og plyndret kirker og klostre. Den falske Demetrius og en annen tronpretendent søkte å erobre Russland for den polske kongen Ladislas IV Vasa (1595-1648), som formelt var russisk tsar fra 1610 til 1612. Klosteret Ss Boris og Gleb ble også erobret av fienden, som kom til den hellige eremitten og ble forbløffet over den eldstes direkte og modige ord da han forutsa en katastrofe for dem.

Leu Sapega (1557-1633), en av tidenes største hviterussiske politikere og kansler for storhertugdømmet Litauen, ble værende i klosteret Ss Boris og Gleb fordi han ønsket å se den eldste sittende i lenker, og han var forbløffet over en slik asketisk bedrift. Da de polske adelsmennene som var med Sapega, fortalte ham at den eldste ba for Sjujskij, sa munken modig: «Jeg er født og døpt i Russland, og jeg ber til Gud for den russiske tsar». Sapega svarte: «Bestefar snakker sant. i det landet man lever, der tjener man også». Etter dette begynte Irenark å trygle Sapega om å forlate Russland og spådde hans død om han ikke gjorde det.

Irenark fulgte krigens gang og sendte sin velsignelse og et prosfora til fyrst Demetrius Pozjarskij (1578-1642), som ledet Russlands kamp for uavhengighet mot de polsk-litauiske troppene og senere fikk tittelen «Moderlandets frelser» av tsar Mikael I (1613-45). Irenark ba fyrsten om å komme til Moskva og spådde at han ville «se Guds herlighet». For å hjelpe Pozjarskij og hans assistent Kuzma Minin (d. 1616) ga Irenark dem sitt kors. Med Guds hjelp beseiret russerne litauerne. Fyrst Pozjarskij inntok Kreml, og freden vendte gradvis tilbake til det russiske landet. Irenark takket Gud under mange tårer for å ha reddet Russland fra dets fiender, og med sine evner helbredet han syke og besatte.

Irenark fikk vite sin dødsdag, og han tilkalte sine disipler Alexander og Kornelius og ga dem sine siste instrukser. Etter å ha tatt farvel med alle, døde han stille i 1616, 69 år gammel. Han ble gravlagt i en grav han selv hadde gravd ut i klosteret Ss Boris og Gleb. Den hellige eldste etterlot seg 142 kopperkors, syv skulderlenker, andre lenker som han bar om halsen, fotlenker av jern, atten håndlenker, tunge lodd som han bar i beltet og jernstaver som han pleide å slå kroppen med for å drive bort demoner.

Etter hans død skjedde det mange mirakler ved hans grav, spesielt helbredelsen av syke og besatte ved å legge den hellige asketens kors og lenker på dem. Hans minnedag er 13. januar. Feiringen av en synaxis (fellesfest) for de hellige fra Rostov og Jaroslavl i Russland den 23. mai ble etablert den 10. mars 1964 etter resolusjon fra patriark Aleksij I (1945-70) og den hellige synode i Den russisk-ortodokse kirke.