Den hellige Isfrid av Ratzeburg (~1115-1204)

Den hellige Isfrid (ty: Isfried) ble født rundt 1115 i Tyskland. Ingenting er kjent om hans tidlige år. Han trådte inn i premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i klosteret i Cappenberg nær Selm i Westfalen. I 1159 ble han valgt til den første prior eller prost (ty: Propst) for klosteret Jerichow i bispedømmet Havelberg i Altenmark ved Berlin i dagens delstat Sachsen-Anhalt. Der bygde han en praktfull romansk kirke.

På anmodning av Henrik Löwe, hertug av Sachsen (1142-80) og Bayern (1156-80), hadde norbertinerne i Magdeburg rettet sin oppmerksomhet mot omvendelsen av de hedenske venderne, et fellesnavn på de slaviske stammene ved Elben og Østersjøen. Den hellige Evermod ble valgt av Henrik Löwe til den første biskopen av det gjenopprettede bispedømmet Ratzeburg i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland (1154-78). Etter hans død ble Isfrid foreslått som hans etterfølger, men stridigheter rundt dette valget førte til en toårig sedisvakans. Men striden ble avsluttet gjennom Henrik Löwes inngripen, og i 1180 ble Isfrid valgt til den andre biskop av Ratzeburg. Middelalderkrøniken beskriver ham som sanctus sancti successor («en helgen som etterfølger en helgen»).

Isfrid fullførte byggingen av katedralen, som var påbegynt av Evermod. Han var kjent for sine organisatoriske evner og opprettet mange sogn. Han arbeidet også utrettelig for den tyske koloniseringen av vendernes land. Mot seg selv hadde han en tendens til å være streng i sin botspraksis, men mot de opprørske venderne var han en mild dommer og forsøkte å overbevise dem og vinne dem over gjennom sin forkynnelse. I 1190 besøkte han klosteret Floreffe ved Namur i Vallonia i dagens Belgia, som var ødelagt av en brann. Ifølge Arnold av Lübeck lyktes han i å kalle tilbake alle kannikene som hadde blitt spredt i alle retninger det siste halvannet året. Han restaurerte klosteret og konsekrerte syv altere på en dag. Samme år konsekrerte han også den romanske kirken i Postel, et datterhus til Floreffe.

Den hellige Isfrid. Detalj fra glassmaleri i St. Michael's Abbey i Orange i California

Isfrid var skriftefar for og venn av hertug Henrik Löwe, en from legmann som støttet Isfrid entusiastisk i hans prosjekt med å fortsette den misjoneringen av venderne som Evermod hadde startet. Men keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) tok med urette fra Henrik hans besittelser og ga dem til Bernhard av Anhalt. I kampen mellom det keiserlige partiet stauferne og det pavelige partiet welferne tok Isfrid den beseirede Henrik Löwes side, ettersom han en gang hadde sverget ham troskap, til tross for alle trusler og protester.

Isfrid forsvarte rettighetene til sitt folk mot intrigene til keiser Fredrik og hans vasall, Bernhard av Anhalt. Bernhard straffet alle som mislikte keiserens politikk overfor paven eller som sympatiserte med hertug Henrik. Isfrid bar disse forfølgelsene med verdighet og tålmodighet inntil Henrik til slutt ble forsonet med keiseren, som ga ham hertugdømmet tilbake. Isfrid forble hertug Henriks skriftefar og åndelige veileder, og da Henrik var døende i 1195, dro Isfrid til Braunschweig for å høre hans skriftemål, ga ham absolusjon og de siste sakramentene før han døde den 6. august 1195. I de gamle annalene i Stederburg kalles Isfrid «en mann som utmerket seg i kristen visdom, ydmykhet og styrke».

I 1195 kunne ikke kannikene ved kapitlet i Schwerin, som var sammensatt av både saksere og vendere, bli enige om valget av en biskop. Isfrid ble bedt av paven om å dømme mellom kandidatene, og valget falt på Brunward, en av de første venderne som mottok bispevigselen.

Isfrid var en svært asketisk mann. En gang på langfredag da han fastet på brød og vann, ble vannet som han trakk opp fra en vanlig kilde, mirakuløst forvandlet til vin. Han løftet da øynene mot himmelen og sa: «O strålende skaper, når din vilje forvandler de ting du har skapt, lystrer jeg din ordre. Se, på dagen for din Sønns lidelse, vil jeg motta det du gir».

Mange mirakler assosieres med Isfrids liv. En dag han og hans kanniker gikk i prosesjon rundt kirken, kom en blind mann bort til Isfrid i jakt på å bli helbredet. Isfrid hadde medlidenhet med ham og sa med salmistens ord: «Herren åpner de blindes øyne» (Sal 146 [V145],8). Ved disse ordene fikk mannen synet tilbake.

F.v.: De hellige Evermod, Ludolf og Isfrid OPraem av Ratzeburg

Isfrid døde den 15. juni 1204 i Ratzeburg, 89 år gammel, og han ble gravlagt i koret i sin katedral ved siden av forgjengeren Evermod. Hans ry for hellighet spredte seg raskt, og mirakler fortsatte å skje etter hans død. Pave Benedikt XIII (1724-30) stadfestet hans kult den 20. mars og 12. april 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999).

Hans minnedag er dødsdagen 15. juni. I bispedømmet Osnabrück ble han den 17. februar minnet sammen med to andre biskoper av Ratzeburg, de hellige Evermod (1154-78) og Ludolf (1236-50), som begge var premonstratensere. Fordi Ratzeburg i delstaten Schleswig-Holstein i dag ligger i det nyopprettede katolske bispedømmet Hamburg (1995), ble de tre hellige biskopene overført fra kalenderen til bispedømmet Osnabrück til kalenderen for erkebispedømmet Hamburg. Han blir avbildet som biskop, med vannet som ble til vin og med den blinde mannen han helbredet.